I en studie utført ved Universitetet i Bergen er forekomst av kreft sammenlignet mellom nær 28 000 offshorearbeidere og 366 000 andre yrkesaktive i Norge i perioden 1981 til 2003. Resultater fra denne studien har fått stor oppmerksomhet og har blant annet blitt publisert i det anerkjente tidsskriftet Occupational and Environmental Medicine.
Gir kjemisk eksponering økt kreftrisiko? Både arbeidstakere og myndigheter har uttrykt bekymring for den kjemiske eksponeringen oljearbeidere er utsatt for og har ønsket å få bekreftet eller avkreftet om arbeidet er forbundet med økt kreftrisiko. Jorunn Kirkeleit arbeider som postdoktor ved Institutt for samfunnsmedisinske fag, Universitetet i Bergen, og hennes forskning har som mål å undersøke om de som har sin arbeidsplass på norsk sokkel har økt kreftrisiko sammenlignet med den generelle yrkesbefolkningen.
Postdoktor Jorunn Kirkeleit. Foto: Jan Reidar Lothe
– Jobber du med produksjon av råolje og naturgass har du mer enn dobbelt så høy sjanse for å få blod- og benmargskreft enn ellers i den yrkesaktive befolkningen, sier Jorunn Kirkeleit.
I tillegg viser studien at disse oljearbeiderne også har opp til fire ganger så høy risiko for spiserørskreft sammenlignet med andre yrkesgrupper, men at de ikke har høyere risiko for å få andre kreftformer.
Lever lenger – På tross av den økte risikoen for disse kreftformene har disse oljearbeiderne faktisk færre livsstilssykdommer og lever lenger enn den generelle arbeidsstokken i Norge, sier Kirkeleit.
– Vår forskergruppe mener at økningen i blod- og benmargskreft er forårsaket av eksponering for benzen, som er en naturlig bestanddel av råoljen, mens det er vanskeligere å påpeke en spesifikk eksponering som årsak til spiserørskreft. Vi tror likevel at økningen kan ha sammenheng med kjemikaliene oljearbeidere har vært utsatt for, forklarer hun.
Spiserørskreft er en sjelden kreftform – Man bør være forsiktig med å tolke forskningsresultater fra bare en studie. Spiserørskreft er en sjelden kreftform, og i vårt tallmateriale er det snakk om få tilfeller som har fått denne kreftformen, presiserer Kirkeleit.
Fra før er det rapportert at spiserørskreft forekommer oftere blant raffineriarbeidere, feiere og de som yrkesmessig betjener bensinpumper.
– Vi har funnet overrepresentasjon hos oljearbeidere for disse tre krefttypene. Det betyr ikke nødvendigvis at de ikke kan være mer utsatt for andre krefttyper i tillegg, men det har vi altså ikke funnet. Et problem i denne studien er at oljearbeiderne er inndelt i grupper som favner ulike funksjoner og det kan være at enkelte undergrupper kan ha økt risiko for noen kreftformer, sier hun.
Fokus på risiko – Resultatene våre viser altså at noen offshorearbeidere kan ha fått kreft som følge av kjemikalieeksponeringen de har vært utsatt for. I tillegg til at disse resultatene kan være viktige for arbeidstakere som er blitt syke, så tror jeg at prosjektet vårt har bidratt til å øke bransjens fokus på enkelte yrkesgrupper som har vært, og fortsatt kan være, særlig risikoutsatt, fortsetter Kirkeleit.
I samarbeid med sin forskergruppe har Jorunn Kirkeleit også sammenlignet resultater fra flere studier som tar for seg skadelige effekter av benzen. De har i en oversiktsartikkel vist til funn som indikerer at benzen gir skadelige effekter på blod ved eksponeringer som vi i dag anser som trygge.
Nyttig utenlandsopphold Jorunn Kirkeleit lønnes nå gjennom Kreftforeningen med midler fra Helse og Rehabilitering. Hennes veileder er professor Bente Moen og professor Trond Riise er prosjektleder for dataene hun jobber med og hennes nærmeste samarbeidspartner i analyser og ved skriving av artikler.
I ett år av postdoktorperioden forsket Jorunn Kirkeleit ved Harvard School of Public Health. Der arbeidet hun med internasjonalt ledende forskere innen kreftepidemiologi og kreftforebygging.
– Oppholdet ga meg en unik mulighet til å sette meg inn i nye fagområder gjennom kurs og seminarer holdt av forelesere fra både Harvard og andre forskningsinstitusjoner i USA. Samarbeidet med professor David Christiani og hans gruppe har også gjort at jeg nå ser nye muligheter i blant annet norske registerdata i planleggingen av nye oppfølgingsstudier, avslutter Kirkeleit.
