Et gen er den funksjonelle og fysiske enheten for arvelighet. Barnet arver to forekomster av hvert gen: ett fra mor og ett fra far. Gener er deler av DNA-et, og de fleste gener inneholder informasjon om hvordan celler er bygd opp, og hvordan de vedlikeholdes.
Genterapi er et svært aktuelt forskningsområde i våre dager. Noen studier inkluderer pasienter med kreft, blant annet personer med hjernesvulst, brystkreft, prostatakreft, lymfekreft og føflekkreft. Genterapi er ennå ikke et regulært tilbud til pasientene, men det en kaller eksperimentell eller utprøvende behandling.
Med eksperimentell behandling menes en behandling som er udokumentert. Den inngår ikke i kontrollerte undersøkelser.
Utprøvende behandling er behandling som testes ut som ledd i en vitenskapelig studie, men der kravene til fullverdig dokumentasjon ennå ikke er tilfredsstillende.
Hvordan virker genterapi? Det tas ut et gen fra pasienten. Dette genet blir så bearbeidet (klonet) i et laboratorium og deretter satt inn i en celle i pasientens kropp igjen. Det fører til at cellen blir i stand til å produsere et protein som den normalt ikke produserer. Dette proteinet kan så bidra til å ødelegge kreftcellene.
Når det gjelder kreftbehandling, kan genterapi anvendes til å:
-gjøre kreftceller mer følsomme for cellgift -få kreftceller til å ødelegge seg selv -erstatte ødelagte gener med gener som fungerer som de skal -gjøre normale celler mer motstandsdyktige mot cellgift og strålebehandling. Det innebærer at pasiekten kan tåle sterkere doser -gjøre det lettere for kroppens immunforsvar å tilintetgjøre kreftcellene
Det vanligste i dag er å gi gener som stimulerer immunsystemet (immunogenterapi). Disse genene setter i gang en immunreaksjon som resulterer i at immunsystemet gjenkjenner kreftcellene og dreper dem. Så langt har slik behandling ført til at kreftsvulsten har blitt redusert og en eventuell spredning er stanset, men den har ikke ført til dokumentert bedre overlevelse. Bivirkningene har vært beskjedne.
De pasientene som har deltatt i utprøvende behandling, er personer der sykdommen har kommet langt. De representerer trolig ikke de pasientene som vil ha best effekt av behandlingen. En annen betegnelse på denne typen behandling er vaksinebehandling eller kreftvaksiner.
Vaksiner Det finnes to forskjellige typer kreftvaksiner:
Den profylaktiske ( forebyggende) vaksinen – som HPV- og Hepatitt-B-vaksinen – er laget for å virke på samme måte som tradisjonelle vaksiner mot influensa og andre infeksjonssykdommer. Vaksinene stimulerer kroppens immunforsvar til å kjenne igjen og bekjempe unormale, fremmede celler som virusinfiserte celler og bakterier. Vaksinen skal gi kroppen et forsprang slik at immunforsvaret reagerer sterkere og raskere hvis kroppen blir utsatt for virus. HPV- og Hepatitt-B-vaksinen forebygger infeksjoner som man vet kan utvikle seg til kreft.
Den terapeutiske (behandlende) vaksinen er utviklet for å stimulere immunsystemet til å angripe en kreftsykdom som allerede eksisterer i kroppen. Den er ment å skulle forsinke eller stoppe kreftcellevekst, få svulsten til å krympe, hindre at kreften kommer tilbake, eller fjerne kreftceller som ikke er drept av annen behandling som kirurgi, cellegift og strålebehandling.
De terapeutiske vaksinene kan utvikles av pasientens egne celler og skreddersys mot akkurat den svulsten. En slik vaksine trigger immunsystemet til å kjempe mot spesifikke kreftceller.
Det har vist seg at det er mye vanskeligere å produsere effektive terapeutiske vaksiner enn forebyggende vaksiner. Det pågår flere vitenskapelige studier der vaksiner prøves på pasienter, men foreløpig er ikke virkningen god nok dokumentert til at vaksinene kan tas i bruk som ordinær behandling av kreftpasienter.
