Kreft og kjærlighet

Symptomer på tarmkreft er ikke sånt man briefer med på stevnemøte. Hyppige dobesøk og endret avføring er ikke noe du gjerne vil snakke om over levende lys i dunkle lokaler, eller på tur i skogen som var en mer passende dating arena for Trond-Inge (47) og Monika (45).

De møttes på padlekurs, begge elsker friluftsliv, men like før de begynte å date var deres store felles interesse blitt en krevende øvelse for Trond-Inge.

For han løp på do konstant.

Vi møter dem på Grundesholmen i Flosta, to små mil fra Arendal. Det er et sted som betyr mye for dem. Her teltet de for første gang, rastet og hentet krefter gjennom et krevende halvannet års kreftforløp.

Og nå husker Monika tilbake til et av de første møtene:

– Jeg hadde tatt med mat og drikke til oss, men han takket nei til alt. Det syntes jeg var rart. Skulle jeg sitte der og spise alene, liksom? Det gjorde at jeg oppfattet ham som reservert. Det falt meg ikke inn at han var redd for å måtte løpe på do, forteller hun.

Avføringen endret form

Dette var i februar 2023. På denne tiden var de hyppige dobesøkene blitt så plagsomme for Trond-Inge at han trengte tilrettelegging på jobb. Han er elektriker og jobbet mye hjemme hos privatkunder, nå ba han om å få jobbe på byggeplass i stedet. Han forberedte både sjefen og kolleger på at det kom til å bli mange toalettpauser i løpet av dagen.

– Første gang jeg reagerte på at noe var annerledes, var i jula noen måneder før. Det hadde nok blitt gradvis verre, men det var da jeg la merke til det for alvor, erindrer Trond-Inge.

– Jeg måtte stoppe på vei til julebesøk, kjøreturer på et par-tre timer fikk flere avbrudd. Det kom begge veier, måtte jeg det ene, måtte jeg det andre. Og fasongen var annerledes, det som hadde vært vanlige kabler ble etter hvert til tynne ledninger, beskriver elektrikeren.

Familiemedlemmer begynte også å kommentere de hyppige dobesøkene. Faren mente at dette ikke kunne være normalt. Søsteren, som er sykepleier, var enig. Og sammen kom de fram til at dette kvalifiserte til et legebesøk.

Da han møtte henne

Da Trond-Inge og Monika begynte å date, fortalte han at han skulle til legen for noen undersøkelser. Men han sa ikke hva det gjaldt.

– Vi hadde middagsdate hos meg på en fredag. Mandag hadde jeg time til koloskopi, så jeg skulle i gang med et fasteregime i helgen for å tømme tarmen, forteller Trond-Inge.

– Allerede mens jeg lå på undersøkelsesbenken, fikk jeg beskjed om at det var kreft. «Er du sikker?» spurte jeg. Men det var ikke tvil, dette hadde han som undersøkte meg sett før. Der og da startet den travleste uken i mitt liv.

Livets verste og beste følelser

Monika tenkte på Trond-Inge denne mandagen, håpet å høre fra ham etter legebesøket. Men telefonen var helt stille. Da kvelden kom, klarte hun ikke vente lenger. Sendte over en enkel «Hei! Hvordan gikk det? Hvordan har du det?»

Det var starten på en meldingsrekke som har fortsatt siden. Han sto i sitt livs krise, og denne kvinnen han bare nylig hadde møtt, sto der sammen med ham.

Alvorlig sykdom og gryende forelskelse, et kaos av livets verste og beste følelser på en gang. Ensomheten han kjente på første gang han fikk høre ordet «kreft», ble snart erstattet av en ny tosomhet.

Lyspunkt i livet

– Vi satt i sofaen hjemme hos Trond-Inge to dager etter koloskopien og snakket hele kvelden. Allerede da snakket vi om hva dette ville bety for oss. Hvis vi skal treffes videre, hvordan skal det være? forteller Monika.

Trond-Inge fortsetter:

– Vi havnet i en situasjon der mange kanskje blir skremt og trykker på avbryt-knappen. Jeg husker at jeg tenkte på oss begge: Vil hun være sammen med meg med alt det jeg skal gjennom? Og har jeg energi til en kjæreste i livet mitt nå?

– Jeg tenkte også på om du ville ha tid til meg. Ville du være med familien din, eller med en ny dame, liksom? sier Monika.

– Men jeg hadde jo et lyspunkt i livet nå som du var der. Jeg ville gi det en sjanse, husker Trond-Inge.

Pose på magen

Trond-Inge blir rørt når han snakker om det.

– Jeg var spent på hvordan Monika ville reagere da jeg fortalte at jeg hadde kreft, det kunne jo ha gått begge veier. Men hun var «all in». Hun viste virkelig at hun mente alvor. Og jeg likte henne så godt helt fra starten, hun var så lett å forholde seg til.

Noe av det han gruet seg mest til å dele, var beskjeden han fikk ganske tidlig: Behandlingen han skulle gjennom, ville ende med permanent utlagt tarm, en såkalt stomi – pose på magen.

Han var livredd for hvordan dette ville påvirke livet. Hva med jobben? Friluftslivet? Fjellklatringen? Kajakkpadlingen? Og hva ville det si for intimiteten i et helt ferskt forhold?

Monika lot seg ikke skremme.

– Jeg var mest redd for selve operasjonen, husker jeg. Og jeg tenkte mye på hvor vanskelig dette var for deg, hvor mye smerte og ubehag du måtte gjennom. Vi snakket om at stomien kunne bli vanskelig for deg i intime situasjoner, men for meg var det aldri noe problem, beskriver hun.

– Akkurat det hjalp veldig for meg, at du ikke syntes det var ekkelt eller skummelt. Jeg kunne være inntil deg uten å pakke meg inn, sier Trond-Inge.

– Jeg så deg på akkurat samme måte. Du var fortsatt like kjekk. Jeg var mer opptatt av hvordan dette ville påvirke deg psykisk, om du ville bli forandret som person, husker Monika.

Sykdommen styrker relasjonen

Noen uker etter turen på Grundesholmen, sitter vi på et rom på Vardesenteret på Radiumhospitalet. Trond-Inge har tatt noen bilder etter avsluttet behandling. Det har gått halvannet år siden den lange kveldspraten i stua hjemme i Eydehavn.

Det er kort vei mellom smil og tårer når Trond-Inge og Monika skal tenke tilbake på alt de har vært gjennom. Hele tiden titter de bort på hverandre. Tar hverandres hender under bordet. Sniker seg til en klem.

– Hadde det ikke vært for kreften, hadde vi nok ikke hatt de dype samtalene så tidlig. Sykdommen min ble rett og slett relasjonsbyggende for oss. Vi planla å flytte sammen etter bare noen måneder, forteller Trond-Inge.

– Hadde det skjedd så fort om ikke det var for sykdommen?

– Nei, det hadde vært galskap, mener Monika.

Symptomer i flere måneder

Trond-Inge håper han kan inspirere andre menn til å komme seg til legen i tide. Medgir at han hadde hatt plager i flere måneder før han tok dem på alvor. Da kreften ble oppdaget, hadde den spredd seg til nærliggende lymfer.

– I ettertid har jeg skjønt at svulsten gjorde tarmpassasjen smal, og at det var derfor avføringen endret form. I tillegg hopet den seg opp over svulsten, sånn at tarminnholdet trykket på blæren, beskriver han.

– Akkurat så detaljert beskriver jeg symptomene mine når folk spør meg hvordan jeg oppdaget kreften. Da svarer de som regel at de vil begynne å passe litt ekstra på. Det er fint å tenke på at historien min kanskje kan hjelpe andre.

Et nytt kapittel

Praten på Vardesenteret går mot slutten. Trond-Inge mener at det er en solskinnshistorie, dette her. Uansett hva andre måtte mene om omstendighetene rundt forholdet deres.

 – Jeg sitter her med det som begynte som en liten date, og drømmer om at hun en dag vil bli kona mi. Alt skjedde veldig fort, men det er vårt. Og vi har det bra.

Når vi sier «hadet» holder Trond-Inge Monika igjen, han vil vente litt før de drar hjemover til Sørlandet. Trekker henne mot sofaen i den stengte restauranten på sykehushotellet.

Noen minutter senere tikker det inn et bilde. Det viser Monikas hånd, som akkurat nå har fått et symboltungt tilbehør like utenfor døra til Vardesenteret:

Epilog:

Noen uker etter at vi møttes på Radiumhospitalet, kom resultatene etter Trond-Inges kontroll. De var ikke helt som han håpet på: Legene fant noe som de vil undersøke nærmere. Frykten er at kreften kan ha spredd seg ytterligere. Fremtiden er med ett mer usikker, han venter fortsatt på ytterligere prøver.

Likevel vil Trond-Inge gjerne fortelle sin historie akkurat nå:

– Om dette har endret noe for meg, så er det det at det føles enda viktigere enn før å fortelle. Håpet mitt er at det kan inspirere andre til å ta endringer på alvor, og oppsøke lege så tidlig som mulig.