Kreftforeningen viser til Arbeids- og sosialdepartementets høringsbrev av 24. april 2015 om høring på ”Et NAV med muligheter. Bedre brukermøter, større handlingsrom og tettere på arbeidsmarkedet” samt drøftingsmøtet om høringen på statsråd Robert Erikssons kontor 9. juni. 

Vi takker for muligheten til å komme med innspill. Kreftforeningen jobber for at kreftpasienter skal kunne komme tilbake i arbeid. Vi er derfor opptatt av at NAV vil bidra til og styrke kreftrammede og andre alvorlige sykes tilknytting til arbeidslivet, bedre brukerdialogen og brukermedvirkningen samt øke rettssikkerheten til pasienter og pårørende.

Kreftforeningen synes det er særlig positivt at Vågeng-utvalget blant annet foreslår:

  • Større frihet lokalt ved NAV-kontorene for å tilpasse brukernes behov
  • Mer oppmerksomhet på brukeren
  • Bredere kompetanse i NAV-kontorene

Kreftforeningen støtter de fem hovedpunktene som ekspertgruppen foreslår for utvikling av Nav-kontoret og våre innspill og kommentarer tar utgangspunkt i disse fem punktene. 

Kreftforeningen mener at det er viktig å gi mennesker muligheter og fleksibilitet under alvorlig sykdom slik at mulighetene til å være i arbeid eller komme tilbake i arbeid styrkes.  I den forbindelse kan vi opplyse om at:

  • 40 prosent av alle som får kreft er i arbeidsfør alder
  • I snitt vender mer enn halvparten tilbake til arbeidslivet innen 5-7 år etter en kreftdiagnose
  • Kreftbehandling kan gi seneffekter som fatique, kognitive utfordringer, angst/depresjon og redsel for tilbakefall

Selv om mange av de som vender tilbake til arbeid eller som arbeider under kreftbehandlingen ikke har behov for bistand og tilrettelegging, er det også mange som har det og NAV er viktig samarbeidspartner med ulike virkemiddel i den sammenheng. 

1. Rykke nærmere arbeidsmarkedet og arbeidsgiver

For å lykkes med NAV-reformens hovedmål om å få flere i arbeid, mener Vågeng-utvalget at det er en forutsetning at NAV er mye nærmere arbeidsmarkedet og arbeidsgiverne enn i dag. Kreftforeningen støtter dette. Vi mener at NAV-veilederen må kunne veilede brukeren til hvordan best mulig møte arbeidslivets krav og forventninger etter en sykdoms- og behandlingsperiode. For å kunne gi den veiledningen må NAV-veilederen ha kunnskap om hvordan arbeidsgiver best kan benytte brukeren/den ansatte også gjennom de ulike ordningene. Hvis NAV-veilederen også kjenner arbeidslivet og på den måten kan påvirke arbeidsgiverens krav og forventninger gjennom tilrettelegging, lønnstilskudd eller oppfølging vil overgangen til arbeid for en kreftpasient være mye enklere. For å lykkes med dette må NAV være mye nærmere knyttet til arbeidsmarkedet og arbeidsgiverne, slik som ved IA-bedrifter, enn de er i dag. 

Vi ser også fordelen av at NAV rykker nærmere arbeidsmarkedet og arbeidsgiveren når det gjelder samhandlingen mellom arbeidsgiver og NAV om sykefraværet. Kreftforeningen får tilbakemeldinger fra arbeidsgivere som er usikre på hva en kreftdiagnose betyr, hva de kan eller bør gjøre når en arbeidstaker får kreft og behovet for tilrettelegging ved retur til arbeidslivet. Ofte er spørsmålene knyttet til at det er mange typer kreft, svingene forløp og mye usikkerhet under behandlingen. Det er derfor viktig å sørge for god dialog mellom arbeidstaker og arbeidsgiver under hele sykefraværet. 

Kreftforeningen er opptatt av at det er brukernes muligheter og ikke begrensninger som må vektlegges ved sykdom. Mer kunnskap om brukerne vil kunne styrke arbeidsrettingen i oppfølgingen av dem. Kreftforeningen mener at det er viktig med NAV-veiledere som er kjent med konsekvenser av alvorlig sykdom og som har god kompetanse om arbeidsmarkedets krav. Også god støtte til arbeidsgivere som vil gi muligheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne som følge av alvorlig sykdom er, viktig i den sammenheng. 

Kreftforeningen erfarer at en del arbeidsgivere savner en dialog med Arbeidslivssenteret etter at sykepengeperioden er over. Mange arbeidstakere med kreft har langvarige behandlingsforløp og er enten ikke tilbake i jobb etter 12 måneder, eller de er tilbake i arbeid men strever med senfølger av behandlingen. Det kan være en utfordring for både arbeidsgiver og/eller arbeidstaker å ta opp muligheten for tilrettelegging, hjelpemidler ol. NAV vil mange tilfeller kunne være en naturlig dialogpartner. Sik lovverket er i dag, er denne muligheten ikke tilstede– heller ikke for IA-bedrifter som har hatt tett samarbeid med arbeidslivssentrene de første 12 månedene. 

Vågeng-utvalget foreslår å flytte arbeidslivssenteret inn i de større NAV-kontorene. Kreftforeningen ser også fordelen av dette, blant annet for på den måten å få en bredere kompetanse om og kontaktflate til arbeidslivet. Vi tror samtidig at det kan øke fleksibiliteten for en dialog om langvarig syke arbeidstakere med sammensatte behov. Vi mener også at departementet bør se på muligheten for at arbeidsgivere som ikke er IA-bedrifter, kan ha en begrenset kontakt med Arbeidslivssenteret i løpet av sykepengeperioden.

Ved å flytte arbeidslivssenteret inn i NAV-kontoret vil det gi en større kontaktflate mot arbeidsgivere og derigjennom blant annet lette muligheten for å gjennomføre arbeidsrettede tiltak. Det vil også kunne avdekke om arbeidsgiver vil kunne ha nytte av flere tjenester fra NAV, og det vil gi NAV økt innsikt i arbeidsgivers behov. Dette kan gi et godt grunnlag for bedre bistand til brukerne som eksempelvis tiltak som kan sikre tilknytning til arbeidslivet. 

2. Større lokal frihet til å tilpasse tjenester til brukernes behov

Kreftforeningen er enig med Vågeng-utvalget i at det høye antall brukere som hver NAV-veileder følger opp(ca 150), fører til klare begrensninger i hvilken bistand, innsikt og forståelse de får og kan gi den enkelte brukeren.  Mange brukere må forholde seg til mange kontaktpersoner hos NAV, tiltaksarrangører samt kommunale tjenester. Dette medfører at brukerne ikke opplever helhetlige og integrerte tjenester med klare ansvarslinjer. 

Kreftforeningen mener at en større egenproduksjon i NAV og mindre andel anskaffelser vil gjøre det mulig for NAV-kontoret å gi brukerne mer sammenhengende og bedre koordinerte tjenester. Kreftforeningen er deltaker i forsøket «Kjerneoppgaver i NAV». NAV-kontoret i Bamble er i denne sammenheng et godt eksempel på hvordan man kan få flere i arbeid med færre brukere per saksbehandler (ca. 15-20) med god metodeutvikling, bred kompetanse hos saksbehandlerne og tett oppfølging og kontakt med arbeidsgiverne. 

Vi er enige med utvalget i at NAV må gis en betydelig større frihet til å tilpasse nivået på arbeidsrettede tiltak i tråd med lokale behov og variasjoner. Vi er særlig opptatt av at det gis støtte til arbeidsgivere som vil gi muligheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Kreftforeningen støtter det som Vågeng-utvalget har skrevet om ungdom, men savner en belysning av de utfordringer som studenter med alvorlig sykdom, herunder kreft, står overfor. Utfordringene for noen av de unge som får kreft er at behandlingen strekker seg over lang tid. Mange blir friske og har behov for arbeidsrettet bistand etter et langt sykefravær. Andre vil som følge av behandlingen slite med seneffekter som betyr at de ikke blir fullt ut arbeidsføre. Kombinasjonen langt sykdomsforløp og lang rehabiliteringstid vil bety at flere bruker opp rettighetene de har til arbeidsavklaringspenger i behandlingstiden og får ikke nytte av denne ordningen for å komme seg i jobb. I løpet av et langvarig sykdomsforløp vil det for flere være ønskelig å kunne opprettholde en viss studieprogresjon så lenge formen tilsier det, men dagens ordning med arbeidsavklaringspenger(AAP) gir dessverre ikke tilgang til det. Det er i dag et vilkår for rett til ytelsen at studentene må avbryte studiene helt. De blir da en passiv mottaker av AAP. I tillegg vil studiene ta svært mye lenger tid enn nødvendig.

Kreftforeningen mener at studenter som har behov for aktiv behandling må kunne studere delvis (maksimalt 50 %). Løsningen kan være at studenten må føre timer på meldekortene og ikke fullføre mer enn det antall studiepoeng den reduserte progresjonen tilsier per semester. Regelverket bør også endres for å gi større mulighet for AAP og lønnstilskudd etter studier – mer fleksibelt over lenger tid.  

Kreftforeningen er spesielt bekymret for unge mennesker som har vært gjennom langvarig og tøff behandling, mange også med senfølger, og som tar en utdannelse for deretter ikke å komme inn på arbeidsmarkedet på grunn av «huller i CV’n». I mange av disse tilfellene har dessverre ikke NAV fokusert på mulighetene disse ungdommene har, isteden har begrensningene vært i fokus. Da er det lett å gi opp og bli ufrivillig uføretrygdet. Med mer fokus på brukernes behov kan slike opplevelser for brukerne minimeres eller helst elimineres. 

Kreftforeningen mener også at NAV bør ha dedikerte personer med spesiell kompetanse på studenter/unge som skal inn på arbeidsmarkedet generelt, og med en forståelse av hva langvarig og alvorlig sykdom kan gi av utfordringer. I tillegg til økonomisk veiledning innebærer dette også god kompetanse på rekruttering, arbeidsformidling og tilrettelegging og at veiledningen er direkte arbeidsrettet. 

3. Mindre styring, mer ledelse

Kreftforeningen får ofte tilbakemeldinger fra pasienter om at de opplever NAV som et rigid system med lite eller ingen handlingsrom og skjønn. Handlingsrommet for ledelsen i NAV-kontoret er begrenset ovenfra av mange prosedyrer, veiledere, standarder og IKT-systemer noe som kan få utilsiktede og negative konsekvenser. 

Det legges mye vekt på de skriftlige dokumentene. Vi mener at det fremover må legges mer vekt på kvaliteten i brukermøtet og den faktiske oppfølgingen av brukeren. Vi ønsker at NAVs ledere styrkes i forståelse for og forankring av NAVs samfunnsoppdrag, verdier og etikk. 

Kreftforeningen mener at lederrollen i NAV-kontoret må styrkes. Lederen må spille en nøkkelrolle i utviklingen og tilpasningen av tjenester til brukerne lokalt, i disponeringen av bevilgningen fra de to eierne, i utvikling av egne ansatte og av NAVs relasjoner til omgivelsene. Videre må styring og rapportering i større grad legge vekt på resultater for brukerne og mindre på registering av gjennomførte aktiviteter.

Vi mener at det er viktig med lokale prioriteringer, hva som er oppnådd, hva som er lært og hvordan tjenestene kan videreutvikles for å realisere resultater knyttet til hovedmålene arbeid, inkludering, brukertilfredshet og effektivitet. Videre er det viktig å styrke forbedringsarbeid og læringssløyfer slik at NAV på alle nivåer lærer av de gode eksemplene og av sine feil.

Mer myndige NAV-kontor vil få konsekvenser for strukturer og organisering slik det fungerer i dag. Større lokalt handlingsrom forutsetter færre og større NAV-kontor, og Kreftforeningen er enig i at det er hensiktsmessig også ut fra å sikre kompetanse og gi et best mulig tilbud. 

Kreftforeningen mener at for at NAV skal kunne gi brukerne best mulig tjenester av god kvalitet må det også stilles høye krav til ledelse ved det enkelte NAV-kontor. Utvalgets anbefalinger om blant annet behov for et felles lederperspektiv i NAV og at det må etableres og gjennomføres et lederutviklingsprogram for NAV-ledere i samarbeid med fagmiljøet utenfor NAV, er anbefalinger som vi er godt fornøyd med. Et slikt lederutviklingsprogram bør utvikles slik det er foreslått gjennom Primærhelsemeldingen for innføring i kommunehelsetjenesten, med egne lederprogram for kommunale ledere jf Rektorskolen. 

4. Økt oppmerksomhet på brukeren, ikke systemet

For å få mulighet til å øke oppmerksomheten mot brukeren og ikke på systemet, må NAV dreie fokuset fra å bruke mesteparten av tiden på kartlegging, registrering og dokumentering til å rette det ut mot arbeidsmarkedet. Det innebærer mer spesialisert kompetanse ut i NAV-kontorene. NAV står overfor utfordringer med å tiltrekke seg nok personell med riktig kompetanse.  Brukere har sammensatte behov, og disse må møtes med sammensatt og flerfaglig kompetanse. Denne kompetansen bør være både relasjonsorientert, arbeidsmarkedsorientert og inkludere forståelse for en skreddersydd behovsvurdering av den enkelte bruker. Relasjonskompetanse handler om å utvikle evner og holdninger som gjør at man får kontakt med andre mennesker, og som gjør at man kan utvikle gode relasjoner til dem. Vi mener at dette er særlig viktig kompetanse å inneha for et NAV-kontor, hvor målet nettopp er å kartlegge behov sammen med brukeren. 

NAV-veilederne møter mennesker med historier,- selvopplevd, reelt eller begge deler,- og som opplever å være i en krise når de må oppsøke NAV for å «be om hjelp» - både for ytelser og tiltak. For å kunne møte dette kravet mener vi at både statlig og kommunal del av NAV-kontorene i mye større grad bør dra nytte av hverandres kompetanse og tilbud – at skottene mellom de to forvaltningsnivåene fjernes. 

Vi mener at klar og tydelig kommunikasjon er avgjørende i møte med brukeren. NAV må benytte et verktøy for kartlegging av arbeidsevne som bedrer muligheten for overgang til arbeid, også et forenklet, hvor kartleggingen av arbeidsevnen er unødvendig på grunn av gode utsikter til arbeid. 

5. Sikre kunnskapsbaserte tjenester og kompetanse i møte med brukerne

Det er klart at forslag om tettere og mer arbeidsrettet oppfølging av brukerne, samt en mer fremtredene rolle i arbeidsmarkedet og et myndig NAV–kontor, vil medføre økt kompetansebehov på de samme områdene. NAV-kontorene har behov for et bredt spekter av kompetanse og erfaring hos sine medarbeidere. Vi er enige i at helhetlige brukerforløp og samhandling på tvers av tjenester og forvaltningsnivåer, tilsier at de ulike utdanningsgruppene må bidra med hver sin kompetanse i et fleksibelt samarbeid og at ingen enkelt profesjon vil kunne gi brukerne et fullgodt tilbud alene. Det vil derfor være behov for eksplisitte kompetansekrav til de som skal gi tjenester til brukerne, og vi mener at det er særlig viktig med kompetansen ved arbeidsevnevurderingen. 

Vi mener også at det må etableres en struktur som koordinerer og prioriterer kunnskapsutviklingen i samarbeid med forskningsmiljøene, høyskoler og universitet. Det er behov for forskning og evaluering av tiltak som settes i gang i NAV. Det er derfor gledelig at det er utvikles et samarbeid mellom Arbeids- og velferdsdirektoratet og Høyskolen i Oslo og Akershus om et senter for inkluderingskompetanse.