Prinsipielt er Kreftforeningen i mot at Norge skal inngå investeringsavtaler hvor utenlandske selskaper gis rett til å saksøke den norske stat direkte og hvor sakene blir avgjort av et internasjonalt voldgiftstribunal (ISDS). Vi mener at konsekvensene av slike avtaler er altfor usikre.

Vi er særlig bekymret for at investeringsavtaler vil kunne gjøre det vanskeligere for Norge å drive forebyggende helsearbeid i fremtiden. Dette gjelder også for de landene vi inngår avtale med. Vi har forståelse for at norske investorer ønsker beskyttelse ved investeringer i usikre land, men dette behovet kan ikke gå på bekostning av Norges, eller de landene vi inngår avtale med, sin mulighet til å regulere til det beste for befolkningens helse mv.

Den irske kreftforeningen publiserte nylig rapporten «TTIP, ISDS and the Implications for Irish Public Health Policy». Dette er en viktig rapport om hvordan investor-stat tvist mekanismer (ISDS) i en potensiell handelsavtale mellom EU og USA (TTIP) kan påvirke muligheten for medlemslandene til å vedta nasjonale lover som vil redusere kreftfrekvensen og redde liv i fremtiden. Fordi Nærings- og fiskeridepartementet ved utarbeidelsen av utkast til ny norsk modellavtale har sett hen til EUs forslag til bestemmelser om investeringsbeskyttelse i TTIP, mener vi at det er relevant å legge ved rapporten fra den irske kreftforeningen i vårt høringssvar, se vedlegg 1  og 2. 

Det viktigste Norge kan gjøre i dag for å forebygge kreft er å legge til rette for at barn og unge ikke begynner med tobakk, og å motivere de som bruker tobakk i dag til å slutte.  For det tilfelle at regjeringen går videre med sitt ønske om å øke bruken av bilaterale investeringsavtaler, vil vi i vårt høringssvar særlig fokusere på tobakksinvesteringer.

Kreftforeningen mener at:

1. Tobakksinvestorer må utelukkes helt fra eventuelle fremtidige investeringsavtaler som Norge inngår («carve out»).  

2. Subsidiært at tobakksinvestorer i hvert fall ikke skal kunne saksøke statene direkte, dvs. at tobakksinvestorer må utelukkes fra eventuelle bestemmelser om investor-stat-voldgift (ISDS).

3. For det tilfelle at tobakksinvestorer ikke heller utelukkes fra bestemmelsene om investor-stat-voldgift (ISDS), mener vi at Norge som et minimum må stilles krav til uttømming av nasjonale rettsmidler. I tillegg må artikkel 12 om statens rett til å regulere endres slik at den eksplisitt presiserer at alle tiltak som er i tråd med anbefalingene i the Framework Convention on Tobacco Control (tobakkskonvensjonen) og dens retningslinjer, automatisk omfattes av statens rett til å regulere i artikkel 12.

4. Artikkel 12 om statenes rett til å regulere, må under enhver omstendighet endres slik at bestemmelsen eksplisitt opplyser om at føre-var-prinsippet omfattes av statenes rett til å regulere. 

Hvorfor må tobakksinvesteringer reguleres særskilt i investeringsavtaler?

Tobakksinvesteringer må reguleres særskilt i eventuelle fremtidige investeringsavtaler Norge inngår, fordi tobakksprodukter ikke kan sammenlignes med noe annet lovlig produkt.  På verdensbasis dør hvert år 6 millioner mennesker av tobakksrelaterte skader. Dødsfall som tilsvarer mer enn Norges befolkning og som kunne vært unngått.

Det er en unik internasjonal enighet om å redusere tobakksbruk til et minimum.  I dag har 179 land og EU ratifisert tobakkskonvensjonen enstemmig og uten forbehold. Tobakkskonvensjonen har som formål å oppnå en permanent og vesentlig reduksjon av sykdommer og dødsfall forårsaket av tobakk og er en av de mest tilsluttede konvensjonene i FNs historie.

Et av tobakksindustriens sterkeste og mest effektive våpen for å hindre stater i å innføre effektive tobakksforebyggende tiltak, er i dag handels- og investeringsavtaler. Departementet nevner selv Philip Morris søksmål mot hhv. Australia og Uruguay som eksempler som belyser viktigheten av å sikre myndighetenes rett til å regulere tilstrekkelig i eventuelle fremtidige investeringsavtaler.

Eksemplene illustrerer at multinasjonale tobakkselskaper kan og er villig til å sjonglere mellom sine selskaper for å komme i posisjon til å saksøke stater som ønsker å innføre effektive tobakksreguleringer, på grunnlag av investeringsavtaler. Norske myndigheter må lære av disse sakene ved å sikre seg mot at multinasjonale tobakkselskaper kan bruke investeringsavtaler på en annen måte enn tilsiktet av myndighetene i fremtiden.

Kreftforeningen understreker at det ikke er tilstrekkelig at det i utkastet til modellavtale artikkel 12, er tatt inn en generell bestemmelse som gir statene rett til å regulere «på en måte som tar hensyn til helse» mv. Problemet er ikke at staten ikke vil vinne en eventuell tvist på grunnlag av denne bestemmelsen.  Problemet er at bestemmelsen er så vag og skjønnsmessig at det vil kunne bli svært kostbart, tid- og ressurskrevende for staten å hevde sin rett til å regulere på grunnlag av bestemmelsen.  De multinasjonale tobakkselskapene har økonomi og ressurser til å føre årelange og kostbare rettssaker.

For multinasjonale tobakkselskaper er ikke målet med et søksmål nødvendigvis å vinne rett, men å skremme og drive uthalingstaktikk i visshet om at mange land vil avstå fra å regulere av frykt for å bli trukket inn i slike rettssaker. 

Avisen The West Australian skriver illustrerende i en artikkel 28. juli i år om den pågående saken mellom Australia og Philip Morris Asia:

More than [AU]$50 million of taxpayer money is expected to go up in smoke defending cigarette plain packaging in a secretive international tribunal in Singapore.

But costs will pile much higher if Australia loses on its first defence that Philip Morris indulged in cynical "venue shopping" by shifting its headquarters to Hong Kong to sue Australia.

Opplysningen om at de påløpte sakskostnadene for Australia er cirka 300 millioner norske kroner er svært relevant i denne sammenheng, fordi det viser omfanget av de kostnadene som myndighetene må ta i betraktning når myndighetene skal ta stilling til et søksmål fra et multinasjonalt selskap basert på en investeringsavtale. Det er lett å se hvorfor enkelte stater velger å gi etter for selskapets krav istedenfor å forvare sin rett til å regulere og dermed risikere skyhøye sakskostnader og erstatningskrav. Selv for rike Norge vil det kunne oppleves vanskelig å forsvare overfor skattebetalerne at myndighetene bruker masse penger og offentlige ressurser på å kjempe gjennom en ny regulering, selv om Norge vet at vi med stor sannsynlighet vil vinne til slutt.

Vi vil bemerke at selv om tobakksindustrien unntas fra Norges investeringsavtaler, så står ikke tobakksindustrien uten rettslig beskyttelse i Norge. Tobakksindustrien vil uansett være rettslig beskyttet i Norge etter våre nasjonale lover og internasjonale forpliktelser.        

Når det gjelder tobakksinvestorers behov for beskyttelse i ustabile land, så vil vi poengtere at hvis et delmål med investeringsavtalene er å bidra til utvikling i disse landene, så er dette delmålet et tungt argument for å unnta multinasjonale tobakkselskaper fra fremtidige investeringsavtaler. Det er flere eksempler på at multinasjonale tobakkselskaper hindrer lav- og mellominntektsland i å få til en positiv endring til det beste for sin befolkning, ved å true med skyhøye erstatningskrav på grunnlag av handels- og investeringsavtaler, hvis landene prøver å følge opp sine forpliktelser etter tobakkskonvensjonen.

Andre kommentarer

Kreftforeningen vil også kort kommentere følgende i utkastet til modell for nye investeringsavtaler:

  • Vi berømmer modellavtalen for bestemmelsen om åpenhet i tvisteløsningsprosessen.
  • Artikkel 12 om statenes rett til å regulere, må endres slik at bestemmelsen eksplisitt opplyser om at føre-var-prinsippet omfattes av statenes rett til å regulere.  Føre-var-prinsippet sikrer den enkelte stats suverenitet til å kunne innføre nye folkehelsetiltak mv. som det er rimelig grunn til å tro at vil ha positiv effekt, men som ingen stater har prøvd ut enda og som det derfor ikke kan bevises med sikkerhet at har effekt.  Eller tilsvarende der det er risikoen som ikke kan slås fast med sikkerhet. Mer folkelig sagt er føre-var-prinsippet et uttrykk for at stater må kunne bruke sunn fornuft når det mangler forskning.  Vi understreker at det er viktig å ta inn føre-var-prinsippet i artikkel 12 for å sikre statens suverenitet til å regulere alle områdene som omfattes av artikkel 12, og ikke bare tobakksreguleringer.
  • Vi er svært negative til fjerning av kravet til uttømming av nasjonale rettsmidler. Kravet til uttømming av nasjonale rettsmidler er viktig med tanke på å kunne sikre at Norge også i fremtiden fritt kan regulere til det beste for folkehelsen, miljø mv. Kravet sikrer Norge «rettsvern» for retten til å regulere de områdene som omfattes av artikkel 12. 
  • Vi er skeptiske til hva som kan bli utilsiktede konsekvenser av at utkast til modell for nye investeringsavtaler har ekspropriasjonsbestemmelser som kan gi rett til erstatning ved reguleringstiltak.  Bestemmelsen rører ved kjernen i staters legitime behov for å kunne regulere nasjonalt, og er altfor vag og skjønnsmessig til å sikre statenes rett til regulering i praksis. Som et minimum bør det stå presisert i bestemmelsen at reguleringstiltak som er i tråd med for eksempel anbefalingene i tobakkskonvensjonen og dens retningslinjer, ikke kan utløse krav på erstatning.  

 

Med vennlig hilsen

Kreftforeningen

 

Anne Lise Ryel

 

generalsekretær