Foto: Paal Audestad

En septemberdag i 1928. Den 47 år gamle forskeren Alexander Flemming har akkurat kommet hjem fra ferie og er spent på hvordan bakteriekulturene han har forberedt på laboratoriet ved St. Mary’s Hospital har utviklet seg. I en av skålene har det begynt å danne seg mugg. Ren uflaks – soppsporene har antakelig funnet veien fra nabolaboratoriet der soppforskeren Charles J. La Touche muligens har latt døren stå åpen.

Nå registrerer forskeren at muggen – senere identifisert som Penicilium notatum – er i ferd med å bryte ned stafylokokkbakteriene i skåla framfor ham. Hell i uhell: Flemming snublet over nøkkelen til vår tids kanskje største medisinske oppdagelse – det vi i dag kaller antibiotika.

– Bakteriene er smartere enn oss

Antibiotika hjelper ikke bare den såre halsen din når vinteren kommer, men redder millioner av menneskeliv på verdensbasis hvert år. Én av fem kreftpasienter er avhengig av antibiotika som virker, og enkelte kreftformer kan ikke behandles uten.

Tenk om det ikke fantes antibiotika.

Det er dessverre ikke en virkelighetsfjern tanke. Tanken har brydd overlege og professor Dag Berild de siste tjue årene.

– Det har liksom blitt min greie, min livsoppgave, sier han.

Arbeidet består i å bidra til at vi ikke mister vår tids viktigste medisinske verktøy. Forskere og forståsegpåere har varslet katastrofen i en årrekke. Om de verste scenariene brukes begreper som «apokalyptiske tilstander», og skal vi tro beregningene er språkbruken berettiget: I dag dør årlig 700 000 på verdensbasis av resistente mikrober.

I 2050 kan tallet være 10 millioner. Én hvert tredje sekund. Det er på tide å trekke pusten og sette seg inn i problemet.

– Hva er antibiotikaresistens, og hvordan har problemet oppstått?

– Antibiotikaresistens innebærer at bakteriene ikke lenger slås i hjel av antibiotika. Bakteriene er nemlig smartere enn oss. De er født til å beskytte seg.

– Når man bruker cellegift, slår man ut kroppens normale immunsystem, de hvite blodlegemene som er frontforsvaret ved infeksjoner. Da er man mye mer sårbar for infeksjoner og for at de blir mer alvorlige. Det er jo den slags ting man skal bruke antibiotika til. Det er jo da det virkelig er et vidundermiddel, mener Dag Berild.

– Med en generasjonstid på bare 15-20 minutter har man i løpet av noen uker tusenvis av generasjoner. Når du har kort generasjonstid og blir truet, er det en naturlov at du vil beskytte deg. Hvis bakterier blir truet av et antibiotikum, har de flere måter å forsvare seg på. De endrer arvestoffet sitt og begynner å danne substanser som kan bryte ned antibiotika eller som kan pumpe antibiotika ut av cellen. De kan blokkere bindingen av antibiotika, og de kan spre genene som gir resistens til andre bakterier, forklarer Berild.

Hva kan du gjøre?Vi må begrense bruken av antibiotika slik at vi også i fremtiden kan behandle de som blir alvorlig syke. Det krever innsats fra flere nasjonale og internasjonale institusjoner. Og du og jeg.

For mye av det gode

I sin nobelpristale i 1945 varslet Alexander Flemming selv om risikoen for overforbruk. Han mente at en lege som misbruker antibiotika kan bli moralsk ansvarlig for at et menneske senere dør av resistente bakterier. Allerede i slutten av femtiårene var Verdens helseorganisasjon (WHO) bekymret for overforbruk.

Samtidig hadde industrien gylne tider og pushet vidundermiddelet villig. Snart fant antibiotikaen veien til landbruket.

– Man begynte å bruke lave doser som vekstfremmer på dyr. Men er det noe som er resistensdrivende, er det lave doser over lang tid i uhygieniske omgivelser som fjøs, sier Berild.

Omtrent halvparten av all antibiotikabruk skjer i landbruket. Den andre hovedgrunnen til overforbruk må enkelte leger stå til ansvar for.

Antibiotika – vår tids kanskje største medisinske revolusjon.

– En kollega fikk nylig antibiotika for en vond hals, men legen tittet bare i halsen hennes og tok ingen test?

– Vi leger er jo snille folk og det er nok en del som behandler for «sikkerhets skyld», men det er helt forkastelig. Vi har laget nasjonale retningslinjer. Det er strengt forbudt å gi penicillin til en hals uten å ta en streptokokktest. Det er som å kaste kron og mynt å vurdere om det er streptokokker eller ikke. En hurtigtest viser det i løpet av et par minutter. Hvis legen ikke bruker hurtigtesten er han enten doven eller udugelig, mener Berild.

Han mener legen må holdes mer i tømmene. I dag er det ikke noe krav til at legen skal sette en diagnose på resepten som skrives ut.

– Ifølge internasjonale studier er det, i sykehusene, kun i halvparten av tilfellene at legen skriver hvorfor han gir antibiotika. De slumser med det. Jeg mener at vi med god samvittighet kan tvinge norske leger til å skrive hvorfor de behandler med antibiotika. Man skal ha like stor respekt for å forskrive antibiotika som kreftmedisin.

På rett vei

En av dem som skriver ut et antall kurer hvert år, er leder i Norsk forening for Allmennmedisin, Petter Brelin. Hver mandag har han pasienter på fastlegekontoret i Halden. Han utelukker verken tidvis dovenskap eller tilfeller av slepphendt omgang med reseptblokken, men opplever at norske leger flest er bevisste problemet.

Han peker på at mange år med en rekke tiltak som veiledning i kollegagrupper og tilbud om oppdateringsvisitter med farmasøyt har gjort at forskrivningsmønsteret til norske leger har endret seg i fornuftig retning.

– Jeg tror at vi kommer til å lykkes med det nasjonale målet innen 2020 – håper jeg, sier Petter Brelin, leder i Norsk forening for Allmennmedisin.

Brelin sitter i styringsgruppen som følger opp den nasjonale strategien. Et av tiltakene i handlingsplanen innebærer å styrke Antibiotikasenteret for primærmedisin. På deres nettsider blir det slått fast at det er en vei å gå for å få antibiotikabruken ytterligere ned.

Nærmere 90 prosent av all antibiotika forskrives utenfor sykehus. 60 prosent utgjør forskrivninger til luftveisinfeksjoner. Det blir vurdert som alt for mye. I tillegg slår senteret fast at det forskrives alt for mye til barn.

– I de fleste situasjoner hvor allmennpraktikeren står overfor en infeksjonssykdom, er det riktigere ikke å forskrive enn å forskrive antibiotika.

Utskriving av antibiotika varierer mellom landets fylker. Brelin har ingen fasit på hvorfor det er slik.

– Ditt eget fylke, Østfold, er på toppen?

– Det kan ha med en stor andel røykere å gjøre. Jo flere røykere, jo flere kolstilfeller og flere infeksjoner. Men det kan også skyldes lokale behandlingstradisjoner som det er lite grunn til å være stolte av, at man er mer slepphendte her og at befolkningen tydeligere ønsker antibiotika her enn andre steder, sier fastlegen.

Under dobbelt ild

Selv om vi har en vei å gå også her hjemme, er Brelin vel så bekymret for behandling som finner sted i utlandet. Han mener myndighetene må vurdere om retten til behandling i utlandet må forbeholdes alvorlig syke.

– Mange kommer hjem fra tannlegebesøk i Øst-Europa med tannimplantater i munnen. Det innebærer stor risiko for infeksjoner. Om du har en alvorlig sykdom og kan behandles i utlandet så er det noe annet enn å reise til Litauen for å få byttet en hofte, mener Brelin, og synes folk skal være oppmerksomme på risikoen for ufrivillig import av resistente bakterier til Norge.

Leder i Norsk forening for Allmennmedisin Petter Brelin ber folk være oppmerksomme på risikoen for ufrivillig import av resistente bakterier til Norge.

Utslipp til elver, innsjøer og drikkevann, spredning fra husdyr til mat og gjennom oppdrett, smitte i sykehusene. Spredningsveiene er mange.

Risikoen for ufrivillig import knytter seg heller ikke bare til helseindustrien. Sannsynligheten for at resistente bakterier er en del av «bagasjen» når vi vender hjem fra sydenturen, er også stor. Et av våre mest yndede ferieland, Hellas, er på den absolutte Europatoppen i antibiotikaresistens.

– Blir du sjuk der, så kom deg hjem, sier overlege og professor Berild, som konstaterer at vi er under dobbelt ild: Vi produserer noe resistens selv, og vi tar med oss resistente bakterier på flyet hjem fra utlandet.

Problemet er like globalt som klimakrisen, men her er ingen klimakvoter å kjøpe.

– Vi må kjøpe oss tid, mener Berild, og slår fast at vi må følge Gro Harlem Brundtlands gamle dogme: Tenke globalt, handle lokalt.

Parallelt med bedre smittevern, er det å begrense bruken av antibiotika det aller viktigste. Det er nemlig slik at i hver enkelt pasient, avdeling eller sykehus, så er resistensforekomsten stor sett proporsjonal med antibiotikabruken. Bremser vi bruken lokalt, bremser vi også resistensutviklingen.

Ferske tall fra Norsk overvåkingssystem for antibiotikaresistens hos mikrober (NORM) forteller om 16 prosent reduksjon i bruk i perioden 2012 til 2016. I følge Berild er det fortsatt mye å hente.

– Norske tannleger har økt bruken med 50 prosent i perioden 2004 til 2014. Sykehjemmene som bruker mest bruker ti ganger mer enn de som bruker minst. Noen allmennleger gir antibiotika til åtte av ti øvre luftveisinfeksjoner, noen gir til én av ti. Trenden peker svakt i riktig retning, men vi har en målsetting om å redusere bruken med 30 prosent innen 2020, minner han om.

Fastlege Brelin i Halden mener flere tegn peker i riktig retning. Ikke minst synes han folk flest er langt mer opplyste i dag enn for bare få år siden.

– Jeg jobber i et typisk akademisk middelklasseområde. Mitt inntrykk er at folk generelt er litt skeptiske til å bruke medisiner overhodet.

Viktig å vaksinere seg

– Noen er også skeptiske til vaksiner.

– Ja, det er dustete. Det er enormt mye å hente på at flere vaksinerer seg. Når det gjelder influensavaksine for eksempel, har vi skammelig lav dekning, og særlig blant helsepersonell. Hvis flere velger å vaksinere seg, vil det utvilsomt også bidra til å redusere antibiotikabruken.

For å få ned antibiotikabruken ytterligere, hviler et stort ansvar på leger både i kommunen, på sykehjemmene og i sykehusene. Men også mannen i gata har et visst ansvar, mener Petter Brelin.

– Ha tillit til legens vurdering og ikke etterspør antibiotika mer enn nødvendig. Og vær bevisst ansvaret du har for ikke å smitte andre. Det viktigste, synes jeg, er hygiene. Om vi friske mennesker dytter bakterier mellom oss så er ikke det så farlig, men på et eller annet tidspunkt kommer bakterien fram til en som er alvorlig syk, som kanskje er under kreftbehandling, og da snakker vi om et helt annet alvor.

– Det å vaksinere seg og gjøre det man kan for ikke å smitte andre, det ansvaret må vi være tydelige på. Det har et element av solidaritet i seg, dette – hvis vi er forsiktige når vi er friske og ikke bruker antibiotika, da beskytter vi de som er syke, mener Brelin og får støtte av Dag Berild.

– Det har vært slitsomt i perioder. Noen ganger har det gått ut over nattesøvnen. Overlege og professor Dag Berild har advart mot antibiotikaresistens siden 90-tallet.

– Husk: Antibiotika er sosiale medikamenter. Behandling av én enkeltperson kan få betydning for mange andre. Det er uhyre viktig at så mange som mulig forstår dette, sier Berild.

En lenge varslet katastrofe

Sammen med forskere fra England og USA har Dag Berild og kolleger kartlagt hvordan politikerne gjennom historien har reagert på forskernes advarsel om overforbruk.

– Sad story, er professorens korte oppsummering.

Det har vært pratet lenge uten at noen har tatt affære. Det kommer godt til uttrykk i en Brennpunktdokumentar fra 2016. I en sekvens med korte klipp fra hvert år i perioden 2007 til 2015 står Berild og sier det samme til kameraet: «Det haster. Vi må gjøre noe nå!»

– Vil du velge andre ord i dag?

– Nei, vi gjør helt klart for lite. Politikerne her hjemme har våknet, heldigvis, og vi fikk jo en nasjonal handlingsplan for to år siden. Men det er altså nummer fem i rekken, sier professoren med et intenst blikk og fem fingre i været.

Antibiotika på ramme alvor En stamcelletransplantasjon, to nye lunger og flere tøffe cellegiftkurer i løpet av fem år. Uten antibiotika som virket hadde ikke Helge Øvreness (25) tålt kreftbehandlingen. Les hans historie her.– Det er typisk. Du får planer, men det følger ikke midler med. Det følger med fem millioner denne gangen. Det er jo chicken feed, altså! Dess tidligere du investerer i arbeidet mot resistens, dess bedre blir fortjenesten, det blir dyrere og dyrere dess lengre du venter. Man sparer seg til fant.

– Det har liksom blitt min greie, min livsoppgave, sier Berild om advarslene mot antibiotikaresistens.

En viktig nøkkel, mener Berild, finner vi i skolen. For å sørge for at neste generasjon blir opplyst synes han temaet må inn i naturfagundervisningen.

– Jeg høres kanskje hysterisk ut, men det er jo en klimakrise, dette her! Medisinsk er det et av verdens tre største helseproblemer, ifølge WHO. Vi må sørge for at folk får lære om dette!

Var denne siden nyttig?