Svært få skriver testament i Norge

Kun ti prosent av oss oppretter et testament. Det er langt færre enn i andre land. Hvorfor er det sånn? Professor Runar Døving slår et slag for «å snakke om det og få ut fingeren».

Ifølge Runar Døving, som er sosialantropolog og professor ved Høgskolen Kristiania, finnes det flere forklaringer på at det er så få som skriver testament i Norge – både historiske, geografiske og kulturelle.

– Norge var lenge et fattig land der det var få rike, og testamentariske gaver var for dem som hadde mye penger. Dette henger fortsatt igjen. Samtidig er det et voldsomt likhetsideal i Norge, vi skal ikke skille oss ut med store formuer, sier Døving.

I en undersøkelse han har gjort for Norges Innsamlingsråd, fant han ut at det var mindre tabu blant folk å snakke om arv enn det som var forventet, men arvens betydning underkommuniseres i stor grad.

– Det er ikke mange som snakker høyt om at de startet livet med sølvskje i munnen og ikke to tomme hender, sier han.

 

Norge er et land med sterk familieorientering, vi tar ansvar for barn og voksne barn. Mange ser på det som en plikt at arven går automatisk til dem.

Det sier antropologen, som synes det er overveldende hvordan foreldre prioriterer sine etterkommere, og tror dette er en tydelig forklaring på at vi ikke har hatt tradisjon for testamentering her i landet.

– De fleste er i praksis avhengig av sine foreldres økonomiske situasjon. Vi ser det også i lovverket ved at det er pliktdelsarv (som betyr at livsarvinger har krav på to tredjedeler av nettoformuen som avdøde etterlater seg, opptil en viss sum.) Så egentlig har de fleste som har barn, ikke noe testamentarisk frihet, selv om norsk arvelov er basert på nettopp det, sier han.

Testamenterer kun til slektninger

Norge skiller seg ut både i verden og i Europa ved at svært få testamenterer. Forskjellene er store. I Storbritannia skriver 17 prosent av befolkningen testamenter som inneholder testamentariske gaver. Her i landet er tallet 0,4 prosent. Døving mener dette er påfallende lave tall, og skulle gjerne sett en endring.

– For mange nordmenn er det vanskelig å skille mellom er og bør. Det er forskjell på folk. Men de som har store formuer, bør ta initiativ til å gi bort litt av pengene de har, sier han.

 

Mange etterlater seg millioner av kroner, og samtidig vet vi at veldedige organisasjoner er avhengig av pengegaver fra folket.

Professoren er engasjert i temaet og kaller seg gjerne aksjonist. Han skriver kronikker om alt fra abortlov til kortreist mat og står på barrikadene for det han brenner for. Det siste året har han vært aktiv deltaker i Norges Innsamlingsråds kampanje om et felles initiativ fra 36 organisasjoner for økt bevisstgjøring om arv og testamentariske gaver.

Testament i Norge

Norge skiller seg ut både i verden og i Europa ved at svært få testamenterer.

  • 10 prosent skriver testament
  • 0,4 prosent gir testamentariske gaver

 

Boligens store verdi

75 milliarder kroner. Det er Døvings anslag over hvor mye som overføres fra generasjon til generasjon hvert år. Og det gis kun en halv milliard i testamentariske gaver til frivillige organisasjoner (hvorav Kreftforeningen, Frelsesarmeen og LHL er de største mottakerne).

– Det kan høres mye ut, men det er viktig for meg å vise at denne summen faktisk er veldig lav sammenlignet med 75 milliarder og sammenlignet med andre land.

– Men det virker jo som det er utenkelig for de fleste norske gjennomsnittsfamilier, selv med både hus og hytte av stor verdi, å testamentere til andre enn sine barn, hvorfor det?

 

Det er en blindsone her. Man tenker at testament er noe for de rike, og man tenker ikke på boligen sin som en formue.

Døving fortsetter: – Det spesielle i Norge er at vi har vært orientert rundt boliger fremfor å ha penger i aksjer og andre typer fond og sparing. Men så er det også dette med fravær av tradisjon. Vi er et nyrikt land. I USA, for eksempel, ser vi jo i annenhver nekrolog at «Min fars siste ønske var å testamentere til organisasjonen i sitt hjerte.» Å følge en hjertesak i etterlivet er viktig for amerikanere, vi ser det sjelden i Norge. Bare det å skrive testament er mye mer vanlig i USA. Amerikanere er pålagt å skrive testament når de skal i militæret, og det forklarer nok at mange flere gjør det. Og fortsetter med det senere i livet, forklarer Døving.

Men så tror han også det er en endring på vei.

En rørleggertang i holdes tett i to hender foran brystet.
ET ARVET TANG: – Et verktøy jeg trenger, og et godt minne, sier Døving om rørleggertangen han har arvet av sin far.

 

 

De fleste snakker ikke om det

– Det snakkes mye om arv og testament nå, så jeg håper vi ser en endring. Fordi nordmenn er blitt betydelig rikere, synes jeg de som har penger, bør gjøre noe. 10 prosent av befolkningen eier 50 prosent av all formue, slår han fast og refererer igjen til kampanjen han har bidratt inn i det siste halve året.

– «Snakk om det», heter kampanjen, og det er det viktigste av alt.

 

Det viser seg at det er lettere å snakke om arv og testament for den eldste generasjonen enn for de etterlatte. Likevel er det mange som ikke gjør det.

I undersøkelsen viser det seg at en vanlig årsak til at folk ikke testamenterer, er at «det har ikke blitt noe av».

– Så jeg slår et slag for å snakke om det og å få ut fingeren, sier han og reiser jeg fra stolen i entusiasme.

– Det er gøy å testamentere! Du får på deg et slips og blir kalt for testator. Jeg som både er professor og testator, synes testator er vel så stas. Han ler, og leter ivrig i bunker av papirer på skrivepulten sin etter siste oppdaterte testament. Det har vært endret en gang det siste året med 50 000 fordi han synes de ansatte i Frelsesarmeen tjener for lite. Per i dag tilgodeser han også Amnesty International og Redd Barna med til sammen 200 000 kroner – øremerket drift.

Et puff i riktig retning

Som erfaren testator gir han gjerne et råd til den norske A4-familen.

– De må stille seg spørsmålene: Har barna det greit? Trenger de alle disse pengene? Eller skal vi bidra til favorittorganisasjonen vår? Med hvor mye? 50 000? 100 000? Mer?

Før vi dyttes ut av kontoret hans (Døving tar på seg hatt og skinnjakke og er på full fart til et nytt møte), får han med ettertrykkelighet sagt at han synes Altinn burde ha en grunninnstilling der det står: «Planlegger du å dø? Slik gjør du det.»

 

Fra Kreftforeningens magasin, Felles krefter, våren 2019
Tekst: Hege Fantoft Andreassen

Foto: Linda Næsfeldt

Mer om arv

Kreftforeningens magasin, Felles krefter, hadde arv som tema våren 2019. Her kan du lese flere av sakene.

Bestemor og barnebarnARVELOVEN

Bør du opprette et testament?

Les mer
Hattehylle med hatten til BirgerET ÆREFULLT OPPDRAG

Slik gjør vi opp et dødsbo

Les mer
Arven etter MarieLIVETS STØRSTE GAVE

Arven etter Marie

Les mer