– Når det først skal være så gærent så får vi vel kalle oss heldige, sier Roger Gausen (54).

– Jeg vil jo si at vi må kalle oss heldige i og med at dette har blitt oppdaget, sier pappa Ole (81).

Det er mye som er vanskelig og omdiskutert når det gjelder kreft – og kanskje særlig med prostatakreft. En ting er de fleste likevel enige om: bli kjent med slekten din!

Det har familien Gausen erfart. Pappa Gausen gikk systematisk til verks og laget rett og slett en minirapport med overskriften «Min slekts syke historie». Den handler om nettopp farsslektens krefthistorikk – og om arvelighet.

Arvelig genfeil

Selv fikk pappa Ole prostatakreft i 2003, men med såpass lave verdier at han ikke har behøvd å operere. Det måtte derimot den mellomste sønnen Roger (54) da han fikk prostatakreft for fire år siden. Familien ble derfor anbefalt å sjekke nærmere om de hadde en arvelig genfeil i slekten.

Lovise Mæhle, leder for seksjon for arvelig kreft ved Oslo Universitetssykehus, forklarer hvordan noen genfeil kan være arvelige og gi kreft.

– I en svulst er det mange genfeil. Det vi vet er at noen medfødte genfeil gir en utgangsrisiko som er mye høyere, sier kreft-forskeren.

– Det finnes noen utvalgte gener vi har mye kunnskap om. Vi vet at feil i disse gir en sikker økt risiko for prostatakreft. Vi har altså en veldefinert undergruppe av menn som har høyere risiko for prostatakreft, sier Mæhle.

Rundt én av åtte menn vil få påvist prostatakreft i løpet av sin levetid. Les mer om prostatakreft.

Forskerne sjekket slekten

Sønnen Roger Gausen gjorde som han ble anbefalt og tok blodprøver slik at forskerne kunne lete etter mistenkelige genfeil. Kort tid senere fant de svar; en genfeil var årsaken til krefttilfellene. Så fikk de høre om resten av krefthistorien som pappa Ole hadde funnet fram:

I 1947 døde Oles farfar av tarmkreft, 64 år gammel. I 1976 døde Oles far som 70-åring, også det av tarmkreft. I 1996 fikk Oles bror utlagt tarm og i 2015 døde han, 79 år gammel, av prostatakreft.

Tarmkreft kan arves som prostatakreft, altså? Ja, ifølge kreftforsker Mæhle er det noen ganger en arvelig sammenheng. Medfødt feil i ett av de fire tarmkreftgenene øker risikoen også for prostatakreft.

Lovise Mæhle forteller at flere tilfeller av prostatakreft i slekten øker risikoen for selv å utvikle prostatakreft. Men flere tilfeller av enkelte andre kreftformer i nærmeste slekt innebærer også økt risiko for prostatakreft.

I begge tilfeller gjelder det særlig når slektningene fikk kreft i ung alder. I slike tilfeller er rådet enkelt: Kontakt legen din og fortell om krefttilfellene i slekten din, så vil legen vurdere om dette er noe som bør følges opp.

Glad for slektsjekk

De tre sønnene og sju barnebarna til Gausen gjorde nettopp dette og ble testet. Da fant forskerne ut at to av Oles  tre sønner og tre av sju barnebarn var bærere av den samme genfeilen. Oles yngstesønn Espen (47) er glad for at de undersøkte nærmere.

– Jeg holdt på å droppe hele testinga, men kona og fatter’n trumfet det gjennom. Jeg kjenner litt på det når jeg skal til kontroll, men utover det tenker jeg fint lite på det. Å gå rundt og være bekymra har jeg ikke tid til. En får kose seg så lenge en kan, sier han.

Spør ved usikkerhet

Forsker Mæhle er klar på at kjennskapen til arvelig prostatakreft må økes. Og hun kommer også med en oppfordring til fastlegene.

– Tidligere var det nok vanligere at folk ble avvist med et «dette skal du ikke bekymre deg for» når de presenterte historien sin for legen. Men vi vil heller ha en henvisning for mye enn en for lite, sier Mæhle.

– Bry deg om familiehistorien din, og be om å bli vurdert hvis du er usikker.


Råd fra fagfolk: Kreftforeningen har spesialsykepleiere, jurister og sosionomer som kan svare deg. Du når oss på telefon, e-post og chat. Snakk med oss om kreft


Pårørende? Vi reagerer forskjellig når kreft rammer noen vi er nære. På kreftforeningen.no kan du lese mer om å takle hverdagen som pårørende.


 

Støtt Blå sløyfe Norges største kreftform rammer kun menn. I år får om lag 5000 menn i Norge prostatakreft. I 2030 kan 7000 rammes. Vi trenger mer forskning – og du kan hjelpe!