– Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag hvis det ikke hadde vært for Daniel og andre likemenn. For meg ble de livsviktige i en svært tung tid, forteller Syvertsen.

Selv fikk Syvertsen sjokkbeskjeden en desemberdag for to år siden. Den dagen på Ålesund sykehus sitter ennå sterkt i minnet. Fra lykkelig nyansatt i egen bedrift ble fremtiden skummel og usikker. Verden falt sammen.

– Angsten og depresjonen kom veltende. Det er en forferdelig diagnose å få. I hodet mitt kom det mange tanker. Alt for mange tanker, sier Syvertsen.

Ålesunderen, som alltid har vært en åpen og sosial person, endte opp med å trekke seg vekk fra sine nærmeste.

– Når du får en kreftdiagnose, isolerer du deg veldig. Du vil ikke snakke med venner eller kolleger. Familie blir ikke bare familie, de blir pårørende, som du ikke vil belaste med din egen frykt og uro, sier Syvertsen.

«Jeg trengte en å snakke med som var utenfor familie og vennekrets. Jeg trengte å snakke med en som hadde opplevd det samme som meg.»Og det var slik han kom i kontakt med Daniel Ask. På kafeen på Hurtigruta en førjulsettermiddag i Ålesund møttes de for første gang over en kaffekopp og en vaffel.

Daniel Ask har jobbet i Prostatakreftforeningens (Profo) likepersonsarbeid siden han selv fikk kreftsykdommen i 2003. I dag er han leder for tilbudet. Kontakttelefonen har totalt 26 likepersoner som deler på vaktene.

Alle har en ting til felles: De har hatt prostatakreft.

For Syvertsen ble Ask, som mange av Profos likepersoner, en viktig støttespiller gjennom kreftsykdommen.

– Jeg hadde også god støtte fra min primærlege, men det var Profo og likemannsarbeidet som ble min redning. Daniel ble en god samtalepartner, som hjalp meg både gjennom redsel og usikkerheten. Da jeg fikk kreftsykdommen ble jeg full av frykt. Da var det godt å snakke med andre som har vært gjennom det samme.

– Mange som blir rammet av kreft skal forholde seg til pårørende og venner, det er ikke alle som synes det er kjekt å bli påminnet om kreftsykdommen hele tiden. Når du treffer en likemann vet du mer hva du forholder deg til, forklarer Syvertsen.

– Vi snakket først og fremst om det å få kreft, og hvordan man skal forholde seg til sykdommen i hverdagen. Vi snakket om tanker man gjør seg, om omgivelser, jobb, pårørende og bivirkninger. Daniel ga meg gode råd – både psykiske, faglige og praktiske. Det er det likemannsarbeidet går ut på, at man skal dra ut egne erfaringer.

I fjor mottok Profos likepersonsarbeidere over 500 telefoner fra menn med prostatakreft. Ifølge Daniel Ask er denne tjenesten blitt viktigere enn noensinne. Prostatakreft er i dag den hyppigste kreftformen blant menn i Norge. Rundt én av åtte menn vil få påvist prostatakreft i løpet av sin levetid. Les mer om prostatakreft.

«Menn med prostatakreft trenger å få ut sine problemer og få et svar på hvordan det er gått med andre som har vært i samme situasjon. De trenger å tømme seg til en likemann. Om han ikke skal ha trøst, så få litt opplysning.»– Som kreftpasient får man som oftest god hjelp når det kommer til det faglige. Det er på det medmenneskelige at fagfolk ikke strekker til. De har ikke kapasitet, eller har ikke hatt kreft. Det å snakke med noen som har hatt prostatakreft, er en god støtte for mange pasienter. Det føles som en trøst å høre et budskap fra en annen som har gått gjennom det en selv går gjennom. Den jobben er det ingen andre kan gjøre, konstaterer Ask.

– Før jeg fikk diagnosen visste jeg nesten ingenting om kreft. I hvert fall ikke prostatakreft. Jeg trodde vi hadde to prostataer, jeg, forteller Syvertsen.

Syvertsen og Ask ser på hverandre. De humrer litt.


Råd fra fagfolk

Kreftforeningen har spesialsykepleiere, jurister og sosionomer som kan svare deg. Du når oss på telefon, e-post og chat.

Snakk med oss om kreft


 

Støtt Blå Sløyfe Norges største kreftform rammer kun menn. I år får 5000 menn i Norge prostatakreft. I 2030 kan 7000 rammes. Vi trenger mer forskning – og du kan hjelpe!