Det er første gang Kjetil Nerland (55) sier disse ordene i løpet av vår times lange skogtur. Latteren fra en håndfull barnehagebarn med refleksvester lyser opp en ellers grå torsdag formiddag. Samtalen balanserer mellom liv og død.

– Jeg vet jo at jeg er rimelig høyt på behandlingsstigen. Og jeg er ikke så veldig glad i høyder, sier han og trekker på smilebåndet.

Til tross for at han har prostatakreft med spredning, og har fått det meste av det som er å tilby av behandling, er det ikke langt mellom smilene til arealplanleggeren fra Rognerud i Oslo. Han lever godt, og det akter han å fortsette med.

– Jeg får høre at jeg er modig.

– Synes du selv at du er det?

– Nei, jeg kan ikke si det. Men hvis det oppfattes sånn av andre så er det jo fint det. Også er det jo godt for meg også å tenke gjennom og få satt ord på disse tingene.

Oppdaget ved en tilfeldighet

Da den norske svømmeren Alexander Dale Oen døde brått og uventet i 2012, fant Nerland ut at det var på tide med en tur til legen.

– Jeg ba om en full helsesjekk. Legen huket også av for en PSA-test. Jeg fikk beskjed om å passe på kostholdet og ble sendt til hjertesjekk. Og fikk vite at PSA var litt høy, forteller Nerland.

Senvinteren 2013 hadde verdiene steget, og han ble sendt til biopsi. I juni samme år ble det påvist kreft. Nerland var godt kjent med de kjedelige og sannsynlige senskadene etter prostatakreft, men rådet fra legen var utvetydig: Her bør vi operere.

Operasjonen gikk fint. Nerland var raskt på beina, klarte seg greit med bivirkningene og var tilbake igjen på trening. Han hadde rukket å feire at livet skulle fortsette, men så kom prøvesvarene som la en demper på det hele. PSA-testen viste 0,3. Det var fortsatt kreftceller i kroppen.

– Det var nokså tungt det, sier Nerland nøkternt.

Oppover stigen

Fra høsten 2013 og fram til i dag har han vært på vei oppover behandlingsstigen. PSA-verdiene har steget, sunket, stabilisert seg i perioder, og steget igjen. Oppturene og nedturene har vært tilsvarende. Først var det 35 runder med strålebehandling på Ullevål i håp om at det skulle gjøre ham kreftfri. Men noen måneder senere hadde kreften spredd seg til lymfeknuter inntil tarmene. Operasjon ble vurdert, men avfeid som for risikabelt;dette lot seg ikke skjære bort.

– Det var en nedtur. For jeg har jo tenkt at så lenge jeg er i behandling så vil ikke ting utvikle seg. Det er når jeg avslutter behandling, eller den ikke virker lenger, at det er skummelt, sier Nerland.

Uten noen avtale dro han til Kreftsenteret på Ullevål. Der satt han til han fikk snakke med noen. En vaktsykepleier lovet omsider at kreftlege Anders Stensvold ville ringe ham.

Senere samme dag var Nerland på sykkeltur i Nordmarka, og på vei ned mot Sognsvann ringte legen og kunne fortelle at dette så ut som en systemsykdom. Nerland visste utmerket godt hva det oversetter til på vanlig norsk: Sykdommen hadde satt seg i systemet. Den hadde spredd seg.

– Det var litt krisestemning resten av den sykkelturen.

Verden uten meg?

Høsten 2016 var det to år siden forrige strålebehandling. Etter å ha vært stabil over lang tid, begynte PSA-verdien å stige igjen. Legene var imidlertid optimistiske, det var ennå mange trinn igjen på stigen. Neste steg var hormonbehandling, og på prostatakreftgrupper på nettet hadde Nerland lest at den kunne virke i årevis. Derfor var det en ny trøkk da verdiene igjen begynte å stige – etter bare åtte måneder. Men til tross for mange slag i ansiktet er han flink til å reise seg på ny.

– Dagene før kontroll er det ikke vits å i gjøre så mye, da er jeg nokså utafor. Men nesten uansett når meldingene har kommet har jeg vært forholdsvis bra oppe igjen etter maks en uke. Men de første dagene går jeg jo og tenker på hvordan verden vil bli uten meg, hvordan kona mi vil få det, hvordan det vil gå med barna. Men så går det over, og jeg vet ikke, jeg kjenner jo at jeg lever nå. Jeg døde jo ikke selv om meldingen var dårlig.

Han er ikke redd for å dø.

– Jeg leser nyhetsartikler om å dø hjemme, om det å få nok morfin og sånne ting. Men jeg er ikke grunnleggende redd for å dø. Jeg tenker vel mere på …

Han blir stille et øyeblikk.

– Vi ble sammen for ti år siden, kona mi og jeg. Vi har det kjempefint sammen til tross for impotens og andre bivirkninger. Vi er veldig gode for hverandre og synes vi har funnet vår måte å være sammen. Det tenker jeg en del på.

100 mil på ski

Det er et av livets mange paradokser: Når du blir alvorlig syk bør du sørge for å være i god form. Det har Nerland hatt stor glede av. I vinter gikk han, paradoksalt nok, 100 mil på ski – mer enn noen vintre tidligere. Legene mente det egentlig ikke skulle gå an, at behandlingen han gikk på normalt skulle gitt fatigue og gjort ham mer eller mindre utmattet.

– Jeg var grusomt sliten mange ganger, men fikk meg litt Cola og kom meg opp igjen, forteller skiløperen.

En av disse vinterdagene skulle han til kontroll hos lege Stensvold som nå jobbet på Sykehuset Østfold. Han skulle først ta en blodprøve og deretter vente på resultatet. Han visste det kunne bli tungt.

– Ok, tenkte jeg, da tar jeg med skiene, og så kjørte jeg til Vestby og gikk beinhardt en time og tjue minutter. Tilbake på kontroll fortalte han at resultatene ikke var gode, men jeg bare svarte «Kjør på, dette går så fint så». Jeg var så pumpa full av endorfiner etter den skituren at ingenting gikk innpå meg.

Snø

– Disse skiturene på to-tre-, noen ganger fem mil – det er en lykkerus å få til det, sier han og ser opp mot himmelen.

I dag går han på cellegift og begynner å bli lei av å være trøtt. Han håper prikkingen i fingre og tær og trøttheten vil gi seg når siste dose av kuren er tatt etter nyttår. Og at den vonde akillessen blir bra igjen slik at han kan få løpt skikkelig. Først venter tre varme uker i Goa på Indias vestkyst. Det skal bli fint, men det viktigste i livet er her hjemme, for eksempel det å gå en tur i skogen som nå, eller gå på trening og sitte i badstua så lenge man vil og deretter dra hjem på sofaen og se på Le Bureau. Det er flest fine dager, synes Nerland.

– Tenker du fram i tid?

– Jeg har nok mange tanker om det. Skal vi pusse opp kjøkkenet, liksom? Hvordan går det med huset, hvordan klarer etterkommerne mine seg, sånt tenker jeg på. Jeg har nok ikke en veldig lang horisont oppi hodet mitt. Men jeg får jo ikke lov til å tenke sånn.

Og så sier han det for andre gang denne formiddagen.

– Jeg har jo tenkt på det at hvis alle slutter å leve den dagen de får høre at de en gang faktisk skal dø, så vil det bli forferdelig kjedelig her på jorda.

I egne tanker rusler vi ut av skogen. Jeg tipper Kjetil Nerland tenker på snø.

Tekst og foto: Øyvind Rolland


Råd fra fagfolk

Kreftforeningen har spesialsykepleiere, jurister og sosionomer som kan svare deg. Du når oss på telefon, e-post og chat.

Snakk med oss om kreft


 

Støtt Blå Sløyfe Norges største kreftform rammer kun menn. I år får 5000 menn i Norge prostatakreft. I 2030 kan 7000 rammes. Vi trenger mer forskning – og du kan hjelpe!
Var denne siden nyttig?