En tid for alt

Ved inngangen til Kreftforeningens historie innebar budskapet om kreft i de fleste tilfeller at livet nærmet seg slutten. I dag overlever sju av ti.

I Kreftforeningens magasin, Felles krefter, ga vi høsten 2018 et ansikt til åtte viktige fremskritt i vår 80-årige historie – resultater som gir håp for framtiden. Her: 

50-åringen: Tidlig oppdagelse – bedre behandling

– Vi hadde akkurat kjøpt bobil, jeg kunne ikke dø nå. Det var det første Bjørg Marit Tinholt (52) tenkte da hun fikk den vonde beskjeden.

Ved nyttår 2017 levde 273 739 nordmenn med eller etter kreft. I det store tallet finner vi alle dem som er til behandling for sin kreftsykdom, og dem som lever med senskader. Men vi finner også dem som hadde kreft, som fikk effektiv behandling og kunne gå tilbake til livet slik det var.

Bjørg Marit er en av dem.

Starten var dramatisk nok – de færreste oppdager en kul i brystet og tar det med knusende ro. Det skal man vel heller ikke. Nydusjet, godt plassert i sofaen, klar for Game of Thrones. Slik så scenen ut da Bjørg Marit fikk kreft. Det er selvfølgelig ikke helt sant, for kulen, på størrelse med en ert, hadde vokst der inne en god stund. Men det var nå hun oppdaget den, en januarkveld i 2016, og av akkurat den Game of Thrones-episoden husker hun ingenting.

Morgenen etter troppet hun opp hos legen sin, som henviste til mammografi og biopsi. En formiddag et par uker senere var kulen operert ut, og samme kveld var hun hjemme igjen. Så langt alt vel.

Vondt å vente

Så var det bare å vente på prøvesvaret som ville fortelle om kreften hadde spredd seg.
    

– Den første kvelden lå jeg i fosterstilling på sofaen. Men det er også den eneste natta jeg ikke har sovet godt. Jeg har bestandig tenkt at får jeg kreft, så går jeg under, men vet du hva, du gjør ikke det.

    
Bjørg Marit gikk ikke under, men husker at angsten kunne skylle innover henne disse ukene, som byger som kom og gikk. En gang midt i en pizzadeig for eksempel.

– Jeg bare knakk sammen og lå på gulvet og grein. Og hunden min grein, og mannen min grein. Så, etter en stund, reiste jeg meg og fortsatte med pizzaen, forteller hun.

Dagen kom. Budskapet var tungt og lett på samme tid. Jo, det var kreft, kunne legen fortelle.

– Mannen min begynte å grine, men jeg var helt rolig.

Men kreften var av den snille typen, uten spredning. Det ventet fem uker med stråling, ingen cellegift var påkrevd. Mannen til Bjørg Marit hadde lovet å barbere av seg håret i solidaritet. Nå slapp han det.

Strålende utsikter

– Det tok tre minutter hver gang jeg var til stråling

– Et kvarter inkludert parkering, sier Bjørg Marit.

En junidag var det over. 

Bjørg Marit Tinholt
Bjørg Marit takker alle på Radiumhospitalet og et helproft behandlingsforløp for at hun er tilbake igjen som den samme Bjørg Marit hun var den kvelden for to år siden.

       
Frykten for kreft er den samme. Heldigvis vekkes den til live bare hver gang det er tid for kontroll. Kreft endrer ikke alltid alt. Det går fint med de fleste, som det gjorde med Bjørg Marit. Perspektivet på livet har likevel endret seg. Det meste har blitt klarere – det gjelder å leve nå med en gang. Å leve gjør Bjørg Marit aller best når hun kan tømme hodet med en dose yoga, eller når hun, sammen med mann og bikkje, rygger ut bobilen «Guttungen» og bare kjører dit himmelen ser ut til å være blå.

Når mindre gir mer

Sett med dagens briller er brystkreftbehandling slik den foregikk for hundre år siden, et grotesk syn. Kunnskapen var minimal. Man trodde at kreften spredde seg som bevegelsene til en sentrifuge; kreftcellene ble «slynget ut» fra en lokal svulst, først til de nærmeste vevsområdene, deretter lenger ut i kroppen. Det gjaldt å fjerne alt – bryst, vev, muskler og lymfer. Selv om livet kanskje sto til å redde, var overkroppen lemlestet og bivirkningene betydelige.

Oppmerksomheten om kreft var liten. En svulst var gjerne noe man skjulte i det lengste. I den andre enden sto det heller ikke et helsevesen parat til å ivareta slike tilfeller.

– Det er først de siste 35 årene at fremskrittene har vært formidable, sier kreftlege Bjørn Naume.

Han har jobbet med brystkreft nesten helt siden han tok sin doktorgrad med støtte fra Kreftforeningen i 1993.

– Vi må huske at det legene ble presentert for den gangen, var kreftsvulster som hadde vokst seg store, sier han og forteller at legene etter hvert måtte erkjenne at det ikke hjalp stort å fjerne alt.

Vinden snudde, og på 1980-tallet ble strategien endret til å fjerne «så lite som mulig»; det var ikke inngrepets størrelse som påvirket utsiktene for den enkelte pasient.

– Da jeg var student på 1980-tallet, ble jeg undervist om brystkreft av en kirurg som sa at det bare var å fjerne kulen, gjøre et så lite inngrep som mulig, det spilte ingen rolle, pasienten ville uansett få tilbakefall. Det var det jeg satt igjen med den gangen; det hjelper ikke hva vi gjør, for sykdommen har spredd seg, vi har bare ikke oppdaget det ennå, forteller Naume. Fremdeles var kunnskapen mangelfull.

Tidlig oppdagelse, bedre presisjon

Etter hvert begynte det å vokse frem forståelse for at hormonelle forandringer i kroppen kunne påvirke brystkreft, men først på 1970-tallet ble det første medikamentet prøvd ut. Legene forsto at brystkreft i mange tilfeller trengte en kombinasjon av god lokalbehandling og medikamentell tilleggsbehandling for å sikre så gode utsikter som mulig.

– Brystkreft kan på tidspunktet for diagnose fortsatt opptre som en «systemsykdom», det vil si at det er ansamlinger av kreftceller også andre steder i kroppen. Men for mange er det ikke slik, sier Naume.

Om brystkreft og Rosa sløyfe

  • Ni av ti kvinner som rammes av brystkreft, er i live fem år etter diagnosen.
  • Rosa sløyfe-aksjonen har vært fanebærer for brystkreftsaken siden 1999.
  • 96 prosent av befolkningen kjenner til aksjonen.
  • Hver femte nordmann bar en sløyfe i årets aksjon.
  • Kreftforeningen og Brystkreftforeningen eier Rosa sløyfe-aksjonen sammen.

Det aller viktigste stikkordet for den gledelige utviklingen innen overlevelse av brystkreft – og de fleste andre kreftformer – er tidlig oppdagelse. Med dagens kunnskap om hvordan kreft utvikler seg, kan det i mange tilfeller være tilstrekkelig å fjerne svulsten og behandle brystet.

I det siste har det kommet langt bedre verktøy for å dele pasientene inn i mer finstemte kategorier: de som ikke skal ha tilleggsbehandling, de som skal ha noe, de som skal ha alt.

– Vi må favne bredt slik at vi ikke mister noen av dem som bør ha mer behandling, sier Naume og illustrerer med å tegne en dråpeformet pil i luften.

– Presisjonsmedisin dreier seg om å finne et helt presist angrepspunkt for behandlingen, men også om å unngå å behandle når behandling ikke er nødvendig. Kort og godt å sørge for rett behandling til rett pasient, sier kreftlegen.

Mammografiprogrammet

Parallelt med at vi stadig fikk ny kunnskap, ble det viktig å systematisere tidlig oppdagelse og tidlig diagnose.

– Etableringen av mammografiscreening i Norge førte til oppretting av brystdiagnostiske sentre. Det innebar god diagnostikk, men også kvalitetssikring av diagnostikken. Slik fikk vi den første skikkelige behandlingslinjen for brystkreft, og sentrene ble startpunkt for hvordan pasienten skulle ivaretas videre i systemet, forklarer Naume.

Mammografiprogrammet har bidratt til reduksjon i dødelighet på mellom 20 og 30 prosent. Men tidlig oppdagelse bidrar ikke bare til at færre dør.

– Når kreft blir oppdaget tidlig, betyr det også mindre risiko for at det er noe mer i kroppen. Det gjør at grunnlaget for cellegift blir mindre, og at vi kan unngå å gi behandling som gir bivirkninger for pasienten, sier Naume.

Kreftforeningens roller

Kunnskapen om kreft øker med mange hyllemeter med ny forskningslitteratur hver eneste uke. Naume mener Kreftforeningens støtte til forskning er et viktig bidrag, men peker også på andre viktige roller.

– Kreftforeningen har i alle år vært en støtte for pasientene, i tillegg til å ha en viktig rolle som samfunnsaktør; Kreftforeningen har vært profesjonell i måten å informere om kreft på, synliggjort mangler og utfordringer og bidratt til å drive frem fremskritt i kreftomsorgen.

Tekst: Øyvind Rolland
Foto: Paal Audestad

Bli medlem >Kreftforeningen jobber for å forebygge og bekjempe kreft samt bedre livskvaliteten for pasienter og pårørende. Jo flere vi er, jo mer kan vi få til. Sammen skaper vi håp!

Flere saker fra Felles krefter

I Kreftforeningens magasin ga vi høsten 2018 et ansikt til åtte viktige fremskritt i vår 80-årige historie – resultater som gir håp for framtiden.

Se alle sakene