Revolusjonens røst

Spredning av kunnskap stopper spredning av kreft. Det er Jan Erik Lien takknemlig for.

I Kreftforeningens magasin, Felles krefter, ga vi høsten 2018 et ansikt til viktige fremskritt i vår 80-årige historie – resultater som gir håp for framtiden. Her: 

60-åringen: Nye behandlingsformer

– Er du langt unna? En høstdag i 2011 står Jan Erik Lien (58) og svetter over en sofa han skal skru sammen for datteren sin. Nå ringer de fra Radiumhospitalet og lurer på om han kan innfinne seg umiddelbart. Bare minutter senere sitter han i bilen.

Han er frisk nok til å montere en sofa, men likevel dødssyk. Kreften ble påvist i 2008, føflekken ble fjernet, og det gjorde også enhver bekymring. Men da SAS-purseren tre år senere, 30 000 fot over Europa et sted, tok seg et kvarters pause, kjente han det. Noe … hardt? To … kuler?

Nede på bakken igjen ble han undersøkt, og på lille julaften 2011 mottok han den vonde beskjeden. Det var kreft i kulene.
   

– Det var som å befinne seg på bunnen av en brønn eller i et slags vakuum. Det var et følelsesmessig kaos – jobb, familie, økonomi, fremtid – alt svirret rundt i hodet mitt. Jeg prøvde å skyve det bort, men rett som det var kunne jeg bryte ut i gråt.

     
Føflekkreften hadde spredt seg til flere steder i kroppen. Nye kirurgiske inngrep var ikke mulig. Telefonen med den tunge beskjeden inneholdt imidlertid også et tilbud han måtte ta stilling til: Kunne han tenke seg å delta i utprøvingen av et nytt legemiddel?

I to år tygde han fire store tabletter hver morgen og kveld. Det virket. Kreften ble holdt i sjakk og noen steder drevet tilbake, riktignok ikke uten bivirkninger: Håret krøllet seg, kroppen hovnet opp, og det var umulig å bevege seg utendørs om sommeren uten å bli fryktelig solbrent. Men Jan Erik holdt ut, ikke minst på grunn av legenes klokketro på at de snart kunne tilby enda mer effektiv behandling.

Og denne høstdagen i 2011, ringte de altså fra Radiumhospitalet. I familiens leilighet står en delvis montert sofa, og på Radiumhospitalet ankommer Jan Erik med store klumper i lysken, i armhulene og på ryggen. Han forstår at det begynner å haste. Og nå er spørsmålet om han vil delta i en ny klinisk studie.

– Immunterapi kalte de det. Jeg ante ingenting, forteller Jan Erik.

Revolusjonære krefter

Et Google-søk på «revolution in cancer treatment» gir 30 millioner treff. De fleste artiklene dreier seg om det samme. I 2013 kalte det ledende tidsskriftet Science det for årets gjennombrudd, og 10. desember i år ble Nobelprisen i medisin tildelt forskerne som står bak oppdagelsen. Immunterapi er på alles lepper.

Det er en svimlende utvikling som har funnet sted fra Kreftforeningen så dagens lys i 1938 og frem til i dag. Kirurgi, stråling og cellegift er her fortsatt, men i langt mer sofistikerte utgaver. Stadig dypere innsikt har gjort det mulig å målrette behandling spesifikt rettet mot molekylære kjennetegn i den enkelte kreftsvulst. Utviklingen innen diagnostikken gjør at vi mye mer presist kan forutsi hvem som vil ha effekt av en spesifikk behandling, og hvem som ikke vil ha det. Og så har vi altså fått immunterapi – en behandlingsstrategi som noen ganger betegnes som det «fjerde beinet» på krakken som så langt har vært holdt oppe av kirurgi, stråling og cellegift.

– Om revolusjon er en passende betegnelse?

Blikket til kreftlege og professor Steinar Aamdal tyder på at jeg har stilt et banalt spørsmål. – Utvilsomt, sier han.
     

– Immunterapi er en revolusjon. Det er det ingen tvil om.

      
Det grunnleggende prinsippet som har gjort revolusjonen mulig, innebærer å mobilisere immunapparatet til kamp mot kreftceller. Kreftcellene har nemlig den slu egenskapen at de kan slå av eller unnslippe kroppens forsvar.

Én behandlingsstrategi – den som så langt har gjort seg mest bemerket – innebærer å sørge for at de biologiske mekanismene som hemmer immunapparatet, ikke lenger blir hemmet, slik at immunapparatet blir sluppet løs og kan gå til angrep på kreftcellene.

En annen strategi innebærer å stimulere immunapparatet til kamp, for eksempel ved hjelp av en terapeutisk vaksine som aktiverer kroppens immunforsvar, eller ved å omprogrammere immunceller som er hentet ut fra pasientens blod slik at de, når de settes inn i pasientens kropp igjen, gjør en skikkelig forsvarsjobb og dreper kreftcellene.

Kliniske studier

Men som ved de fleste revolusjoner får ikke alle del av godene; på en del kreftformer har immunterapi liten eller ingen effekt. Så langt har effekten vært stor på kreft som kjennetegnes ved mange mutasjoner, der det er mye aktivitet som immunapparatet gjenkjenner som fremmed og farlig. Føflekkreft og lungekreft er to slike kreftformer.

Om immunterapi i Norge

  • I årene 2016–2018 ble omkring 126 millioner kroner, fordelt på til sammen 19 immunterapiprosjekter, tildelt etter Kreftforeningens åpne forskningsutlysninger.
  • Immunterapi er godkjent til bruk på lungekreft, malignt melanom (føflekkreft), nyrekreft, blærekreft, og en type lymfom. Dette er diagnoser hvor det er mulig å få immunterapi i det offentlige.
  • På helsenorge.no finner du oversikt over kliniske studier. I skrivende stund pågår åtte immunterapistudier.

Aamdal viser en plansje som forteller at det i skrivende stund pågår 940 kliniske studier verden over som alle har til hensikt å teste ut nye medikamenter innen immunterapi.

Det er en slik studie Jan Erik får tilbud om å delta i.

Han skummer gjennom papirene, signerer og takker ja til å delta. Han har ingenting å tape.

Kort tid etter mottar han den første dosen. Så går det en uke, det går to, det går fire. Svulstene er der fortsatt. Men etter seks uker skjer det noe. Jan Erik står i dusjen og tar seg til ryggen der han lenge har hatt en svulst på størrelse med en golfball. Den er nesten helt borte.

Kreften er i ferd med å smuldre bort.

Etter seks måneder er det ikke lenger tegn til kreft i kroppen hans. Det er nesten for godt til å være sant. Kan det vare?

«We are curing patients»

Enn så lenge har immunterapi vært omtalt som livsforlengende behandling.

– Men på verdens største kreftkongress denne sommeren sa lederen for det nasjonale kreftinstituttet i USA at det var på tide å bruke the c-word,
forteller Aamdal.

– C står for cure: «We are curing patients». Tilfellene av pasienter som lever seks, syv, ti år etter endt behandling, er etter hvert ganske mange. Overlevelseskurven er stabil.     
     

– Nå tør vi si det som har sittet langt inne, og som vi ikke kunne si for bare to år siden: Med immunterapi kan vi helbrede pasienter med kreftsykdom med spredning.

     
Men Aamdal skynder seg å nyansere.

– Det er ennå ikke nok av dem som bli kurert, og for noen kreftformer har immunterapi svært liten eller ingen effekt, men at immunterapi kurerer pasienter, det er det ikke lenger noen tvil om.

Kombinasjon er nøkkelen

– Det var som å åpne en dør til et helt nytt rom, sier han om hvordan han opplevde det da immunterapi som nytt behandlingsfelt begynte å vise lovende resultater.

– Til å begynne med var det ett medikament på en hylle inne i det rommet, sier han og klikker frem en plansje fra september 2017 som viser at 2400 immunterapipreparater er til utprøving verden over.

– Med immunterapi på banen, da kan vi vel bare slutte med cellegift og stråling og de gamle greiene der, spør kreftlegen retorisk.

Svaret er nei. Aamdal er sikker på at nøkkelen for fremtidig behandling fortsatt vil være kombinasjonen av mange behandlingsstrategier. I fremtiden tror han flere kan få god behandling med cellegift og stråling, men i kombinasjon med forskjellige immunterapier.

– We are just at the beginning.

I levende live

«Hei, det er Øyvind fra Kreftforeningen som ringer». Det er så man nesten kan høre at mannen i den andre enden skvetter litt og må ta en pause i spaserturen. Jan Erik Liens immunapparat er stadig vekk i balanse, og tanker om kreft fyller ikke livet hans lenger. Kanskje er det derfor han blir overrasket da Kreftforeningen ringer og ber om å få komme på besøk.

Det er fem år siden immunterapibehandlingen ble igangsatt. Den varte i to år, men allerede etter seks måneder følte han seg helt frisk. Fra leiligheten sin har han utsikt over store deler av byen. Herfra ser han også taket på Radiumhospitalet.

– Det går ikke en dag uten at jeg tenker på hvor heldig jeg har vært, sier Jan Erik. – Ikke én dag.

Tekst: Øyvind Rolland
Foto: Paal Audestad

Bli medlem i Kreftforeningen Jo flere vi er, jo mer kan vi få til. Vi jobber hver dag for å forebygge og bekjempe kreft samt bedre livskvaliteten for pasienter og pårørende. Sammen skaper vi håp!

Flere saker fra Felles krefter

I Kreftforeningens magasin ga vi høsten 2018 et ansikt til viktige fremskritt i vår 80-årige historie – resultater som gir håp for framtiden.

Se alle sakene