Prostatakreft er den vanligste kreftformen og den nest vanligste dødsårsaken blant menn i Europa og USA. Dessverre kjenner vi fremdeles ikke til alle detaljer i hvordan prostatakreft utvikler seg. Men én ting vi vet er at prostatakreft er avhengig av testosteron, som er det dominerende kjønnshormonet (androgenet) hos menn.

Professor Fahri Saatcioglu ved Institutt for biovitenskap, Universitetet i Oslo (UiO), har studert prostatakreft på cellulært og molekylært nivå i over 15 år og enda lenger har han vært interessert i hvordan hormoner påvirker cellene i kroppen vår.

- Da det viste seg at testosteron har en viktig rolle i prostatakreft ble jeg fort dypt involvert i dette feltet, sier Saatcioglu.

Professor Fahri Saatcioglu ved Universitetet i Oslo. Foto: Privat.

Ulik behandling av den enkelte pasient

Avhengig av prostatakrefttype gis det forskjellige former for behandling med ulike resultater. For prostatakreft uten spredning er kirurgisk fjerning av prostata eller strålebehandling førstevalget. Der er behandlingsresponsen veldig god.

Til prostatakreftpasienter med spredning velger man hormonbehandling. Responsen på terapien er som oftest god, iallfall til å begynne med. For de fleste pasientene kommer kreften dessverre tilbake etter to til tre år. Og denne gangen er den gjerne motstandsdyktig (resistent) mot hormonbehandling.  Slik prostatakreft kaller vi for CRPC, fra engelsk “castration resistant prostate cancer”.

Det er altså viktig å vite hvem som har risiko for tilbakefall og hvem som ikke har det.

- På denne måten kan vi unngå “overbehandling” av de pasientene som har lav risiko for tilbakefall og maksimalisere behandlingen til de som virkelig trenger det, påpeker Saatcioglu.

“De tre musketerer”

“De tre musketerer”, tre proteiner som kan bidra til å peke ut pasientene med størst risiko for tilbakefall, ble påvist som resultat av en omfattende studie utført av Saatcioglus forskningsgruppe.

- Vi påviste først at proteinene var hormonregulerte og at to av dem også var svært spesifikke for prostata, sier professor Saatcioglu.

Deres betydning for prostatakreft fremgår nemlig tydelig av resultater fra hormonbehandling. Mengden av proteinene sank etter behandlingen, men økte igjen ved tilbakefall av sykdommen.

- Da vi fant ut at de var viktige for veksten av prostatakreftcellene og samtidig viste betydelig økt uttrykk her sammenlignet med normal prostata, innså vi at de kunne tjene som potensielle markører eller terapeutiske mål, legger han til.

Én for alle og alle mot prostatakreft

Professor Saatcioglu forklarer at proteinene KLK4, STAMP1 og STAMP2 sammen regulerer de mest sentrale signalveiene vi vet om i forbindelse med prostatakreft.

Alle de tre proteinene fungerer som en type budbringere. KLK4 bærer signaler mellom prostatacellene og oppfordrer dem til å dele seg og vokse. STAMP1 og STAMP2 bærer informasjon mellom ulike deler av cellene og gjør dem ufølsomme for andre interne signaler om at cellen er skadd og bør begå selvmord.

Det er denne cellulære selvmordsmekanismen som sørger for at vi vanligvis får reparert eller erstattet skadede celler i kroppen vår. Bortfallet av den er ofte en av hovedmekanismene for utvikling av kreft som kjennetegnes av ukontrollert cellevekst.

- Å studere de tre proteinene kan på den ene siden gi oss mer informasjon om hvordan prostatakreftceller vokser og overlever. På den annen side har vi, ved å forstyrre deres funksjon, en mulighet for å hemme veksten av svulsten, påpeker professor Saatcioglu.

“De tre musketerer” er i større grad til stede i kreftceller enn de er i normale celler. Dette betyr at man kan bruke dem som markører for aggressiv kreft. Jo flere proteiner, jo flere kreftceller, og jo mer avanserte er svulstene.

- Da hver av dem påvirker ulike aspekter av signalveier i prostatakreft på sin egen måte, tror vi at ny terapi bør rettes mot alle tre. Det er også mulig at ved å hemme de tre proteinene så vil effektiviteten av andre behandlinger øke, forklarer professor Saatcioglu.

Utvikling av ny medisin

Behandling rettet mot disse tre proteinene er imidlertid ikke enkel å utvikle siden alle tre er involverte i en rekke prosesser av betydning for funksjonaliteten til normale celler også. Professor Saatcioglu og gruppen hans prøvde derfor en ny tilnærming til behandlingen.

- Kanskje det mest spennende i våre funn så langt er at vi har utviklet en metode for å redusere uttrykket av to av disse proteinene i to uavhengige musemodeller av human prostatakreft. Etter noen uker viser behandlede svulster tilbakegang, og i noen tilfeller forsvinner de helt, mens kontrollsvulster fortsetter å vokse, sier Saatcioglu.

Før resultatene eventuelt kan utnyttes klinisk må den nye metoden testes på materiale fra pasienter. Forskere ved UiO bestemte seg for å bruke en relativt ny teknologi som gjør det mulig å dyrke pasientens vev i laboratoriet. Om resultatene skulle bli like positive som i forsøkene på mus, blir klinisk utprøving neste steg.

Professor Saatcioglu og hans medarbeidere er optimistiske. De har allerede begynt å diskutere utprøving av metoden sin med Seksjon for utprøvende kreftbehandling ved Oslo universitetssykehus.

- Det er viktig at det legges vekt på å støtte grunnforskning som kan danne grunnlag for translasjonsforskning og videre til klinisk forskning. Det er svært spennende å få lov til å være med på hele denne reisen, avslutter Saatcioglu.

Les også om andre forskningsprosjekter vi støtter.

Referanser

Androgen deprivation therapy: progress in understanding mechanisms of resistance and optimizing androgen depletion. Harris WP m.fl. Nat Clin Pract Urol. 2009 Feb;6(2):76-85.

STAMP1 is both a proliferative and an antiapoptotic factor in prostate cancer. Wang L og Saatcioglu F m.fl. Cancer Research. 2010 Jul 15;70(14):5818-28.

Molecular cloning and characterization of STAMP2, an androgen-regulated six transmembrane protein that is overexpressed in prostate cancer. Korkmaz CG og Saatcioglu F m.fl. Oncogene.  2005 Jul 21;24(31):4934-45.

Molecular circuit involving kallikrein 4 integrates androgen and mTOR signaling in prostate cancer. Jin Y og Saatcioglu F m.fl. Proc. Nat. Acad. Sci. USA. 2013 Jul 19;110(28):E2572-81.

Skrevet av Patrycja Maria Sollund