Hopp direkte til meny Hopp direkte til meny Hopp direkte til innhold Hopp direkte til Søk

Kreftforskningsprisen 2014

Kreftforskere leter etter svar. Men det er jakten på nye spørsmål som driver professor Harald Stenmark. Nå premieres han med Kong Olav Vs kreftforskningspris.

- Henger du med?

Vi har snakket sammen en time og professor Harald Stenmark har tatt en pause i sitt tapre forsøk på å formidle sin forskning. Antakelig har han sett tomheten i blikket mitt og spør høflig om jeg har falt av lasset. Jeg retter opp ryggen og kontrer med et nytt spørsmål. 

- Så det du sier er at celler, som vi har noen hundre milliarder av i kroppen, egentlig er ganske store størrelser? 

- Å ja visst! Celler er små, men i vår forskningshverdag er de enorme, svarer Stenmark og former hendene til noe som kan antyde en medisinball. 

For 53 år siden startet Harald Stenmark sin reise, i Honningsvåg, lengst nord i landet. Som 11-åring flyttet han med familien halve landet sydover, til Brønnøysund, før han som ung voksen flyttet inn på nordnorsk studenthjem og tok fatt på farmasistudiet på Blindern, og deretter en forskerkarriere ved Institutt for kreftforskning ved Radiumhospitalet.

Professor Harald Stenmark ved Oslo Universitetssykehus. Foto: Alexander Hagstadius.
Professor Harald Stenmark ved Oslo Universitetssykehus. Foto: Alexander Hagstadius.

På sin milde nordlandsdialekt forteller han om sine mange reiser herfra – reiser innover i oss mennesker, ned til cellenes stadig gåtefulle oppførsel, og videre, til bestanddeler så små at de får verdensrommet til å fortone seg håndgripelig i forhold. Forskningsreiser så betydningsfulle at de er beskrevet i hundrevis av artikler i de aller viktigste publikasjoner, og i år blir premiert med Kong Olav Vs kreftforskningspris. 

Her foregår noe betydningsfullt. Det er fornemmelsen jeg kjenner på gjennom landskapet av hvite frakker, reagensrør og mikroskop. Konsentrerte miner, erfarne bevegelser. Et par raske beskjeder på engelsk forteller at vi er på en arbeidsplass som er attraktiv langt utover landegrensene – med ambisjoner på en global arena. 

Om feil i oppskriften og proteiner som sover på vakt

Men la oss gå tilbake til starten. Jeg ber Stenmark fortelle om sine viktigste funn som forsker. Professoren innleder med å slå fast det svært mange har fått med seg om kreft: at den er forårsaket av genfeil og «celler som løper løpsk». Men så blir det snart litt mer komplisert … 

- Vi har 25-30 000 gener i kroppen. De har alle sine oppgaver, men noen ganger utfører de ikke jobben skikkelig. Det skyldes det vi kan kalle en feil i oppskriften som i sin tur gjør at noen av proteinene – de som har som jobb å kontrollere celledelingen – ikke får gjort jobben sin skikkelig. Noen gener instruerer proteinene til å hemme celledelingen, andre gener medvirker til at cellene deler seg. 

- En slags brems og gass?

- Helt riktig. Tumorsuppressorgen og onkogen på fagspråket. Våre ferskeste funn knytter seg til ett bestemt «bremsegen», et sjekkpunktgen. Like før en celle skal til å dele seg og fordele sine kromosomer på to datterceller, gjør dette proteinet en hurtigsjekk. Det spør: «skal vi se, er det like mange kromosomer i hver celle her mon tro …» Finner proteinet ut at et kromosom for eksempel har havnet midt i mellom de to cellene, utsetter det celledelingen til kromosomene har fordelt seg riktig. Vi vet at det i de aller fleste kreftsvulster er et unormalt antall kromosomer, og da mener vi …

- … at det indikerer at kontrolløren sover på vakt?

- Ja, altså at det er noe galt med sjekkpunktgenet som skal sørge for at celledelingen stopper når det er i ferd med å fordele seg ulikt antall kromosomer i dattercellene. 

Dårlig kommunikasjon

Stenmark tar meg med videre inn i studiet av et annet bremsegen - nok en gang med overraskende bildebruk. 

- Se for deg et hus med en mengde parabolantenner. 

Jeg nikker. 

- Her er det ikke tvil om at du får inn nok signaler, men det kan vel også tenkes at så mange mottakere kan forårsake et visst … skurr på linja, ikke sant?

Nye nikk. 

- En annen forklaring på at celler løper løpsk er nemlig at kommunikasjonen mellom dem blir forstyrret. På overflaten av hver celle sitter en rekke antennemolekyler, såkalte reseptorer – mottakere om du vil. Cellene kommuniserer med hverandre ved å sende ut ulike typer molekyler – vekstfaktorer – og når en slik fester seg på en reseptor hos en nabocelle forårsaker det en respons – typisk en instruksjon om at cellen skal dele seg. Og det er jo greit. Problemet oppstår dersom det er for mange mottakere på celleoverflaten.

Professor Harald Stenmark ved Oslo Universitetssykehus. Foto: Alexander Hagstadius.
Professor Harald Stenmark. Foto: Alexander Hagstadius.

- Hvorfor det?

- Blir det for mange mottakere på celleoverflaten kan cellen ta imot flere vektsfaktorer. Det kan bety for mange signaler om celledeling, og at celledelingen kommer ut av kontroll. Ved en normal funksjon vil cellen destruere overflødige vekstmolekyler fra andre celler - et helt maskineri av proteiner har det som jobb.  Disse er, på liknende måte som sjekkpunktgenet vi snakket om tidligere, instruert av genet til å gjøre en jobb som bremser celledelingen. Nok en gang oppstår problemet når den normale mekanismen slutter å virke. 

- Så det å identifisere og forsøke å forstå hvilken rolle disse genforandringene spiller for kreftutvikling, det er selve kjernen i forskningen din?

Give me FYVE

Stenmark legger hendene bak hodet, fester blikket et sted ute i luften og lener seg tilbake i kontorstolen. 

- Dette er relativt ferske funn vi er begeistret for nå. Men kjernen i forskningen min, den har jeg egentlig ikke vært inne på ennå. Det blir fort … litt vanskelig å forklare…

En stund senere har professoren likevel gjort et forsøk og jeg har lært meg navnet på et helt spesifikt fettstoff, et lipid. Lipidet heter PI3P og har vært under lupen til Stenmark og hans kollegaer siden 1998. Ikke lupen på et hvilket som helst mikroskop kan det legges til – her kreves lasermikroskop og optisk avbildning i mange plan for å få øye på noe som helst. 

- Et enzym er en slags katalysator som setter i gang en prosess. Vi har studert et bestemt enzym som danner dette bestemte lipidet. Fra andre studier vet vi at dette enzymet er en kjent tumorsuppressor. Så fant vi videre et bestemt proteindomene – vi kaller det FYVE – som binder seg til nettopp dette lipidet. Problemformuleringen ble denne: Vi vet at dette enzymet er viktig for å hindre kreft. Og vi vet at det produserer et bestemt lipid, og at det er selve produksjonen av lipidet som gjør enzymet til et bremse-gen. Hvorfor er da lipidet så viktig for å hindre kreft?

- Og svaret er …?

- At vi ikke vet. Ennå.  PI3P i seg selv forhindrer ikke kreft.. Men proteindomenet som binder seg til lipidet har vi studert i tretti forskjellige proteiner. Og det viser seg at noen av disse er en del av maskineriet som degraderer overflødige antenner. 

- Parabolantennene fra i stad? 

- Riktig. Og andre proteiner med FYVE-domenet er involvert i prosessen med å sjekke at cellen fordeler kromosomer likt når den skal til å dele seg for siste gang. 

- Så sirkelen er sluttet på et vis?

- Det kan du si. Det blir i alle fall hakket mindre basalt når vi ser at dette er forbundet med prosesser som kan være med på å forhindre kreft.  

Suksesskriteriet er samarbeid

I gamle dager satt forskeren og tittet i sitt mikroskop, gjorde sine analyser og skrev sine artikler. Alene. Så tok han også æren selv. I dag er forskningen så spesialisert at det innad i de ulike disiplinene er umulig å ha en finger med i absolutt alt hele tiden. Forskning er lagarbeid. Ikke minst er det viktig at lagarbeidet på tvers av forskningsdisipliner fungerer godt.  

- Det overordnede målet med å identifisere genforandringer er på sikt å utvikle medisiner som kan gjenopprette kroppens normalfunksjoner. Vår rolle er å bygge fundamentet for klinisk forskning. Potensielle gjennombrudd ligger i samarbeidet med translasjonsforskningen – forskning som er brobygging mellom basalforskningen og klinisk forskning. Som forsker er man i det hele tatt veldig avhengig av miljøet rundt seg. Å være kjempedyktig alene har liten nytte hvis miljøet rundt er feil.  Her på senteret har vi ivaretatt det. 

Senteret er Senter for kreftbiomedisin ved Institutt for kreftforskning som fra 2007 tituleres "Senter for fremragende forskning". I 2011 ble det høye nivået på forskningen herfra befestet med beste karakter «Exceptionally good», vurdert av et sammensatt utenlandsk panel. Nivået er høyt. Ambisjonene er store. 

- Vi kan identifisere en regulator for celledeling i våre celleprøver som våre samarbeidspartnere i senteret kan finne igjen ved genetiske analyser av vevsprøver fra kreftbiopsier. Når vi ikke bare kan finne nøyaktig hvilket gen som har en feil, men også hvilken cellulær prosess dette genet kontrollerer, øker mulighetene for behandling som er enda mer treffsikker. Veien fra basale funn til praktisk anvendelse blir kortere. Det gir store muligheter.   

Gode spørsmål og en dose flaks

En svensk alpinist har akkurat kjørt ned til nok en seier. Reporteren står klar i målgården: - Nå hadde du vel flaks, spør reporteren. – Ja, det hadde jeg nok. Men det rare er at jo mer jeg trener, jo mer flaks får jeg. Alpinisten var Ingemar Stenmark. Deler professor Stenmark mer enn etternavn med skilegenden?

- He, he. Ja visst kreves det flaks som forsker. Men jeg er enig med min navnebror: flaks og hardt arbeid henger sammen. Proteindomenet som binder seg til PI3P var jo noe vi egentlig snublet over. Men flaks og intuisjon er jo også beslektet. Sånn sett har jeg nok hatt mer flaks med at jeg har fått jobbe med betydningsfulle folk og miljøer hele veien. 

Flaks er et biprodukt av talent og tålmodighet. Men i følge Stenmark ligger nøkkelen til suksess derimot i en egenskap som dyktige forskere og journalister har felles. 

- Grunnforskning er en kreativ prosess. Du kommer ingen vei uten evnen til å stille nye, originale spørsmål – spørsmål som er gode fordi de potensielt kan gi svar som er av allmenn interesse. Så må man jo prøve å besvare spørsmålene, men det å stille dem er nøkkelen. Til grunn for det hele ligger nysgjerrigheten. Ingen nysgjerrighet, ingen gode spørsmål. Det paradoksale i vår verden er jo at jo dyktigere man blir, jo større landskap for spørsmål åpner seg. 

Jeg klarer ikke skjule et lite sukk – en horisont av ubesvarte spørsmål må da innimellom gå på motivasjonen løs?

- Nei. Men det er viktig å avslutte kapitler underveis. Sette punktum og starte på nytt et annet sted -ikke bare følge spørsmålene som dukker opp på veien. Av og til er min rolle å være bremsen som sikrer at vi ikke roter oss ut i en hengemyr. 

Ledelse og lagarbeid

Harald Stenmark er forsker, men også leder - av den moderne typen; team, lagspill og tillit er ord som farger samtalen vår. 

- Det at jeg mottar Kreftforskningsprisen er 10 prosent min fortjeneste alene. Resten vil jeg tilskrive laget. Det er de som gjør det praktiske laboratoriearbeidet og som generer mange av de viktige spørsmålene. I etterkant er det vanskelig å peke på hvem som hadde ideen. Det er et godt tegn på velfungerende lagarbeid.  Men det er klart: skal man ha en forskningsgruppe må man ha visse egenskaper i det å skape et team med utfyllende egenskaper. Det håper jeg at jeg har. 

Kreftforeningen i front

- Jeg befant meg i Kina da jeg ble oppringt, men kunne ikke dra kjensel på nummeret i displayet. Så jeg googlet det for å sjekke om det var noe viktig. Og det var det jo for så vidt: det var styreleder i Kreftforeningen som kunne opplyse om at jeg skulle motta kreftforskningsprisen for 2014. 

Harald Stenmark er ikke bare beæret over å motta prisen. Han er glad for Kreftforeningens støtte på en mer grunnleggende måte enn det. 

- Vi ser at EU sine forskningsutlysninger i veldig stor grad er rettet mot anvendt forskning. Det grunner i politikernes behov for å se noe nytt i løpet av kort tid. Også forskning styrt gjennom Forskningsrådet er veldig sektororientert. Departementene detaljstyrer forskningsprogrammer og hvilke som skal satses på. Derfor er det godt å se at Kreftforeningen fortsetter å verdsette og anerkjenne grunnforskningens betydning. Husk at de fleste grunnleggende medisinske fremskritt skyldes i første omgang basale funn. Det bør vi minne om oftere. 

Og med den viktige påminnelsen får årets prisvinner sette punktum for samtalen. Jeg pakker sammen mine spørsmål - og lar professoren vende tilbake til sine. 

Støtt kreftforskningen

For å kunne fortsette å finansiere forskningen, er vi avhengig av din støtte. Her kan du gi en gave til kreftforskningen.

Skrevet av Øyvind Rolland