– Jeg må leve litt til

Cecilie fikk et drøyt år sammen med familien sin etter at dette intervjuet ble gjort. Hun døde 22.april 2023, 45 år ung. Hun visste hvilken vei det bar for hennes egen del, men sluttet aldri å kjempe for forskningen som kan komme andre til gode.»

Cecilie Flatval ønsker seg mange gode leveår, men har forsonet seg med at det kanskje ikke blir slik.

– Det er hardt og brutalt, men slik er virkeligheten min. Jeg er innforstått med at jeg sannsynligvis ikke kommer til å bli så gammel. Det jeg ønsker meg mest av alt, er litt mer tid. Jeg må leve på grunn av barna mine, sier hun.

I mars 2020 fikk trebarnsmoren den nådeløse beskjeden: «du har kreft med spredning».

– Vanligvis er jeg positiv og blid, men da gikk jeg rett i kjelleren. Jeg har brystkreft med spredning til skjelettet i rygg, ribbein, bekken og lever, forklarer Cecilie.

Tar trappen

Vi møter Cecilie på en solfylt vinterdag i Oslo. Hun peker mot treningssenteret som ligger et steinkast unna. Der var trebarnsmoren medlem i mange år. I tillegg løp hun gjerne én mil om dagen. Nå er begrensningene mange – og lista langt lavere.

– Jeg lager i stedet små utfordringer til meg selv. Må jeg ta det rolig opp trappen i dag eller greier jeg å øke farten? Nå handler det om de små seirene i hverdagen. De gir mestringsfølelse, og får meg til å føle meg bedre, forteller Cecilie.

I leiligheten skal fotografen ta bilder. Cecilie snur på hodet, og plutselig sier det «knekk».

– Oi, nå tror jeg det var en virvel som gikk.

Hun løfter hånden og forklarer:

– Kreften sprer seg og gjør skjelettet porøst. Jeg opplever stadig endringer og må tilpasse meg. Formen svinger, og jeg må gjøre det beste ut av situasjonen.

Magisk sprøyte

Cecilie forteller at hun har forsøkt det som er tilgjengelig av behandling. I vinter var det i gang med ny cellegiftkur.

– Problemet er at jeg responderer dårlig. Jeg kan starte på cellegift eller stråling, men varigheten er ofte kort og begrenset. Det virker i en liten periode før det blir verre igjen.

Hun beskriver seg selv som optimist, men realist.

– Jeg forventer ikke å bli kreftfri, men jeg håper at det skal dukke opp en medisin som kan forlenge livet mitt. Forskningen gjør utrolige fremskritt hver eneste dag. Den store drømmen er en slags magisk sprøyte som går inn og dreper alt av kreftceller og spredning. Det høres kanskje naivt og dumt ut, men det hadde vært fantastisk.

Dyrebar tid

Opplevelser som hun tidligere opplevde som ubetydelige, har fått ny mening. En blomst, en solnedgang eller en god kaffe, kan få henne til å stoppe opp og bare nyte.

– Jeg har lært meg å sette pris på det små tingene i hverdagen. Det kan være å stå opp tidlig og gå en liten tur for eksempel. Jeg kan også få glede av å studere bladene på et tre og ta bilder av vanndråpene på det. Slike ting la jeg aldri merke til før.

Å tilbringe tid med barna betyr aller mest. Angelica (22) og Giorgios (19) er voksne, mens minstejenta Bella fylte ti år i januar.

– Hun har begynt å danse og jeg var på danseoppvisning før jul. Da jeg satt i publikum med de andre foreldrene slo det meg at jeg ikke kommer til å få oppleve store milepæler i livet hennes, som at hun gifter seg og får barn. Da begynte jeg å strigråte.

Cecilie utdyper:

– Sykdommen gjør at ting blir så forsterket. Man innser hvor dyrebar tiden er.

Datteren Angelica (22) har fått kreft

Familien fikk den nedslående beskjeden like før jul.

– Hun har fått påvist sarkomkreft i ryggen, og står foran mange måneder med ulike behandlinger, forteller Cecilie.

Hennes tidligere ektemann og Angelicas far, døde av tarmkreft for seks år siden.

– Det er nærmest uvirkelig at Angelica også har fått kreft, og i så ung alder. Hvor mye motgang kan vi tåle, egentlig? Om ikke annet, har det gitt meg enda mer motivasjon for å leve videre, sier Cecilie.

– Cecilies historie gjør inntrykk

Kreftforeningen setter alle kluter til for å hjelpe Cecilie og andre kreftpasienter med spredning.

– Dette må prioriteres høyt, slår generalsekretær Ingrid Stenstadvold Ross fast.

Pengene som samles inn i forbindelse årets innsamlingsaksjon vil gå direkte til forskning på kreftformer med spredning.

– Cecilies historie gjør inntrykk. Vi må gjøre alt vi kan for å hjelpe henne og andre kreftpasienter med spredning, sier Ross.

Hun legger til:

– Vårt mål er at kreftpasienter skal få den beste behandlingen som er tilgjengelig til enhver tid. For kreftpasienter med spredning, kan tidsperspektivet være kritisk. Derfor må vi sørge for tilgang til nye behandlingsmetoder og medisiner så raskt som mulig.

– Det må mer forskning til. Alle små og store bidrag gjør at vi kan intensivere innsatsen for å komme nærmere målet om at kreftpasienter med spredning skal kunne leve lange og gode liv, sier Ross.