– Hver dag teller

Hvordan ville du ha levd livet om du fikk dødsdommen? Heidi velger seg hverdagene. Øverst på ønskelista står flest mulig av dem, men hun sørger for at hver eneste en teller.

Heidi Huse Myrmo (39) trodde hun hadde vondt i nakken etter et år med hjemmekontor. Men MR avslørte at hun hadde spredning av kreft. Foto: Astrid Waller

Krafttak mot kreft er Kreftforeningens årlige dugnad for kreftforskning. I 2022 går pengene til forskning på kreft med spredning. Se hvordan du kan støtte aksjonen.

Først tenkte hun stort og langt. Hvor skulle de reise? Hva gjensto å oppleve? Heidi Huse Myrmo (39) og ektemannen Halvar satte seg ned for å skrive en liste over alt de ville skynde seg å oppleve sammen. Hva ville de ta med barna på?

Svaret overrasket dem. For de har jo reist. Som så mange i sin generasjon nordmenn har de opplevd mer hittil i sine liv enn de aller fleste mennesker i verden vil oppleve i løpet av hele sin livstid. Det de ønsket mer av, var ikke de store tingene. Det var de små. Heidi og Halvar oppdaget at hver dag teller.

Den lille huskelappen ble til Heidis aller første tatovering. Til jul overrasket søstrene og niesen på nitten henne med den samme tatoveringen. I februar kom Halvar hjem med det samme budskapet på huden. Nå binder Heidis mantra dem sammen i et felles mål om å huske og verdsette de små tingene i livet.

Heidi fikk tatovert sin nye leveregel på håndleddet, for å minne seg selv om at hver dag teller. Til jul overrasket de to søstrene og niesen på 19 år henne med samme tatoveringer. Foto: Privat

Først sjokk, så lettelse

Men la oss spole tilbake til det som ga henne denne erkjennelsen. Vi trenger ikke å gå mer enn ett år tilbake i tid, for å finne en helt vanlig, travel tobarnsmor i Asker. Som så mange andre hadde Heidi hatt hjemmekontor i snart ett år, så hun syntes ikke det var noe rart at hun hadde vondt i nakken. Hun hadde prøvd kiropraktor uten hell, så hun ble henvist til MR. «I verste fall er det prolaps,» tenkte Heidi. Hun tok feil.

For i fem av virvlene i Heidis nakke og rygg fant legene kreftsvulster. Og ikke nok med det: De så at kreften i ryggraden ikke hadde oppstått der, dette var spredning. Heidi fikk diagnosen kreft med spredning uten å ha hatt den minste anelse om at hun hadde kreft i det hele tatt.

– Det kom som lyn fra klar himmel. Legene kaller meg ekstremt uheldig, forteller Heidi i dag.

– Jeg skjønte umiddelbart at det var ille, i løpet av den telefonsamtalen fra sykehuset hørte jeg bare «nå skal du dø». Det neste halvannet døgnet tenkte jeg at jeg sikkert var full av kreft i hele kroppen og kom til å dø i løpet av noen uker. Den starten var helt horribel.

Heidi forteller hvordan hun har sett for seg et kreftforløp: Du mistenker at noe er galt, går til legen, og starter en prosess der du tenker at du kanskje er syk. Du er innom katastrofetanker som «herregud, tenk om det er noe alvorlig, tenk om det er kreft». Du foretar en mental reise der du gradvis bygger opp en bekymring.

Heidi hoppet over alt det. Hun startet med sjokkbeskjeden.

– Jeg pakket bagen for å dra på sykehuset samme dag som jeg fikk beskjeden, og husker at jeg spurte mannen min «kommer jeg tilbake hit noen gang?» Det føltes helt akutt. Som at «nå skal jeg dø». Og så går det kanskje litt motsatt vei for meg enn for mange andre, for etter det kommer den ene lettelsen etter den andre.

Lever tre måneder av gangen

Først leter de etter mer spredning, uten å finne noe. Den ene testen etter den andre kommer tilbake negativ. Jakten på morsvulsten, kreftens opprinnelse, ender i Heidis tarmer. Hun har tarmkreft uten symptomer, som ble oppdaget takket være spredningen til skjelettet. 

– Da jeg til slutt fikk diagnosen og skjønte at jeg ikke er «full av kreft», den er i tarmen og i nakken og bare der …

Heidi stopper opp litt.

– For hver gode nyhet ble alt en bonus. Jeg skal ikke dø i dag. Jeg har flere måneder, kanskje flere ÅR igjen. Og det er en positiv ting!

Behandlingen startet med det samme: Først stråling av nakken for å lindre smertene og få kontroll på spredningen til skjelettet, så cellegift i et halvt år. I august var hun ferdig behandlet, og cellegiften viste god effekt.

I høst kom smertene i nakken tilbake, og det ble en ny runde med stråling. Hun håper det skal holde for en stund. Beskriver formen som stabil. Overraskende bra, faktisk – i hvert fall rent fysisk.

Tenk å få litt mer tid, og litt mer tid, og til slutt oppleve at gjennombruddet du trenger dukker opp i løpet av de ekstra månedene? Jeg må jo bare leve i det håpet.

Kreftbehandling setter spor, også på utseendet. På bildet til høyre var hun frisk. På bildet til venstre har hun fått kortisonbehandling, som gjør deg oppblåst. Foto: Privat

– Det er rart at det går an å være så syk, og samtidig føle seg så frisk, sier hun.

– Det er grusomt å ha fått en deadline og ikke vite når den er. Jeg forbereder meg på at jeg har kort tid igjen. Samtidig føler jeg meg så frisk at hodet sliter med å ta det inn over seg.

Fotobøker og sjelefred

Hun er datter, søster, kone, mor og venninne. Og hun er gründer. Alt det vil hun fortsette å være. Derfor er hun blitt gnien på tiden sin. Får du av Heidis tid, skal du vite at du er en av få utvalgte.

Hun vil jobbe passe mye i firmaet hun selv har bygget opp, hun har skapt Bryllupshjelperen, en digital planleggingsplattform som det gir henne stor glede å jobbe med. Hun vil at barna skal få så normale dager som mulig, med akkurat passe lange dager i barnehagen.

Til høsten begynner eldstemann på skolen. Det er bare én av de første små og store milepælene som ligger mer enn tre måneder fram i tid, og som hun dermed ikke helt vet om hun tør å glede seg til.

– Jeg sorterer alle bildene mine og lager bildebøker til barna. Jeg vil skrive bursdagskort til dem, gjøre lydopptak av meg selv. Jeg tenker en del på dette: Når jeg er borte, hva vil jeg ha lagt igjen da? Det er som å planlegge sin egen begravelse, nesten. Men bare jeg har fått gjort det, så kan jeg ha sjelefred rundt de tingene det er viktig for meg at barna skal ha.

Sønnen på seks år vet at mamma er syk. Han vet at sykdommen heter kreft, han vet at hun ikke vil bli frisk og at hun kan dø av den. Han tar det som en seksåring: Trist det ene øyeblikket, opptatt av tegnefilmer det neste. Han lever i nuet. Heidi synes det er fint. Datteren på to kan ikke forstå.

– Selv om det for min del gikk fra katastrofe til en erkjennelse av at alt kunne ha vært så mye verre, så er jeg forberedt på at det kommer veldig mye tøffere tak fremover. Nå føler jeg meg frisk, og det er det viktig å ivareta. Men én ting er sorgen over meg og mitt liv, men barnas sorg … Den er det helt ulidelig å tenke på.

Heidi beskriver seg selv som optimist. Nå tvinger hun seg til å være realist. Og realismen per i dag, er ifølge legene å leve livet fullt og helt i tre måneder av gangen mellom hver kontroll. Være glad for hver dag som er så normal som mulig. Men det finnes håp, og det har hun også med seg:

– Jeg vet jo hvor mye som skjer på forskningsfronten. Målet mitt er å klore meg fast og gjøre alt jeg kan for å få litt mer tid. Tenk å få litt mer tid, og litt mer tid, og til slutt oppleve at gjennombruddet du trenger dukker opp i løpet av de ekstra månedene? Jeg må jo bare leve i det håpet, sier Heidi.

– Jeg skal gjøre alt som står i min makt for å få litt mer tid. Men i første omgang er det viktigste å bruke tiden min godt.

Gi din støtte

Sammen skal vi finansiere forskning som kan gi kreftpasienter med spredning litt mer tid.


Du kan også vippse valgfritt beløp til 2277 eller via nettbank eller sms. Se alle måter å støtte på.

Var dette nyttig?