Hopp direkte til meny Hopp direkte til meny Hopp direkte til innhold Hopp direkte til Søk

Immunterapi

Det er ikke bare kreftsvulsten i seg selv, men også egenskaper ved kroppens forsvarsmekanismer som avgjør hvordan kreft utvikler seg. Immunterapi retter seg mot disse forsvarsmekanismene – ikke selve kreftsvulsten.

Vibeke Jensen Simonsen

Spesialsykepleier

Immunforsvaret skal beskytte kroppen vår mot virus, bakterier og andre farer både innenfra og utenfra. Det er i utgangspunktet to typer celler som bygger opp immunforsvarets hukommelse: B-celler og T-celler. Dette er hvite blodlegemer som vi har millioner av i kroppen.

Første gang kroppen blir angrepet av en ukjent bakterie, finnes det bare noen få celler som vil reagere på akkurat dette angrepet, og det kan ta lang tid å bekjempe angrepet - resultatet kan bli en ukes sykemelding.

Vanligvis klarer immunforsvaret å bekjempe fremmede, unormale eller syke celler i kroppen vår. Selv om immunforsvaret gjenkjenner kreftcellene, er det ikke alltid like enkelt å bekjempe dem. Kreftceller har dessverre evne til å utvikle ulike mekanismer som beskytter dem mot immunforsvarets angrep.

Hva er immunterapibehandling?

Det er mange behandlinger som er en form for immunterapi, for eksempel antistoffer som Herceptin ved brystkreft eller Rituximab ved lymfekreft. Enkelte utprøvende vaksiner og visse typer genterapi er også immunterapi. Immunterapi gis som intravenøs infusjon via kanyle inn i en blodåre.

På bakgrunn av gode resultater brukes immun-sjekkpunkthemmere ved visse kreftdiagnoser. Det er legemidler som fjerner «bremseklossene» i immunforsvaret. Med denne behandlingen utnyttes pasientens eget immunsystem til å angripe kreftcellene direkte. Målet med behandlingen er å gjøre immunsystemet i stand til å oppdage og fjerne kreftsvulstene.

Immunforsvaret blir mer aggressivt og kraftig mot kreftcellene. Det mindre heldige er at forsvaret også kan ta ut sine krefter på kroppens friske celler.
Behandling med sjekkpunkt-hemmere har hatt god effekt og gitt flere leveår til pasienter med sykdom som har kommet langt og der det ikke fantes mer behandling å gi.

Foreløpig er det bare noen få kreftdiagnoser der man har sett god nytte av immunterapibehandling, blant annet føflekkreft og lungekreft. Men prinsippet prøves ut på flere kreftformer fremover fordi det er sannsynlig at det har god effekt også på andre krefttyper. Foreløpig er det lite effekt på brystkreft, prostatakreft og tarmkreft.

Hvorfor er immunterapi effektivt på noen og ikke på andre?

Selv innenfor kreftdiagnosene immunterapi er godkjent for, virker behandlingen kun på noen pasienter. For eksempel kan medikamentet Ipilimumab gi god effekt hos 20 prosent av pasienter med føflekkreft med spredning. For de resterende 80 prosentene har behandlingen liten eller ingen effekt.

Ulike former for immunterapi brukes i Norge i dag og har vist seg effektive ved diagnoser som leukemi, lymfekreft, føflekkreft, ikke-småcellet lungekreft og nyrekreft.

Effekten av immunterapi kan vises allerede rett etter oppstart av behandlingen, men iblant kan det ta lang tid før man ser tydelig skrumping av kreftsvulstene.
Det forskes mye på hvorfor vi ser kun effekt hos noen, og hvordan man kan øke andelen av pasienter som vil ha nytte av immunterapi. Det gjøres også studier på kombinasjon av immunterapi med annen kreftbehandling som cellegift eller strålebehandling. Kombinasjon av ulike immunterapi-former har vist lovende resultater i enkelte studier.

Medikamenter innen immunterapi

Det er to hovedklasser av immunterapi med sjekkpunkt-hemmere:

  • CTLA4-hemmer som brukes ved føflekkreft. Legemidlene heter Yervoy og virkestoffet er ipilimumab.
  • PD1-hemmere som brukes ved lungekreft, føflekkreft og nyrekreft. Legemiddelet heter Keytruda med virkestoffet pemetrexed og legemiddelet Opdivo med virkstoffet nivolumab.

Hvordan vet legene hvem som skal få immunterapi?

I dag gis immunterapi til pasienter som har en kreftsykdom som ikke lar seg operere eller har spredt seg. Men dette kan endre seg om det kommer studier som viser nytte av immunterapi før annen kreftbehandling og for andre kreftdiagnoser. Ved føflekkreft kan immunterapi forsøkes før annen behandling, mens ved lungekreft må vanlig cellegift være forsøkt før man går over til immunterapi.

For noen diagnoser, som lungekreft, kan vevsprøver si noe om sannsynligheten for at immunterapien vil ha effekt mens for andre diagnoser, som føflekkreft, finnes ingen mulighet for å plukke ut pasienter med høyest nytte på forhånd.

Hos pasienter der kreftsykdommen oppdages tidlig og kan opereres, kan sykdommen likevel komme tilbake. Tilleggsbehandling før eller etter operasjon med enten strålebehandling eller cellegift gis i dag for å redusere risikoen for tilbakefall. Det forskes på om immunterapi kan erstatte tilleggsbehandlingen, og redusere risikoen for tilbakefall.

Bivirkninger av immunterapi

Immunterapi har vist seg å ha færre alvorlige bivirkninger enn cellegift. Likevel, som ved de fleste legemidler, kan behandling med immunterapi gi bivirkninger. Pasienter har opplevd både moderate og mer alvorlige reaksjoner etter behandlingen, men også svært få plager. Behandlingen gir sjelden kvalme, men i blant kan en allergisk reaksjon som kløe, varmefølelse eller hjertebank.

En av årsakene til bivirkninger ved immunterapi, er overaktivering av immunsystemet, som igjen angriper friske celler og kan gi betennelse.
De vanligste bivirkningene er betennelse i tarmen med diaré, kvalme og magesmerter, hudreaksjoner med kløe og utslett, samt påvirkning av lever og nyrene. Kroppens hormoner blir også påvirket. Trøtthetsfølelse (fatigue), hetetokter, hoste, tung pust, tåkesyn, muskel- og skjelettsmerter er også vanlig. Bivirkningene kan bli så store at du må legges inn på sykehus.

Ved visse bivirkninger skal du kontakte kreftlegen umiddelbart. Dette gjelder for eksempel kraftig diaré, pustevansker, liten urinmengde, synsforstyrrelser eller at du er overdreven tørst.

Godkjenning av legemidler

Prosessen for et legemiddel går fra å bli anbefalt av Den europeiske legemiddelmyndigheten EMA til å brukes på norske sykehus kan være lang.
EMA godkjenner et legemiddel på grunnlag av at flere kliniske studier viser gode resultater. Det er legemiddelfirmaer som fremlegger søknaden. EU-kommisjonen tar den endelige beslutningen, men vanligvis blir anbefalingene fra EMA fulgt. Medikamenter som får europeisk godkjennelse blir automatisk godkjent i Norge, men ikke nødvendigvis dekket økonomisk av det offentlige.

I Norge gjennomgår og vurderer «Beslutningsforum for nye metoder» de menneskelige konsekvensene ved innføring, så vel som ikke innføring, av et legemiddel. Legemiddelet blir godkjent for bruk i det offentlige kun om effekten og nytten overstiger eventuell risiko og at kostnadseffektiviteten er god.

Når et legemiddel godkjennes får produsenten tillatelse til å selge medikamentet. Deretter er det opp til hvert sykehus om medikamentet skal kjøpes inn og tas i bruk. Lov om pasient- og brukerrettigheter og prioriteringsforskriften blir lagt til grunn for beslutningen.