Hopp direkte til meny Hopp direkte til meny Hopp direkte til innhold Hopp direkte til Søk

Stamcelletransplantasjon

Tove Nyenget

Spesialsykepleier

Stamcelletransplantasjon er en av flere behandlingsformer som blant annet  brukes ved kreft i blodet, benmargen og lymfene. Det kan være aktuelt ved:

Behandlingen er ikke aktuell for alle med en av disse diagnosene.

Stamceller er umodne celler som skal utvikle seg til modne celler og ha en spesiell funksjon. De kan bli blodceller, muskelceller, nerveceller etc. De kan også fornye seg selv gjennom celledeling. Stamceller som blir blodceller finnes i benmargen og i blod fra navlestrengen. For å få disse fra benmargen til blodet, gis det såkalte vekstfaktorer. Tidligere kunne man kun få ut stamceller fra benmargen (benmargstransplantasjon). I dag hentes stamcellene ut (høstes) på samme måte som når man gir blod.

Det finnes flere former for stamcelletransplantasjon blant annet Autolog stamcelletransplantasjon, hvor pasientens egne stamceller brukes og allogen stamcelletransplantasjon, hvor pasienter får stamceller fra en annen person (donor).

Autolog stamcelletransplantasjon

Autolog stamcelletransplantasjon (HMAS) gjøres ved ulike krefttyper i lymfevev og benmarg, som lymfomer (lymfekreft) og benmargskreft (myelomatose)

Enkelte kreftsykdommer krever at man må gi svært kraftige doser med cellegift. Cellegiften vil skade og drepe kreftcellene, men den vil også drepe stamcellene i benmargen. For å unngå varig skade på stamcelleproduksjonen, tar man ut (høste) stamceller fra blodet før man gir de kraftigste cellegiftkurene. Disse stamcellene blir dermed skånet for cellegiften.

De høstede stamcellene blir renset og frosset ned. De tines opp og blir ført tilbake til pasienten etter den kraftige cellegiftbehandlingen. Transplantasjonen skjer på samme måte som en blodoverføring.

Tilbakeføringen av egne stamceller gjør at benmargen igjen kan produsere blodceller. Dette skjer ca to til tre uker etter transplantasjonen. Før stamcelleproduksjonen har kommet godt i gang, må pasienten være innlagt på sykehus. Etterhvert normaliserer blodverdiene seg. 

Allogen stamcelletransplantasjon

Allogen stamcelletransplantasjon gjøres blant annet ved leukemi hos voksne og leukemi hos barn.

Ved denne type behandling får pasienten stamceller fra en annen person (donor). Transplantasjonen innledes med en så kraftig cellegiftbehandling at de fleste bloddannende stamcellene dør. Deretter overføres det friske stamceller fra donoren. Selve transplantasjonen foregår som en blodoverføring.

Før den nye benmargen har produsert mange nok bloddannende stamceller, er pasienten nesten uten immunforsvar i to til tre uker. Det krever sykehusinnleggelse i isolat og god hygiene. Mange er svært medtatte og har behov for mye medisinsk hjelp som blodoverføringer og antibiotika i denne perioden og også når de kommer hjem.

GVHD-reaksjon

Stamcellene fra en donor kan starte en immunreaksjon, hvor de nye hvite blodcellene, det vil si kroppens nye immunsystem, går til angrep på celler i pasientens kropp. Det heter transplantat-mot-vert-reaksjon (Graft-versus-host-reaksjon, GVHD). Denne reaksjonen kan være svak, men kan også bli en alvorlig komplikasjon etter en transplantasjon. Det er ønskelig med en liten grad av GVHD-reaksjon etter allogene stamcelletransplantasjoner, fordi eventuelt gjenværende kreftceller også angripes.  

Det er flere faktorer som spiller inn på sjansene for å få en GVHD- reaksjon. For eksempel:

  • hvor lik giveren og mottakeren er i vevstypene
  • hvor mye celler pasienten har fått fra giveren
  • kjønn. Risikoen øker når kvinnelige givere benyttes til mannlige pasienter
  • alder.

Akutt GVHD er mest vanlig i de første tre månedene etter stamcelletransplantasjonen. Noen ganger utvikler GVHD seg til en kronisk type som pasienten må leve med.

De vanligste organene som rammes er huden, leveren og/eller tarmen.

  • GVHD i huden gir utslett, tørr hud og flassing. Smøring med fet krem flere ganger om dagen, kan lindre plagene.
  • GVHD i leveren gir det ofte symptomer som minner om en leverbetennelse, med tretthet, manglende matlyst, væske i buken og gul hud.
  • GVHD i tarmen kan gi kvalme, magesmerter, oppblåst mage og avføringen kan bli svært tynn og utvikle seg til en kraftig diare.

Det finnes ulike medikamenter for å forhindre og for å behandle en GVHD. Alvorlig reaksjon krever sykehusinnleggelse over lang tid.

Hvem kan man få stamceller fra?

Kroppen er svært nøye på hva den vil akseptere av vev/blod fra andre individer. På overflaten av alle celler sitter det en del kjemiske stoffer som er veldig forskjellig fra et menneske til et annet. Det er disse som utgjør vår vevstype. 

Heldigvis er det slik at vi arver vår vevstype fra begge foreldrene. To søsken har 25 prosent sannsynlighet for å ha samme vevstype. Når det er aktuelt med en stamcelletransplantasjon, vil først pasientens familie (søsken) bli undersøkt med tanke på å finne en egnet giver, altså en person med samme vevstype (HLA - forlikelig familiegiver). I de fleste tilfeller finnes det HLA forlikelige søsken. Hvis ikke, vil sykehuset sørge for at det blir søkt i benmargsgiverregisteret.

Hvordan kan man bli donor?

For å kunne gi stamceller må du være blodgiver, du må være frisk og mellom 18 og 40 år. Blodbanken tar en vevsprøve av deg som lagres i databasen til benmargsgiverregisteret. Når en pasient har behov for en transplantasjon, kan du bli kontaktet. Som ubeslektet donor kan du gi benmarg to ganger. Er du derimot i slekt med pasienten, kan du vurderes som donor flere enn to ganger hvis det er behov for det.  

Det er ett års karantenetid etter at du har gitt benmarg slik at din benmarg skal være tilgjengelig for samme pasient dersom det skulle være nødvendig med en ny transplantasjon. Etter et år faller karantenetiden bort og du blir da igjen tilgjengelig i benmargsgiverregisteret.