Hopp direkte til meny Hopp direkte til meny Hopp direkte til innhold Hopp direkte til Søk

Prostatakreft

Cancer prostatae

Oppdatert 27.10.2017

Symptomer

Hvert år får over 5 000 menn prostatakreft i Norge. Vi arrangerer Blå sløyfe-aksjonen i hele november sammen med Prostatakreftforeningen. Les mer på blåsløyfe.no!

Vanlige symptomer er:

  • tynn og svak urinstråle
  • hyppig vannlating
  • vanskelig å tømme urinblæren
  • blod i urinen
  • smerter i rygg og skjelett

I mange tilfeller gir ikke kreft i prostata merkbare symptomer i tidlig fase av sykdommen.

Svak stråle og hyppig vannlating kan også være på grunn av godartet forstørret prostata (benign prostatahyperplasi). Legeundersøkelse er nødvendig for å diagnostisere det. Etter hvert som svulsten vokser kan prostatakjertelen klemme på urinrøret, og dermed kan det oppstå vansker med å tømme urinblæren.

I noen tilfeller fører prostatakreft til at det kommer blod i urinen. Dette kan skyldes at kreftsvulsten har vokst inn i blærehalsen eller urinrøret.

Smerter i nedre del av ryggen er i mange tilfeller det første symptomet som merkes. Ryggsmertene kan ligne på lumbago, som er en samlebetegnelse på uspesifikke ryggsmerter og inkluderer mange tilstander som har til felles at de gir smerter i korsryggen.

I noen tilfeller kan spredning til skjelettet gi skader på ryggsøylen og tap av førlighet, som igjen kan gi problemer med å kontrollere vannlating og avføring. Har du, eller har du hatt prostatakreft og opplever noen av disse plagene skal du kontakte legen din.

Symptomene kan være tegn på andre tilstander og ikke nødvendigvis kreft. Vårt råd er at dersom symptomene varer i over tre uker, bør du ta kontakt med en lege.

Årsaker og forebygging

Alder og arv har en sikker betydning for ut­vikling av prostatakreft. Hormoner, miljø, kost, livsstil og yrke ser også ut til å være av betydning for utvikling av sykdommen.Levemåten vår kan altså ha en viss betyd­ning for å minske risikoen. Det er fremde­les mye som ikke er tilstrekkelig klarlagt. Helsedirektoratet gir ikke spesielle anbefalinger for forebygging av prostatakreft utover de generelle helseanbefalingene om sunt kosthold og livsstil for å forebygge kreft.

Arvelighet

Menn fra familier der tre eller flere nære slektninger har hatt sykdommen, eller to har fått prostatakreft før fylte 60, har økt ri­siko for prostatakreft. Årlig PSA-prøve bør i disse tilfellene gjøres fra 50-årsalderen eller helst 10–15 år før yngste slektning med påvist prostatakreft fikk diagnosen.

Dersom en mann har noen i familien med kjent feil på BRCA2-genet, eller opphop­ning av bryst- og/eller eggstokkreft hos yngre slektninger, kan han ha økt risiko for prostatakreft. I slike tilfeller bør årlig PSA-måling vurderes fra 40-årsalderen. Det an­befales da oppfølging av genetisk veileder ved en genetisk avdeling med eventuelt gentesting av BRCA2. 

Få mer informasjon om arvelighet og kreft og genetisk veiledning.

PSA-prøve ved manglende symptomer

PSA er en blodprøve som måler konsentrasjonen av prostataspesifikt antigen i blodet og kan tas av fastleger når pasienten ønsker det. Dersom du ønsker å ta en PSA-prøve uten å ha symptomer på prostatakreft, skal legen informere om testen og konsekvensene dersom den er forhøyet. 

Nasjonale retningslinjer for prostatakreft anbefaler ikke et organisert screeningprogram for prostatakreft hos symptomfrie menn i dag.

Undersøkelse og diagnose

For å finne ut om en mann har prostatakreft og i hvilket stadium sykdommen er, må det tas blodprøver, prøver av prostata­kjertelen (biopsi) og billedundersøkelser av prostatakjertelen og andre organer.

De vanlige undersøkelsene og standard­prøvene er: 

  • klinisk undersøkelse av prostatakjertelen
  • PSA-prøve
  • biopsi
  • MR (magnetisk resonans)
  • skjelettscintigrafi
  • transrektal ultralydundersøkelse
  • lymfeadenectomi

Klinisk undersøkelse av prostatakjertelen gjøres ved at legen fører en finger i endetarmen for å kjenne størrelse og form på prostatakjertelen.

PSA-konsentrasjonen i blodet skal måles ved mistanke om kreft i prostata. Den øker som regel ved kreft, men kan også øke ved godartede prostataplager.

PSA-verdien alene sier ikke nok, derfor skal man alltid følges opp for å se hvor raskt verdien eventuelt øker. Dette er et viktig hjelpemiddel for å påvise kreft i prostata, følge sykdomsutviklingen og måle virkning av behandlingen. PSA produseres både i godartede og ondartede prostataceller. Derfor er ikke PSA-verdien alene en sikker pekepinn om prostatakreft. I enkelte tilfeller kan man ha lav PSA-verdi og likevel ha kreftceller i prostatakjertelen.

Biopsi gjøres ved at en tynn nål føres inn i prostatakjertelen via endetarmen og tar ut flere vevsprøver av prostatakjertelen. Denne undersøkelsen veiledes av ultralyd eller MR. Prøvene som tas undersøkes i mikroskop for å se om den inneholder kreftceller. Det er ikke nødvendigvis vondt, men det kan være ubehagelig å ta en slik prøve, så du bør få lokalbedøvelse.

Vevsprøvetaking gjennom endetarm kan føre til infeksjoner, og du skal alltid få antibiotika forebyg­gende i forbindelse med inngrepet. Ved frysninger, influensalignende symptomer og feber etter biopsien, skal man snarest ta kontakt med sykehuset. I slike tilfeller kan det være behov for antibiotikabehandling også i etterkant.

MR (magnetisk resonans) benyttes for å undersøke prostatakjertelen og eventuell spredning til skjelettet og lymfeknuter. MR er en bildeframstilling av prostata og omliggende vev laget ved hjelp av en datamaskin og et høyenergisk magnetfelt. MR benyttes nå flere steder også som biopsiveiledning.

Skjelettscintigrafi er bilder tatt ved bruk av radioaktive isotoper for å påvise eventuell spredning til skjelettet tidligere enn ved vanlig røntgenbilde.

Transrektal ultralydundersøkelse tas med et instrument som føres inn i endetarmen (rektum) og sender ut lydbølger, som igjen gir et bilde av prostatakjertelen og om- liggende vev. Det brukes ultralyd for å se etter mistenkelige områder som ligner på kreftsvulster i prostatakjertelen, og ved hjelp av undersøkelsen styres biopsinålen mot disse svulstene når det skal tas vevsprøve. 3D-ultralyd med KOELIS-apparat gir en større presisjon ved vevsprøvetaking, men få sykehus har denne muligheten.

Skjelettscintigrafi er bilder tatt ved bruk av radioaktive isotoper (kontrast) som gis i blodårene før undersøkelsen for å påvise eventuell spredning til skjelettet. Det avhenger av risikogruppe og PSA-verdi hvorvidt denne undersøkelsen er nødvendig.

PET/CT brukes ved utredning av prostatakreft ved noen sykehus i Norge, men ikke som standardundersøkelse.  

Møte med legen

Det kan være lurt å forberede seg til møtet med legen. Her er noen nyttige tips:

  • Tenk igjennom hva du ønsker å få ut av samtalen.
  • Skriv ned på forhånd det du lurer på.
  • Ta med deg noen - det kan være lett å glemme det som blir sagt.
  • Oppsummer det dere har snakket om før du går fra legen. Da kan eventuelle misforståelser korrigeres.
  • Snakk gjerne med noen om samtalen etterpå

Pakkeforløp for kreft

Pakkeforløpet for prostatakreft  har som mål å bidra til rask utredning og oppstart av behandling, og unngå unødvendig ventetid

Psykiske reaksjoner 

Mange opplever uvisshet og bekymring i forbindelse med en alvorlig sykdom som kreft. Vi har samlet noen råd og forslag til teknikker du kan prøve ut og som kanskje kan hjelpe deg. 

Det er utfordrende å være pårørende ved kreftsykdom. Her er noen råd til deg som er pårørende

Behandling

De mest vanlige behandlingsmetodene for prostatakreft er:

Behandling av prostatakreft vil ofte ha bivirkninger og konsekvenser som kan påvirke helse og livssituasjon. Det er viktig at du og legen din har god kommunikasjon før behandlingen starter. Still spørsmål når noe er uklart og når du lurer på noe.

Avgjørende faktorer for valg av behandlingstype er i hovedsak:

  • kreftcellenes aggressivitet, veksthastighet
  • om svulsten er begrenset til selve prostatakjertelen eller har spredt seg
  • alder og allmenntilstand
  • andre tilleggssykdommer

Disse faktorene vil også påvirke om behandlingen som velges vil ha helbredelig (kurativ) eller lindrende hensikt.

Det forskes stadig for å kunne individualisere behandlingen til hver enkelt pasient. Dette for å unngå behandlinger med bivirkninger som går ut over livskvaliteten og likevel ikke gir økt overlevelse.

Når det er påvist prostatakreft og behandlingen kan ha helbredende hensikt kan pasienten få spørsmål om han vil velge kirurgi, strålebehandling eller aktiv overvåking. Å ta dette valget kan være svært vanskelig, da man ikke vet nok om hva man velger ut ifra og konsekvensene av valget. Be om grundig informasjon dersom du får spørsmål om hvilke behandling du vil velge, og tenk at du sammen med legen skal komme frem til det som er best for deg. Vi anbefaler å ta med deg noen til samtalen. 

Det finnes et beslutningsstøtteverktøy for deg som skal ta stilling til valg av behandling.

Kirurgi

Radikal prostatektomi, betyr at hele prostatakjertelen fjernes og vanligvis sædblærene i tillegg. Avhengig av risikogruppe kan lymfeknuter også fjernes samtidig.

Kirurgi utføres når kreften er lokalisert i selve prostatakjertelen, dette er en helbredende behandling.

Både vanlig (åpen) kirurgi og kikkhullskirurgi (laparoskopisk, med eller uten robotassistanse) benyttes, men ikke alle sykehus tilbyr kikkhullskirugi.

Operasjon gjennom urinrøret (transuretral prostatektomi –TUR) kan være nødvendig behandling for å fjerne prostatavev dersom prostatakjertelen stenger for vannlatingen. Det er en form for lindrende, symptomrettet kirurgi.

Strålebehandling

Strålebehandling kan, som kirurgi, gjøres med helbredende hensikt når kreftsykdommen er lokalisert i prostatakjertelen. Ofte gjøres et operativt inngrep i forkant av strålebehandlingen for å fjerne lymfeknutene og vurdere om det er kreftceller i disse. I så fall kan dette bety at man bør velge annen type behandling.

Utvendig strålebehandling er den vanligste metoden, og gis fem dager i uken i en periode over syv til åtte uker. Strålebehandling brukes også kombinert med hormonbehandling og noen ganger kombinert med kirurgi.

Brachyterapi er innvendig strålebehandling der strålekilden plasseres i prostatakjertelen under lokalbedøvelse.

Strålebehandling gis også som lindrende behandling, også da kan den gis som kombinasjonsbehandling. Behandlingen har god effekt ved spredning til skjelettet.

Hormonbehandling

Kreftcellene som oppstår i prostatavev trenger testosteron for å utvikle seg. Derfor gis hormonmanipulerende behandling i form av sprøyter og tabletter for å redusere testosteronnivået i blodet. Denne behandlingen gir god smertelindring og hindrer kreftutviklingen, som dermed gir lengre levetid.

Aktiv overvåking (Active surveillance)

Ved aktiv overvåking følges en eventuell sykdomsutvikling nøye. Dette er et alterna­tivt behandlingsvalg for de som er i lavrisi­kogruppen og dermed ikke har en aggres­siv krefttype. Aktiv overvåking innebærer hyppige kontroller med PSA-prøve og vevsprøve fra prostatakjertelen. Pasienten følges opp av urolog i samråd med fastlege. Dersom syk­domssituasjonen endrer seg, kan kirurgi eller strålebehandling bli aktuelt.

Cellegiftbehandling (cytostatika)

Studier gjennomført de siste årene har vist at også cellegift kan stoppe kreftutviklingen for en tid. Dette har ført til at det nå brukes flere typer cellegift. Ofte er det i kombinasjon med prednison-behandling. Noen er i form av kurer som gis som infusjon på sykehus, men det også finnes som tabletter som kan tas hjemme.

Cellegift i kombinasjon med strålebehandling er også en mulighet. Dette er behandling som kan gis ved spredning av prostatakreft og der hormonbehandlingen ikke har effekt. Den regnes ikke som helbredelig behandling, men er livsforlengende.

Utprøvende behandling

Dette er behandlingsmuligheter som ennå ikke er godt nok dokumenterte og derfor ikke brukes som tradisjonell behandling ennå. Slik behandling foregår gjennom kliniske studier.

Nasjonalt handlingsprogram for kreftbehandling har retningslinjer for diagnostikk, behandling og oppfølging av prostatakreft.

Etter behandling

Konsekvenser av behandling og sykdom

Både kirurgi, strålebehandling og hormonell behandling gir bivirkninger i forskjellig grad.

Noen av de som får operert ut prostatakjertelen får vannlatingsproblemer, men de fleste vil gradvis bevare kontrollen over vannlatingen. Bekkenbunnstrening kan øke evnen til å kontrollere urinlekkasje. Det ser ut til at slik trening også kan hjelpe dersom man har ereksjonsproblemer. Har du langvarig lekkasje utover ett år, kan operasjon av kunstig lukkemuskel vurderes.

Kurs i bekkenbunnstrening for menn foregår på forskjellige helseforetak rundt i landet. Disse kursene holdes av uroterapeuter eller fysioterapeuter på sykehusene. Spør etter informasjon på sykehuset ditt. På Prostatakreftforeningen sin nettside kan du lese mer om treningsprogram for bekkenbunnsmuskulatur

Vel halvparten av de som behandles med hormonpreparater plages med hetetokter. For mange er dette verst i begynnelsen av behandlingen. Snakk med legen din, for å få medisiner mot plagene.

Impotens og manglende seksuell lyst er ofte en konsekvens av sykdom og behandling. Snakk med helsepersonell dersom dette gjelder deg. De fleste større sykehus har også sexologer. Spør etter samtale med sexolog.

Rehabilitering er hjelp og opptrening for å komme tilbake til hverdagen så raskt og godt som mulig. Det er også en hjelp til å håndtere endringer som følger av sykdommen og behandlingen.

Seneffekter

Mange opplever at livet endrer seg, mentalt så vel som fysisk, i forbindelse med kreft og behandling. Yteevne og energinivå kan bli redusert. Arbeidsevne og arbeidsliv kan bli påvirket. Dette kan vare i lang tid etter behandling er avsluttet.

At yteevne og energinivå blir redusert kan også gå ut over seksuallivet.

Det at mange menn lever med disse konsekvensene av prostatakreft, gjør at pårørende som ektefelle, partner, barn, venner eller andre også blir involvert. Er du pårørende til en med prostatakreft?

Her kan du lese mer om tretthet og utmattelse/fatigue (unormal tretthet) og andre seneffekter.

Utbredelse og overlevelse

Kreft i prostata er den kreftsykdommen som flest menn i Norge får. I 2016 fikk 5118 menn diagnosen. Cirka 90 prosent av tilfellene oppstår etter fylte 60 år og noen få under 45 år får sykdommen. Tallene er hentet fra kreftregisteret.

1977-1981 56,5
1982-1986 56,4
1987-1991 59,1
1992-1996 68,0
1997-2001 79,8
2002-2006 85,0
2007-2011 91,7
2012-2016 93,6

Fem år etter at pasienten har fått diagnosen, er det nå 93,6 % av mennene som fortsatt lever.