Hopp direkte til meny Hopp direkte til meny Hopp direkte til innhold Hopp direkte til Søk

Om døden

Døden er slutten på det livet vi kjenner. For mange er det vanskelig å skulle forsone seg med at man skal dø. Hvorfor dette er vanskelig varierer fra person til person.

Tove Nyenget

Spesialsykepleier

I vårt moderne, vestlige, samfunn er det lagt lite vekt på dødsritualer, kanskje fordi de fleste av oss dør på en institusjon. Tidligere døde man hjemme og familien stelte den døde. Det gjorde døden til en naturlig del av livet både for voksne og barn.

I våre dager er døden fjern for mange, mens andre har et nærmere forhold til den. Det er mange ting som påvirker vårt forhold til døden, både kulturelle, familiære og personlige.

Det finnes ingen fasit på hvordan vi skal forholde oss til døden. Det eneste som er sikkert er at døden er noe alle vil møte. Mange mener at når de har erkjent og akseptert at døden er en del av livet, kan de leve bedre og være mer tilstede i livet. For andre oppleves det helt meningsløst at de skal dø. Det å vite at man skal dø eller miste noen, setter i gang sterke følelser og reaksjoner. Det er normalt.

Mennesker som opplever kriser som for eksempel det å få en kreftdiagnose sier at møte med en mulig snarlig død gjorde at de ble klar over verdien av det livet de levde.  Plutselig er det ikke en selvfølge å få bli gammel lenger og det kan åpne opp for tanker om det livet man lever nå. Mange sier de ikke er redde for selve dødsøyeblikket, men de tenker mye på hva de skal dø fra. 

Redsel og sorg

Sorgen i forbindelse med å forlate livet, er for mange det som gjør det vanskelig. Hvis man klarer å snakke sammen om det man er bekymret for, kan man få en større trygghet rundt at det vil gå bra med de som blir igjen.

Mange synes det hjelper å tenke på at vi mennesker fra naturens side er i stand til å takle det livet byr på, også døden og sorgen. Det er grunn til å tro at vi har mange av de samme tankene rundt vår egen død.

Å snakke om døden kan redusere redsel og angst for døden. For mange er det naturlig å snakke om døden med sine nærmeste, mens for andre kan det være vanskelig. Å være åpen om døden kan bringe frem mer glede i livet.

Vi kan bli mer bevisst på å leve mens vi gjør det, fremfor å være redd for å dø. Alle trossamfunn har personell som er vant til å snakke om døden, disse kan komme hjem til deg eller de kan komme på sykehus/institusjon. Du kan også snakke om døden med helsepersonell. Leger, sykepleiere, psykologer og helsesøstre er trent til å forholde seg til død og sorg.

Tegn på at døden nærmer seg

Døden kommer som regel gradvis når man er alvorlig kreftsyk, det er sjelden den kommer brått og overraskende. Mange er usikre på hvordan de kan vite at døden nærmer seg. Det er vanskelig for selv erfarne leger og sykepleiere å si sikkert når en person kommer til å dø.

Det er likevel noen tegn de siste dagene som kan vise at døden er nært forestående. 

  • De siste dagene før man dør svekkes kroppens funksjoner gradvis, før de til slutt opphører. Den dødende sover mer og bevisstheten og sansene blir svakere. Mange blir nærmest bevisstløse før de dør. De sover tungt og reagerer ikke lenger når man snakker til dem eller berører dem. Tilstanden kan vare i timer eller dager.
  • Behovet og evnen til å spise og drikke forsvinner gradvis.
  • I timer eller døgn før døden inntreffer kan man ofte høre surkling når pasienten puster. Dette kommer av slim som samler seg opp i lungene og halsen fordi pasienten ikke har krefter til å hoste det opp lenger. Dette høres ofte svært ubehagelig ut for de pårørende men som regel plager det ikke pasienten fordi han eller hun er såpass sløv. Å skifte stilling på pasienten kan avhjelpe dette. Det finnes også medisiner som kan redusere surklingen.
  • Pasienten kan også ha problemer med å flytte på seg i sengen eller legge seg godt til rette ved egen hjelp.
  • Den døende kan snakke om tidligere opplevelser, mens nåtiden er uklar. Noen kan for eksempel begynne å spørre etter sine foreldre selv om de har vært døde lenge.
  • Pusten forandrer seg. Den veksler mellom å være dyp og hurtig for deretter å bli overflatisk og langsom med lange pauser (1/2 – 2 minutter) mellom hver gang pasienten trekker pusten. Når døden inntreffer kan det komme ett eller et par dype åndedrag etter en stund før alt blir helt stille.
  • Huden blir blek og hender og føtter kan være kjølige og eventuelt blåmarmorerte.
  • Hørsel- og følesansen er de siste sansene som forsvinner. Huden kan bli ekstra følsom. Derfor er det særlig gjennom ord og berøring pårørende kan vise sin omsorg overfor den døende. Samtidig er det viktig å være forsiktig med ikke for mye og kraftig berøring da det kan føles ubehagelig.
  • Det er noen mennesker som sier noe like før de dør, selv om de i lang tid har sovet tungt eller vært bevisstløs. Andre åpner kanskje øynene og ser på dem som er tilstede og dør ganske umiddelbart etterpå.
  • Oftest er døden en gradvis prosess og det er ingen fasit på hvordan den vil skje. Derfor er det viktig at dere som pårørende spør helsepersonell om hvordan de forventer at forløpet blir hos deres kjære. Det kan være faktorer ved de ulike kreftdiagnosene som også kan påvirke hvordan tiden frem mot døden vil bli.

Trygt å være omgitt av mennesker man kjenner

Det kan være vanskelig for den døende å gi uttrykk for sine behov og ønsker. Derfor kan det oppleves trygt å høre kjente stemmer og vite at de rundt kjenner den døendes vaner og ønsker.

Noen liker berøring, mens andre misliker det. Noen setter pris på at det er mennesker rundt de som småprater til dem, mens andre ønsker stillhet. Kun de som kjenner pasienten vet hva de liker og kan dermed tolke pasienten best. Samtidig er det viktig å huske på at en døende pasient kan få helt andre behov for avstand eller nærhet enn det de vanligvis har ønsket.

Det hender også at pasienter blir urolige de siste dagene. Uroen kan bestå i at de prøver å stå opp selv om man egentlig ikke orker å stå på beina, begynner å fikle med hendene, klype og ta tak i ting. Dette er ikke unaturlig, men det kan oppleves forvirrende og plagsomt for de pårørende rundt. I slike situasjoner vil pasienten få medisin som vil dempe uroen.

Gjør ting du vet pasienten liker

Det er en god idé å gjøre ting som man vet pasienten liker. Det kan være å lese høyt, spille musikk eller andre ting. Det kan også oppleves godt for den døende at flere pårørende sitter ved sengekanten og snakker sammen. Det kan gi trygghet ved at pasienten ikke føler seg alene.

Det kan oppleves godt å få en fuktig klut i ansiktet og på hendene, få litt forsiktig tannpuss og få fuktet munn og lepper. Hvis pasienten i tillegg ikke kan si fra om det selv, krever det at de som er rundt tenker på disse «små» tingene.

Samtidig er det viktig å spørre pasienten hva han/hun ønsker. Kan de ikke svare, kan det være lurt å spørre om de har det behagelig. Da kan de ofte gi oss et tegn på ja eller nei. 

Ikke behov for mat eller drikke

Det er helt vanlig at pasienten slutter å spise og drikke de siste dagene. Dette oppleves for mange vanskelig å godta. Men det er gode medisinske grunner til at man ikke skal gi mat til døende pasienter som signaliserer at de ikke ønsker mat. 

Når døden nærmer seg klarer ikke kroppen å nyttiggjøre seg av mat og drikke lenger. Da vil mat og drikke isteden gi plager for pasienten. Maten vil bli liggende ufordøyd og kan gi både magesmerter og kvalme. Pårørende kan være bekymret for om pasienten tørster i denne perioden, men all forskning og erfaring viser at dette ikke er tilfelle.

Til de etterlatte

Selv om døden er ventet, kan den oppleves helt overveldende når den blir en realitet. Mange etterlatte blir overrasket over hvor voldsomme følelsene er, og at situasjonen kan føles helt uvirkelig selv om de mener at de var godt forberedt på det som skulle skje. 

Noen etterlatte kan oppleve en form for lettelse over at det nå er overstått. Dette kan gi skyldfølelse, men det er en følelse som er vanlig og som kan oppstå etter, ofte en langvarig og slitsom prosess.

Mange sliter med å gå videre i livet sitt. Av disse opplever mange god hjelp og støtte i sitt nærmiljø, mens andre ikke får den støtten de føler at de trenger. For noen er det godt å treffe andre som har opplevd noe av det samme. Da kan sorggrupper være til god hjelp.