Hopp direkte til meny Hopp direkte til meny Hopp direkte til innhold Hopp direkte til Søk

- Det går fortsatt an

Etter prostatakreftoperasjon og 35 strålebehandlinger er ikke alt som før med Tor Heimdal (56). Det samme gjelder sexlivet han deler med sin kone, Martha.

Med barn i hus er det heller ikke lett å finne tid og rom til hverandre.

– Det er derfor vi har kjøpt bobil, fleiper Tor og later som han er naboen: – «Der går Heimdal og kona ned i bobilen. De skal sikkert ikke så langt …»

I 2006 var noe galt. Han hadde syklet mye den sommeren og var øm der bak. Prostatabetennelse kanskje, tenkte Tor. Prøver ble tatt, men resultatene viste ingenting unormalt. Flere år senere var han uheldig og røk festet til biceps på den ene armen. Da stingene skulle fjernes etter operasjonen, ville legen ta en blodprøve for sikkerhets skyld. Svaret fortalte om PSA-verdier på 24. Normalt skal de ligge rundt 1.

– Jeg var helt rolig, hadde hatt høye verdier før og tenkte at det ikke var noe farlig nå heller. Jeg hadde jo ingen symptomer, var ikke på do på natta, ingenting sånt. Men da legen ringte og fortalte om kreft i prostata, en litt mer aggressiv variant enn gjennomsnittet, da fikk jeg en reaksjon. Da tenkte jeg på ungene mine, på barnebarna, skal de ikke bli kjent med bestefar? Jeg fikk nesten dårlig samvittighet for at jeg kanskje skulle dø … Det var veldig rart, og det varte lenge, forteller Tor.

Snart kom valget mellom kirurgi eller stråling, og fordeler og ulemper ved begge behandlingsformer ble presentert.

– Jeg hadde jo lest en del om seksualliv og sånt. Vi fikk noe informasjon, men ikke skremmende mye. Jeg snakket med kona om det, og vi var enige om at vi fikk ta det som det kom. Jeg hadde bestemt meg. Jeg ville operere bort dritten. Operasjonen gikk greit, og Tor våknet opp på rom med en medpasient som delte hans humor. De fleste vitsene satt like under beltestedet, naturlig nok. Stemningen var etter forholdene god.

– Kateteret som ble satt inn i urinblæra, var mye verre enn operasjonen. Det er det mest plagsomme jeg har vært med på. Det trykker og gjør vondt og, greit nok, du slipper å stå opp og pisse om natta, men når du skal sitte må du sitte sånn som dette … Tor setter seg i sofaen på en måte som ikke akkurat er anbefalt i selskapslivet, bredbeint som en sjøulk.

– Denne er ikke min

Tor kom hjem, kateteret var plagsomt. Etter et par dager var heller ikke formiddags-tv med Derrick og MacGyver til å holde ut lenger.

– Jeg ringte eieren av firmaet jeg leder og sa at dette orker jeg ikke lenger. Så da begynte jeg å jobbe igjen. Det har sine fordeler å jobbe hjemmefra, slår Tor fast. Etter ti dager var det tid for å ta ut posen.

– Det var en enorm lettelse da kateteret ble fjernet. Men husker du hva jeg sa til deg da, Martha? Da jeg kjente på meg selv mellom beina…?

Tor ser på sin kone som husker utmerket godt:

– Du sa, forteller hun lattermildt, at «denne er ikke min!». Det var den, selvfølgelig. Men ingen hadde fortalt Tor at det var vanlig at manndommen kunne bli så annerledes etter inngrepet.

– Konsistensen var feil, størrelsen var feil … altså … massen var den samme, men den var liksom dratt lenger opp og blitt hardere … som forskjellen på en myk og en hard appelsin kanskje, forklarer han.

Tid for tørrtrening

– Så gikk det litt tid og jeg fikk en ringetime med sexolog på Aker, og deretter en resept i posten. Så den neste jeg møtte var på en måte en resept, minnes Tor.

På resepten sto det Cialis, en litt mildere variant av Viagra, som var et forsøk på å få «systemet i gang» etter operasjonen.

– Det viktigste var å komme i gang med treningen. Det oppfordres jo til å tørrtrene, sier Tor og titter skrått ned på høyrearmen. – Det er jo det vi gutta gjør, ikke sant. Vi tørrtrener så mye vi kan – ja, jeg sier tørrtrene, for det kommer jo ikke noe ut lenger. Og dette er ikke fleip altså, det er viktig. På meg ble det fjernet masse nerver under operasjonen og ved å trene på egen hånd kan man klare å holde liv i … den.

Tor forteller at seksuallivet var så godt som fraværende etter operasjonen. Ereksjonen var uberegnelig, både med og uten tabletter, og lysten var helt eller delvis borte.

Ny behandling

Etter seks uker var Tor tilbake til kontroll, og han forteller at han datt litt ut da legen konstaterte at det var behov for tilleggsbehandling.

– Vi hadde jo lest oss opp på dette, men det er likevel ikke en grei beskjed å få vite at du skal gjennom trettifem strålebehandlinger, forteller Tor.

Etter syv uker – med betennelse, arrbrokk, generell utmattelse og et seksualliv på vent – var behandlingen unnagjort. I dag er PSA-verdiene stabile på et normalt nivå.

– Legene sier jeg har kreftceller i kroppen, men at de sover. Så da håper vi de sover lenge, sier Tor.

– Vi har kommet nærmere hverandre

– Vi har alltid vært nære, heldigvis. Ligger på armen om kvelden, har dobbeltdyne. Det har gjort det enklere å prøve å få i gang et sexliv igjen, forteller Tor.

– Det er jo nesten så man blir fjorten år igjen. Massefomling. Usikkerhet. Hun merker jo ikke om jeg har lyst, ikke sant. Og selvfølelsen? Den var langt nede. Det var nesten så jeg grein noen ganger. Du føler deg ikke som mann, føler deg ikke hel. For det er en viktig del av deg som ikke funker. Men jeg husker første gang vi hadde samleie etter at behandlingen var ferdig. Jeg begynner nesten å grine når jeg tenker på det. For det var jo mulig. Det gikk jo fortsatt an.

– Jeg har brukt mye tid på å overbevise ham om at han er like mye mann for meg selv om den ikke virker som før, forteller Martha. – Det er ikke den jeg gifta meg med. Det er Tor jeg er gift med. Den kom attpå. Det var bonusen som ble delvis borte.

Begge er de enige om at nærhet og åpenhet har vært viktige faktorer før, underveis og etter behandling.

– Vi har vært åpne med hverandre hele tiden, forteller Martha og titter bort på sin mann. – Du har vært veldig åpen. Selv har jeg alltid hatt litt problemer med å snakke om denne typen ting, men det har vært en dyd av nødvendighet å prate. Jeg vet ikke hvor mye du har tørrtrent, det vises jo ikke, men vi har vært åpne om hjelpemidler og muligheter og også vurdert en sexolog, men …jeg vet ikke … vi prater oss gjennom mye på en god måte, synes jeg.

– Vi har hatt denne nærheten hele tiden, sover på armen, klemmer hverandre, tar på hverandre, forteller Tor.

– Har du ikke den heller, legger Martha til, da tenker jeg det kan bli trasig. – Det erstatter det ikke, men det er viktig med nærhet, i alle fall er det det for oss. Vi føler vi har kommet nærmere hverandre. Det har vi også snakket en del om. For du graver i litt andre følelsesområder enn du pleier å gjøre, og du må også gå litt inn i deg sjøl. Det er ikke bare lett, men det er nødvendig, slår hun fast.

Flere fellesskap

Tor er nyvalgt leder i PROFO Oslo,og begge har de stort utbytte av å møte likesinnede i foreningen.

– Jeg trodde det skulle være vanskelig å snakke om sånt som dette med fremmede mennesker, men der tok jeg feil, forteller Martha. – Alle vet jo hva det handler om og har vært igjennom det samme, de samme problemene og de samme tankene, men med litt forskjellige innfallsvinkler. Det er mye lettere å være åpen med andre som kjenner igjen det du forteller.

– Selv er jeg del av en guttegjeng på seks som spiller sjakk en gang i måneden. Og med dem kan jeg prate om alt. I tillegg har jeg en annen kompis med ereksjonsproblemer som kan leve seg nøyaktig inn i hvordan jeg har det. Åpenhet er terapi for meg, og å ha mange å snakke med er fantastisk, sier Tor.

Råd og veiledning

Martha mener at sex og samliv fort bare blir bisetninger i den store samtalen.

– Men det er jo ikke bare en kjedelig bieffekt. Dette er jo viktig for folk. Vi er jo seksuelle vesener hele livet. Prostatakreft har vært en gammelmannssykdom, og da er man på en måte ferdig med sexlivet uansett, men det er jo ikke sånn. Folk på både 80 og 90 er aktive, slår hun fast.

I forkant av operasjonen ble de kalt inn til samtale med lege, sykepleier og sexolog. Her fikk de mange svar, men opplevde samtalen som veldig klinisk.

– Jeg har savnet informasjon om hva som skjer etter at kateteret blir tatt ut, at det skjer forandringer i kroppen, at du må begynne å trene på egen hånd, at ting ikke er som de var, at det vil bli masse fomling, sier Tor.

– Jeg skulle ønske at innkalling til sexolog var en del av pakkeforløpet, og at man ikke trengte ta initiativet til det selv. Så fikk man heller takke nei hvis man ikke så behovet. Å ringe og bestille selv, er en terskel, forteller Martha.

Prestasjonsangst, lyst, savn …og bobil

Det er søndag morgen, og Martha og Tor har det ikke travelt med å stå opp. De ligger og koser og stryker på hverandre og Martha blir nødt til å spørre: «Tok du en pille i går eller?»

– Jeg hadde ikke tatt noen pille, og Martha var bare helt sånn «jøss!», forteller Tor. – Heldigvis er det noen sånne opplevelser innimellom. Det er som et lotteri. En gang i blant trekker du vinnerloddet. En yngre lege jeg møtte på forrige kontroll spurte meg om hvordan det gikk med seksuallivet, og jeg fortalte at av og til funker det. Da svarte han meg at det er mot normalt. Etter de inngrepene jeg har vært igjennom, skal ereksjon uten sprøyter knapt være mulig. Så jeg er heldig, tross alt, slår Tor fast.

– Usikkerheten knyttet til om ting funker eller ikke, bidrar til mindre lyst og mer prestasjonsangst. Og så ønsker jeg nok at hun skal ta litt mer initiativ, sier Tor og titter bort på Martha.

– Og det er jo ikke så enkelt heller, ikke sant, sier Martha, for hvis han ikke er klar da, så er han i hvert fall ikke klar, og da har jeg kanskje bare bidratt med mer prestasjonsangst. Det har tatt tid å komme dit at vi kan snakke om dette, og jeg tenker veldig mye …

– Også er jo orgasmen blitt annerledes også, sier Tor. – Det er vanskelig å forklare det, men av og til gjør det nesten vondt. Og det bidrar jo i seg selv til mer usikkerhet og mindre lyst, ikke sant.

Begge kjenner de på savn på flere vis.

– Vi har ikke snakket så mye om det, må Tor innrømme. – For meg er det jo litt sånn at hvis lysten er fraværende, så blir også savnet mindre.

– Det har vel kanskje gått like mye på at vi sjelden er aleine her, og at anledningen ofte ikke er der. Når 18-åringen ligger i rommet ved siden av og det er relativt lytt, så er det preventivt i seg selv, sier Martha.

– Ting må planlegges litt mer. Jeg savner spontaniteten. Når 18-åringen er borte, skjer det jo litt. Lever man i sølibat så mister man jo lysten. Det henger jo litt sammen. Kroppsdelen du ikke bruker gidder ikke å jobbe, den. Ting skal opprettholdes. Der tenker jeg vi kunne vært litt flinkere til å utnytte de mulighetene som byr seg. Men ting skal liksom komme litt naturlig også. Deter en litt vanskelig balansegang det der.

– Det er derfor vi har fått oss bobil, legger Tor til med et skjevt smil.

Begge er de positive og tror på åpenhet og kommunikasjon som en viktig drivkraft for et rikt sex- og samliv også i framtiden.

– Du merker det om partneren din går og tenker og grubler på ting. Er det noe vi har erfart, så er det viktigheten av å tørre å snakke sammen, tørre å dele tanker og følelser med hverandre, avslutter Tor.