Hopp direkte til meny Hopp direkte til meny Hopp direkte til innhold Hopp direkte til Søk

Jeanette forteller om en annen intimitet

Jeanette Hoel (38) var knapt våknet fra narkosen da en lege rakte henne en glasstav. Tydelig utilpass kom han med en famlende forklaring på hvordan den skulle brukes.

Beskjeden gikk ikke inn hos Jeanette. Dessverre.

– Legen var rett og slett skikkelig flau, det var helt tydelig, forteller Jeanette. – Men hvis du blir så flau av å fortelle noe som tross alt er så viktig, burde kanskje heller en med kompetanse innenfor feltet påta seg den oppgaven. Jeg fikk ingen ordentlig informasjon, og den staven kasta jeg jo bare vekk.

Det var mot slutten av august, 2009. Det startet som en helt vanlig dag på jobb. Tannhelsesekretær Jeanette sto og assisterte kirurgi.

– Plutselig oppdaget jeg at jeg blødde nedentil. Det skjedde helt plutselig og var veldig merkelig. Jeg tenkte at her var noe galt. Dagen etter ringte jeg legen min, som hadde vikar den dagen. Jeg ble henvist til spesialist med flere måneders ventetid, men tok ikke noe notis av det. Jeg trodde overhodet ikke det var noe alvorlig, sier Jeanette.

Men problemene fortsatte, og dagen etter gikk Jeanette til et privat sykehus. Hun ble sendt videre til Ahus, hvor det ble tatt flere prøver. Da ble Jeanette gjort oppmerksom på at symptomene kunne tyde på livmorhalskreft.

– Da jeg skulle på Radiumhospitalet for videre undersøkelser, ville jeg ikke gå inn. Jeg stoppet opp, det var akkurat som jeg skulle inn til min siste hvile. Sånn føltes det. Jeg trodde jeg var ferdig.

Sexliv på pause

Jeanette var ikke ferdig. Etter nøyeutredning med MR og CT ble det gjort klart at prognosene var gode. Nå gjaldt det å komme i gang med behandlingen.

I tilfellet livmorhalskreft betyr det stråling. Mye stråling. En hestekur over to måneder, fem dager i uka – hvorav seks innvendige strålinger – setter spor. Fysiske, men også mentale spor.

– Jeg gjorde meg ingen tanker om hvilke komplikasjoner dette kunne få for framtidig sexliv. Jeg fikk ikke noe informasjon. Ikke han heller, sier Jeanette og nikker mot mannen sin, John-Christian, før hun vender tilbake til den flaue legen og glasstaven.

– Strålingen innebærer regelrette brannskader i underlivet. Staven skal du bruke for å unngå sammenvoksinger, at det gror sammen i underlivet. Men jeg forsto ikke viktigheten av dette da. Husk, du har hatt massive strålinger, matlysten er fraværende, du får blodoverføring. Forebygging av framtidig sexliv er ikke det som ligger lengst framme i bevisstheten, sier Jeanette.

Jeanette brukte ikke staven som hun burde. Hun overlevde kreften –hun var ikke ferdig – men et velfungerende sexliv fikk en pause. En pause som vedvarer.

– Da vi skulle prøve å fungere seksuelt igjen, så gikk jo ikke det så bra. Jeg fikk blødninger lik dem som var indikasjon på kreft. Det er ukomfortabelt, og det gir vonde flashbacks. Så da blir det jo ikke noe av. Du får sperrer og kommer inn i en vond sirkel. Rådet man får er å prøve å få det til, prøve å ha samleie. For meg er de psykiske sperrene de verste. Kreften kom der den kom, og akkurat det området av kroppen er det vanskelig å få et godt forhold til etterpå. Vi vet vi burde prøve, med hjelpemidler og alt, men det er veldig greit å utsette ting man ikke liker, forteller Jeanette.

En annen intimitet

Mellom Jeanette og John-Christian har ikke avstanden blitt større selv om pauseknappen er slått på for et fullverdig sexliv. Intimiteten har de opprettholdt.

– Vi kan godt ta oss en tomannsfest her hjemme i stua. John-Christian danser aldri, men her hjemme, med bare oss to til stede, hender det at vi finner sammen i en rolig dans, småflørter og har det moro sammen, forteller Jeanette.

John-Christian supplerer:

– Når vi er ute på kafé, sitter vi og kommenterer folk som går forbi. Sitter og dytter på hverandre og sånn. Helt barnslige ting, men det funker jo. Og å gi hverandre komplimenterer viktig.

– Eller vi drar på turer sammen, søndagstur i bilen og sånn, sier Jeanette og blir litt brydd. – Vi høres sikkert ut som et gammelt ektepar,og det er ikke det samme som å ha et godt sexliv kanskje, men det er viktig å få fram at det går an å være intime sammen på andre måter også.

Lyst, savn … og tålmodighet

For Jeanette og John-Christian er et fullverdig sexliv innenfor rekkevidde. Men fysiske smerter, ubehag og mentale sperrer skal overvinnes først.

– Barrierene er nok flest hos meg, slår Jeanette fast før John-Christian utdyper:

– Jeg tror det er veldig viktig at vi klarer å bygge opp selvtilliten til hverandre igjen. Vi har blitt veldig usikre på hverandre. Det er mye fomling. Det er lett å si det, men det er bare å hoppe i det, bare å komme i gang, sier han.

Begge kjenner de på savn.

– Lysten avtar jo ikke. Men det er lett å tenke på noe annet i stedet. Styre vekk fra det, føye seg. Når jeg merker at noe blir turn off for henne, blir det fort det for meg også. Det blir som å skru av en bryter, sier John-Christian. Det blir stille en god stund før han fortsetter.

– Det er lett å si at det har blitt en vane at det ikke blir noe, men det er jo noe som mangler. Man savner jo å ha det helt intimt.

– Lysten er ikke som før. Men innimellom, når vi er ute og reiser og flørter og sånn, da kjenner jeg jo på lyst. Det må jeg innrømme, konstaterer Jeanette. – Men så stopper det litt opp, koker litt bort, og det er nok begge to sin feil.

John-Christian forstår at han framstår som en svært tålmodig mann.

– Ja, jeg er tålmodig. Noen vil si jeg er tjukk i huet, men jeg er nødt til å være tålmodig. Det er Jeanette jeg vil være sammen med.

Mann og kvinne – mor og far

Som følge av behandlingen kan ikke Jeanette og John-Christian få barn.

– Jeg får ingen arvtaker, og det kan jeg leve med. Jeg fikk beholde Jeanette og det er det eneste som er viktig for meg, forteller John-Christian.

– Mange føler seg mindre feminine fordi de ikke kan få barn, men jeg har taklet det ganske greit. Jeg har vært heldig og får gå på hormontilskudd og slipper tidlig overgangsalder, hetetokter, vektøkning og hårvekstproblemer og sånne ting. Men forholdet til egen kropp er et annet. Jeg har mye å skjule på grunn av stråleskader og har ikke vært så ivrig på stranda akkurat. Det tærer på selvtilliten, men jeg har kommet i gang med litt trening og håper det kan bidra til å bygge den litt opp igjen, forteller Jeanette.

Nærhet og åpenhet

Jeanette og John-Christian er åpne om det meste. Om at de vil, men at det er vanskelig.

– Hadde vi ikke hatt en åpen og god dialog, hadde vi manglet viktig kunnskap om hverandre. Det hadde fort vært lett å stenge alt ute, stenge hverandre ute og bare vente på et brudd sånn at vi kunne gå hver til vårt, sier John-Christian og legger til at det ikke alltid er like enkelt å åpne seg.

– Jeg har blitt flinkere, men det hender hun må hale ting ut av meg før hun får svar. Begge er de enige om at Jeanettes sykdom har styrket dem som par og ført dem tettere sammen.

Om framtiden

– Jeg tror at vi med tid og stunder kommer til å fungere helt normalt igjen. Det er jeg helt sikker på, sier John Christian.

– Og vi har pratet mye mer om dette i det siste enn vi gjorde for et par år siden. Jeg har jo også begynt å kle av meg litt mer. Sover ikke lenger med «heldress» – jeg skjønner jo at det ikke er så sexy å legge seg ved siden av en Michelin-figur, smiler Jeanette.

– Et viktig råd, som vi også prøver å leve etter, er å unngå å sammenlikne for mye med hvordan vi hadde det før. Vi må innse at situasjonen er en annen, og komme oss gjennom. Humor er viktig. Etterhvert blir man kanskje ikke så nervøs. Håper jeg. Jeg har ikke fasitsvaret.

Noen fasit finnes ikke, men Jeanette, som også er leder av Gynkreftforeningen, har likevel noen råd til andre som havner i samme situasjon.

– Vi var til samtale hos sexolog én gang. I dag ser jeg at vi kanskje burde fått mer bistand. Samtidig er det krevende for mange å søke hjelp om sex og samliv. Denne typen rådgivning burde inngått som en standard i behandlingsforløpet. Søk råd hos helsepersonell, forsøk å unngå å få panikk på vei tilbake til et normalt samliv, vær åpne med hverandre og hold humøret oppe, sier Jeanette.