Hopp direkte til meny Hopp direkte til meny Hopp direkte til innhold Hopp direkte til Søk

- Hvis tiden er knapp skal vi i hvert fall ha det kjekt

«Seks måneder, kanskje et år». Livet ble knappet inn brått og uten forvarsel en maidag i 2013.

Didrik Hereid (55) hadde kona Mette Paavola (49) ved sin side da diagnosen ble servert: Bukspyttkjertelkreft med spredning til lever. Nå skulle hverdagen bli en ganske annen for dem begge. Men ikke bare i negativ forstand. 

Mette Paavola (49) fra Karmøy er gift med Didrik, som i tre år har levd med bukspyttkjertelkreft med spredning. Foto: Tore Myrstad

- Seks til tolv måneder ble han forespeilet. Hva gjør man da? Vi fikk jo sjokk begge to, og dro rett på hytta. Der buret vi oss inne i nesten seks uker, snakket ikke med noen. Folk hadde sånt behov for å vite, men vi orket ikke å fortelle til alle, sier Mette.

Hun og Didrik møttes i godt voksen alder, begge med store barn. De hadde vært gift i to år da kreften rammet. Etter ukene på hytta bestemte deg seg for å ta livet tilbake igjen. Og det ble et annerledes liv.

- Vi prioriterer hverandre mer nå. Vi hadde tøffe jobbhverdager begge to tidligere. Nå jobber vi mindre. Og vi bestemte oss for at vi ikke skal utsette noe, sier Mette, og kan fortelle om både Lofotentur og roadtrip i USA det siste året. Noe de egentlig skulle vente med til de ble pensjonister. 

Å leve sammen med en som har uhelbredelig kreft setter sitt preg. De første fem månedene vek ikke Mette fra mannens side en eneste gang. Da meldingen kom etter fem måneder om at behandlingen virket, knakk hun helt sammen.

– Jeg har hatt samtaler på Vardesenteret på Haukeland. Det har vært fint. Jeg snakker heller med noen utenforstående enn å bruke opp familie og nære venner, sier Mette.

Hverdagen deres på Karmøy er lite preget av kreftsykdommen i dag. De forespeilede seks månedene er blitt til tre år. Didrik har lite smerter og responderer godt på cellegiftkurene. Han bader i sjøen hver søndag i vinterhalvåret og er sosial med en stor omgangskrets. Fremtiden er uviss, men de bruker dagene godt.

- Det er synd at det må skje noe så drastisk i livet før man lærer å prioritere og velge bort det som er mindre viktig. 

Dette gir liv til dagene/ viktigst i hverdagen:

- Forholdet vi har til hverandre - kjærligheten oppleves enda sterkere enn før. Selv om jeg tenker mye og kan ha tunge dager, synes jeg vi er heldige. Og vi har mange gode samtaler sammen.

Foto: Tore Myrstad

Tekst: Hege Fantoft Andreassen