Tekst: Grethe Rønningen, foto: Erik Hannemann

– Det første jeg sa da jeg fikk vite at jeg hadde kreft, var at jeg skulle klare meg selv, men du klarer deg ikke uten hjelp når du blir syk, sier Marthe.

Mamma. Kone. Gardbruker. Lokalpolitiker. Selvstendig næringsdrivende. Ansatt i Statens Vegvesen. Blogger. Kreftpasient. Marthe holder god fart og har en energi den friskeste person kan misunne henne. Men det er dager da hjelpen og rådene fra kreftkoordinator Marie Myklebø er gode å ha.

– Det aller viktigste jeg gjør er å være pasientkontakt. Vi kreftkoordinatorer har ikke alltid svar på alt, men vi vet hva pasientene er gjennom. Å bidra til at noen kan få det litt bedre og at de får noen svar, det er verdens beste jobb, sier Marie.  

«Det skjer jo ikke meg»

I dag er kreftkoordinatoren på besøk hjemme hos Marthe i Øyer – høyt oppe i lia og med nydelig utsikt over skog og fjell. I bunnen av dalen smyger Gudbrandsdalslågen seg nedover mot Lillehammer og Mjøsa.

Marthe og Marie sitter som regel på det koselige kjøkkenet på gården der Marthe bor med mann og to gutter, griser, sauer, en katt og en hund.

Praten går lett. Marthe og Marie har kjent hverandre i litt over ett år – helt siden Marthe fikk konstatert lymfatisk leukemi og startet behandlingen.

– Jeg gikk fra frisk til syk i januar 2016, forteller Marthe.

 

Det begynte med smerter, mye i ryggen. Det gjorde så vondt at Marthe ble sykmeldt. Først i juni samme år fant legene ut at de uforklarlige smertene skyldtes blodkreft.

– «Det skjer jo ikke meg», var min første tanke. Jeg ble redd med en gang. Kreft betydde død, men det verste var ikke å få kreft, men å tenke på hva som skulle skje.

Ville at barna skulle vite

Først ringte Marthe mannen sin, så sjefen.

– Den første bøygen ble å fortelle barna. Bestefaren deres døde av kreft i 2012. Han bodde rett oppi veien her og var ofte sammen med ungene. Kreft er kreft for dem. De ser ikke forskjellen. Jeg ville at de skulle vite alt og ikke risikere at de kom på skolen og at noen skulle fortelle at jeg skulle dø. Det var viktig at ungene visste alt, sier Marthe.

Hun informerte raskt skolen.

– For meg gikk det fra å tro at det skulle bli bra til at det kan hende jeg dør, forteller Marthe.

Men ei dame som henne, full av handlingskraft og liv, var klar for å sette i gang med det som kunne gjøres.

Dagen etter at hun fikk beskjed om at hun hadde kreft, ble hun ønsket velkommen på kreftavdelingen ved Rikshospitalet i Oslo, eller «mitt andre hjem». som Marthe kaller det. Her skal hun gjennom en behandling som strekker seg over to og et halvt år.

Under behandlingene har Marthe mye besøk av sønnene Johan og Simen. De tenkte ikke så mye på hva som kunne bli konsekvensene før Marthes venninne døde av samme krefttype i slutten av august.

– Da ble sønnene mine redde for første gang, forteller Marthe.

Støttespilleren

– Når du har fått en kreftdiagnose, havner du i en berg- og dalbane følelsesmessig. Det blir plutselig mange folk å forholde seg til, og dermed blir det vanskeligere å forholde seg til enda flere, som for eksempel å ta kontakt med en kreftkoordinator, forteller Marie.

– Det er ikke alltid lett å hjelpe den som er syk, sier Marthe.

– Og det verste er at de nærmeste skal hjelpe deg.

Etter litt om og men fant hun ut at kommunen hadde en kreftkoordinator, og Mari kom på besøk. Hun skulle bli en viktig person i Marthes liv.

– En stor del av jobben er å være en støttespiller, mye for pasienten, men også for pårørende. Det er et evig informasjonsarbeid, forteller Marie.

En del av tiden går med til møter og reising mellom kommunene Ringebu, Øyer, Gausdal og Lillehammer som har et interkommunalt samarbeid om kreftkoordinator.

– Det skorter på erfaring i kommunene som skal ta over mer og mer ansvar. Det er viktig med noen som har kunnskap.

– Vi kreftkoordinatorer kan være ekstra viktige for foreldre når barn er pårørende, være til hjelp for skolen og ressurspersoner for Nav, sier Marie.

Lett tilgjengelig

– Det er opp til meg. Jeg kan ringe når jeg har spørsmål og ta kontakt når jeg vil, forteller Marthe.

Marie kunne hjelpe med mye praktisk, også med Nav. Fallgruvene er mange. Fylles skjema feil ut, kan det i verste fall føre til at utbetalinger stopper uten varsel. Regler endres, og det er vanskelig å henge med for helsepersonell og Nav-ansatte.

En kreftkoordinator vil ha oversikten for sine brukere.

– Det er umulig å vite hvem man skal spørre om hva. Jeg har brukt tid på å «krangle» med ulike instanser, men heldigvis har jeg ikke vært så syk og har orket mer, forteller Marthe.

– Økonomien er så viktig når man blir syk. Vi har verdens beste helsesystem i ett år, men etterpå blir ikke ordningene helt de samme. Ett år høres mye ut når du ikke er syk, men det er ikke lang tid når du er under kreftbehandling, sier kreftkoordinatoren.

– Marie har så utrolig mye å si for meg. Jeg får hjelp av en på utsiden som har erfaring. Hun vet alt det jeg og familien vil vite, sier Marthe.

 

– Kreftkoordinator er et lavterskeltilbud for alle, så det er viktig at kommunen har tjenesten og at den er lett tilgjengelig. Du får hjelp uten henvisning og lange køer. Du får hjelp før du trenger hjelp, sier hun.

Vet hvor skoen trykker

– Ofte er det de nærmeste som tar det verst. Jeg følte at jeg skulle dø da jeg så hvor lei seg de ble. Da er det godt å møte noen utenfra som jeg kan snakke med om alt og dele alle tankene jeg har rundt sykdommen, sier Marthe.

Hun tror at det å ta kontakt kan være en bøyg for mange og understreker hvor viktig det er at helsevesenet og kommunen er på tilbudssiden.

– Når du blir syk, kan alt bli et kaos. Jeg har heldigvis overskudd, men det er ikke alle som har det.

En kreftkoordinator vet hva som er viktig å ta hensyn til og har peiling på hvor skoen trykker.

– Det må man faktisk ha kunnskap om for å gjøre en god jobb, sier Marthe.

Et normalt liv

Det meste fungerer som normalt. En smidig arbeidsgiver har sørget for at Marthe kan jobbe når hun vil og kan. Selv om Marthe tar det litt roligere i svingene, er mye som før.

– Det er en utfordring at jeg ikke har sett syk ut. Barna er kanskje litt lei av at jeg plutselig er så mye hjemme, sier hun og ler.

 

– Det er viktig for ungene å leve normalt. Vi drar på sauesanking, turer i nærheten og opp på fjellet. Oppi det hele er jeg heldig som ikke er så syk. Jeg har vært med på alt, forteller Marthe.

Hun fokuserer på å tenke fremover og stole på at behandlingen skal virke. Å tenke at det skal gå bra er viktig for hvordan hverdagen hennes vil bli.

Marthes behandlinger er ferdige i desember 2018, men hun er realist når det gjelder resultatet.

– Etter at jeg ble syk, begynte jeg å feire, også bursdagen min. Det gjorde jeg ikke før.

Dette kan kreftkoordinatoren hjelpe deg med

  • Kreftkoordinatoren kjenner pasienters og pårørendes behov og muligheter. Du kan forholde deg til én person, noe som kan gi trygghet og forutsigbarhet gjennom en tøff periode i livet.
  • Kreftkoordinatoren sørger for samarbeid mellom kommunale og ikke-kommunale instanser slik at du og familien din får hjelpen dere trenger, slik som for eksempel treningstilbud, råd rundt kosthold og økonomi og møteplasser for barna dine.
  • Kreftkoordinatoren sørger for kontakt med helsesøster og skole når barn og unge er pårørende.
  • Som kreftsyk har man ofte mange spørsmål knyttet til blant annet spesialisthelsetjenesten, Nav og arbeidsplassen. Her kan kreftkoordinatoren hjelpe.
  • Alle kan ta kontakt med en kreftkoordinator. Ordningen er også for deg som ikke mottar hjelp og tjenester fra kommunen.
  • Kreftkoordinatoren er der også når du ikke vet hva du trenger. Kan de ikke svare selv, så vet de hvor svarene finnes i din kommune. Ingen spørsmål er for små eller store. Bare ta kontakt!

Sjekk om det finnes kreftkoordinator i din kommune.

Marthes blogg

Det er flere enn familie og nærmeste venner som lurer på hvordan det går med Marthe. Da hun fikk kreft, opprettet hun en blogg for å informere om hva som skjer. Sjekk bloggen her: morkjerringpolitikermedkreft.blogg.no

Var denne siden nyttig?