“Rosa føkkings sløyfe, avdeling Vålerenga”

Dette er en historie om brystkreft, pandemi og hvordan jeg skapte min egen heiagjeng. (Det siste kan varmt anbefales!)

Skrevet av: Ingvild Smørvik

Ingvild Smørvik har vært igjennom en tøff behandling fra i fjor sommer, og er i dag kreftfri. Foto: FREDRIK SOLSTAD, VG

«Dette ser ikke så bra ut», sa legen og tok av seg munnbindet. Det var sommer i Oslo og jeg hadde akkurat tatt en mammografi og en ultralyd av den venstre puppen etter å ha fått noia av en endring jeg hadde gått og sett på. Det tok to uker før jeg innså at den endringen ikke skyldtes at jeg hadde satt personlig rekord i markløft uka før ferie. Et lite innsøkk, omtrent som om noen hadde punktert puppen min. Det var altså ikke en idrettsskade, det var brystkreft.

Undersøk brystene selv

Hvis du jevnlig ser og kjenner på brystene dine, blir du lettere oppmerksom på forandringer som kan tyde på brystkreft.

Veldig ensom følelse

Det åpnet opp en kjeller under meg da legen sa de ordene, og jeg husker bare at hun sa masse greier om hva som nå skulle skje og at jeg ikke fikk med meg en dritt, men at jeg forsøkte å se ut som et oppegående voksent menneske som er i stand til å ta imot den slags beskjeder.

Det anbefales ikke å få brystkreft under en pandemi, faktisk, det er en veldig ensom følelse. Ikke for det; jeg tror det hadde vært ensomt uansett, men det blir nødvendigvis enda litt verre når man ikke kan ha med seg noen på legetimer på sykehuset. Ingen å holde i hånda under smertefulle undersøkelser, ingen på venterommet når man må inn på atter en strålebehandling og sliter med motivasjonen for å stå i dette helt nødvendige behandlingsløpet. Det oppleves som veldig, veldig tungt og ganske så ensomt.

Det tar tid å fordøye at man har fått status som brystkreftpasient. Da jeg virret rundt i det tidligere nevnte kjellermørket, husker jeg at jeg plutselig tenkte: «Dette her kan jeg ikke holde på med. Jeg har stått overfor kriser i livet mitt tidligere, jeg skal faen meg klare dette også!» Der og da bestemte jeg meg for å involvere en utvalgt gruppe mennesker på Facebook. Jeg skrev det første brutalt ærlige, filterløse innlegget der jeg fortalte rett ut at jeg hadde fått brystkreft. Jeg skrev hva som nå skulle skje og hvordan jeg tenkte det neste halvåret skulle bli, og signerte innlegget med «Rosa føkkings sløyfe, avdeling Vålerenga».

Min egen heiagjeng

Og med det hadde jeg etablert min egen heiagjeng og blitt min egen informasjonssentral. For om det var aldri så mye pandemi her i verden, så skulle fanden vite at det jeg trengte akkurat da, mest i hele verden, var en heiagjeng.

Ingvild etter operasjon nr. 2 Foto: Privat

Jeg kunne ikke ha med meg noen på venterommet på Kreftsenteret på Ullevål, jeg kunne ikke ha med meg noen på smertefulle prøvetakinger på Radiumhospitalet, fysisk. Men! Jeg kunne ha verdens største heiagjeng allikevel, på Facebook. Og noen ganger, når jeg syntes ting var litt ekstra tøft, lukket jeg øya og tenkte på alle de fine folka som hadde gitt meg hjerter og tomler og tilbakemeldinger på innleggene mine. Det var som å falle tilbake på verdens største og mykeste dyne.

Heiagjengen min hadde også en annen funksjon: Ved å åpne opp om hva som skjedde hjemme hos oss, sparte jeg mann og barn fra å bli informasjonssentralen min. De kunne gå ut og være sammen med vennene sine, spille håndball, fotball og Playstation uten å få spørsmålene om hvordan det går med mamma. Alle hadde jo fått vite det gjennom «Rosa føkkings sløyfe, avdeling Vålerenga». Det var så sjukt viktig for meg at livet til de rundt meg ikke skulle handle om brystkreft hele tida, selv om det var det livet akkurat der og da handlet om.

Det har gått noen måneder siden jeg var ferdig i behandling. «Rosa føkkings sløyfe, avdeling Vålerenga» er likevel langt fra nedlagt. Det hender fortsatt at jeg legger ut innlegg til min utvalgte heiagjeng. Jeg har skrevet av meg redselen før kontrollene, jeg har skrevet av meg frustrasjon over kjipe bivirkninger og senskader, jeg har skrevet om kampen for å komme tilbake i full jobb. Og heiagjengen min er fremdeles den store, myke dyna når jeg trenger dem som mest. Så jeg lener meg tilbake og tenker at å etablere «Rosa føkkings sløyfe, avdeling Vålerenga» kanskje er det smarteste jeg har gjort når det brant som verst på dass.

Bær en Rosa sløyfe i oktober

Du kan kjøpe en Rosa sløyfe hos Lindex, Mester Grønn, Vitusapotek, Kid Interiør og Coop Mega – og selvsagt i vår nettbutikk.

Var dette nyttig?