Synnøve Thevik

– Kreftfri, men langt fra frisk. Slik oppsummerer Synnøve Thevik i Ålesund sitt liv med senskader. Dette kreftfrie, reddede livet skal også leves. Men det livet er tøft.

– Å akseptere at jeg ikke er og blir den jeg var før, er vanskelig. Jeg kommer meg kanskje aldri i full jobb, jeg får kanskje ikke barn, jeg kan ikke gjøre alt jeg gjorde før. Men jeg er positiv og optimistisk, sier hun med et smil.

33 år og brystkreft

Synnøve Thevik tar imot i sin koselige leilighet midt i Ålesund by. Hun er byjente og elsker Ålesund, og byen er ikke større enn at hun stadig møter kjentfolk på vår lille runde i byen. Med sin røffe «look», svartkledd fra topp til tå og med store, synlige tatoveringer, er hun heller ikke blant de som forsvinner i mengden. Men en uredd holdning har vært nødvendig i møte med kreften.

– Det startet med en kul. Jeg la merke til den, men lot det gå et halvt år før jeg gjorde noe med den. Kanskje fornektelse? Min mor ble nemlig operert for brystkreft i 1998 og selv om hun oppfordret meg til å sjekke meg så gjorde jeg ikke det. Og i november 2011 kom beskjeden om at dette ikke så spesielt bra ut. Da hadde jeg tilbakelagt noen tøffe år, og var på tur opp igjen. 2012 skulle bli mitt år. Men slik gikk det ikke.

Bring it on!

Etter diagnosen gikk det fort. Det var en virvelvind av undersøkelser og beskjeder. Selv ble hun bare kald og distanserte seg fra hele situasjonen. Hun ba moren om å ringe alle – selv ville hun ikke snakke med noen.
– Men heldigvis er jeg født optimist. Jeg ble også sint og frustrert, og tenkte «Bring it on!» Dette skulle jeg ta på strak arm selv om det føltes så urettferdig. Jeg valgte å bruke humor som våpen, for det har alltid reddet meg når det har vært tøft.

Men i likhet med mange andre, opplevde også Synnøve at kreften er en mektig motstander.

Isolat

For i 2012 skulle hun i ny jobb – en jobb hun hadde gledet seg til fordi hun følte hun fortjente en ny start. I stedet ble 2012 det året som ble fylt av cellegift, stråling, tabletter, sykdom og uro. Og som den ukuelige optimisten hun var, så opplevde hun den første cellegiftkuren som ganske grei.

– Dette var ikke så ille, tenke jeg. Jeg fikk beskjed om å ta kontakt med sykehuset ved feber, men jeg tenkte at litt feber må jo være greit. Jeg gikk på fest med feberen. Fikk litt vondt i halsen. Og mer feber. Joda, dette er nok bare forbigående. Men det endte med fire døgn i isolat. Da skjønte jeg at min stahet ikke bare var et gode: jeg kunne jo ikke gå helt i null etter cellegift. Det ble mye «learning by doing» i starten, sier hun med et smil.

Og Synnøve smiler og ler mye selv om 2012 og årene etter overhodet ikke bød på de oppturene hun hadde sett for seg.

– Jeg måtte holde meg unna folk på grunn av dårlig immunforsvar, strålingen ga åpne brannsår og jeg tålte ingenting. Derfor feiret jeg når behandlingen var over!

Mistet ordforrådet

Knapt 40 år gammel må hun nå innse at livet antagelig aldri blir det hun hadde sett for seg. Kreftbehandlingen har gitt mange, til dels uventede, senskader. Blant annet mistet hun ordforrådet og i perioder var hukommelsen borte.
– Akkurat det føltes voldsomt! Å ikke huske vanlige ord og ting, var fryktelig. Det har ikke gått helt over den dag i dag. Jeg sliter med å komme på helt vanlige ord, som kasserolle, kaffekrus. Det står helt stille i hodet. Tidligere skrev jeg en del og hadde ordet i min makt. Nå finner jeg ikke ordene og det er et kjempetap.

Lyd- og lyssky

For den musikkinteresserte jenta er det også vanskelig at hun er blitt mer lyd- og lyssky. TV-en står ofte på uten lyd, på kveldene tenner hun gjerne bare en liten lampe. Når hun blir fratatt musikken som alltid har vært en stor del av livet hennes, merker hun at senskadene preger livet hennes i overkant mye.

– Man blir frustrert og lurer på om det aldri skal bli bedre! Men joda, det blir litt bedre hele tiden etter hvert som man lager seg noen teknikker og verktøy for å håndtere det.

Leve i en tåke

Hun minnes at hun på et tidspunkt følte at det var riktig å feire at kreften var beseiret og livet var reddet. Men så var det ikke helt sånn. Senskadene ble som en tåke som la seg som et lokk over livet.

– Jeg la på meg 20 kilo under behandlingen, mistet all energi og fikk en utmattelse som ikke gikk over. Jeg var klar til dyst for å klare behandlingsforløpet slik at alt skulle bli så bra etterpå.  Men livet jeg var vant til, var borte! Jeg var ikke forberedt på det. Jeg skjønte at kroppen var full av gift, men jeg skjønte ikke at alt skulle bli så forandret. Å bli sengeliggende, ikke gå turer med hunden, ikke gå på konserter.

Uforberedt på alle senskader

Å leve med senskader farger hele livet hennes. Nå sier hun bestemt at tiden etterpå er verre enn behandlingsperioden. Dette forvandlede livet var hun ikke forberedt på.  Et eksempel er jobblivet. Hun begynte i jobbtrening i slutten av 2013. Et opphold på LHL-klinikkene på Røros hadde gitt henne ny giv og hun var klar for å starte på ny frisk

– Men jeg hadde en utmattelse som jeg ikke tok nok på alvor. Jaja, jeg er litt sliten. Jeg får sove litt mer, da. Men jeg sov bort halve livet! Jula og nyttår 2013/14 lå jeg bare og sov. Jeg fikk ikke med meg noe av feiringen med familie og venner. Ingen verdens ting!

Forventninger gir nye tilbakeslag

Da ble det mer sengeliggende venting på nye krefter. Krefter som kunne bringe henne ut i jobb og tilbake til det livet hun kjente.
– Men der lå jeg og ble mer og mer sint og fortvilet. Det er vanskelig å innse og godta at man må ha mer hjelp til alt. Det er også vanskelig når andre forventer mer av deg; de mener at du er da frisk nok siden du overlevde kreften! Da ender man opp med å tro det selv, og man forventer mer selv. Og går på en smell. Selv kunne jeg skrike i frustrasjon i dagevis, spesielt når jeg ikke lenger klarte å gå turer med hunden min. Jeg ble sliten av meg selv og tankene mine, og alt dette var umulig å kontrollere. Det er aldri lett å føle at man blir fratatt kontrollen over eget liv, understreker hun.

Ikke kunne bli mamma

Og kontroll over eget liv handler også om muligheten til å få egne barn. Hun fikk den harde beskjeden om at hun kanskje aldri ville være i stand til å bli gravid.

– Riktignok har aldri mann og barn vært min første prioritet, men nå gikk plutselig den sjansen fra meg. Det var kreften som tok den avgjørelsen for meg, og det var et slag i ansiktet. Jeg var kommet i en alder der jeg begynte å kjenne på at jeg gjerne ville bli mamma. At barn kanskje var noe for meg likevel. Men neida, det blir det ikke noe av. Det var hardt, innrømmer hun.

Barnløshet et ømt tema

Med årene har hun fått beskjed om at hun kanskje ikke er blitt steril likevel, og Synnøve syns det er en oppløftende tanke.

– Nå er jeg jeg jo 40 år, og jeg prøver å ikke tenke så mye på at jeg kanskje aldri får egne barn. Det er vemodig å kanskje aldri bli mamma. Livet mitt tok dessverre den vendingen, og kreften tok det valget for meg. Å være frivillig barnløs er noe annet. Det er litt bittert at det liksom ikke var nok med livstruende, alvorlig sykdom.

Hun kunne kanskje gjort som en del andre single: å få hjelp til befruktning. For henne er det helt uaktuelt.

– Jeg har ikke kapasitet til å ta vare på et barn alene! Å ikke hjelpe og trøste barnet fordi mamma er syk – «kom tilbake når mamma er bedre, lille venn!». Ikke tale om! Dette syns jeg er et sårt og vanskelig tema som det snakkes for lite om.

Endret seksualliv

Så da blir det ikke barn uten å ha en mann og Synnøve er singel. Dette er et annet sårt tema i hennes liv etter kreften.

– Å finne partner er et vanskelig tema. Jeg er fysisk skadet og endret, og alle vil kanskje ikke håndtere søkk og arrvev like godt?  Selv bærer jeg ikke noe skam over hvordan kroppen ser ut etter operasjonen, men det er jo en form for senskade at menn kan reagere negativt på din kropp. Et annet tema som det ikke snakkes så mye om, er seksualitet. Slimhinnene er jo et problem og seksuell aktivitet er noe jeg kvier meg litt for, rett og slett fordi det er problematisk, sier hun åpent.

Vanskelig å finne en partner
Også hun kunne tenkt seg å finne mannen i sitt liv. Hun lever greit med de fysiske endringene og sier tørt at hvis mannen ikke liker brystene som de er, så er det en mann hun ikke vil ha i livet sitt.

– Den største utfordringen er heller at jeg i så stor grad er låst til hjemmet mitt. Det er vanskelig å finne en partner når du ligger utslitt hjemme og ikke er ute og møter folk. Dessuten har jo dette konsekvenser for jobb og dermed personlig økonomi. Jeg har ikke økonomi til å finne på så mye moro her og der.

Hun forteller om stunder der hun har følt seg veldig alene. Kreften har gjort at hun har mistet en stor del av henne og den hun var.  Nettverket i Brystkreftforeningen for de under 45 har i så måte vært veldig viktig for henne, og hun har fått nye kontakter. I tillegg har vennene hennes brakt mye lyspunkter i hverdagen. Da hun fylte 40 år fikk den musikkinteresserte jubilanten konsertbilletter, festivalpass og reisepenger i gave.

– Det har gjort at jeg har kjent litt på mitt gamle jeg, sier hun takknemlig. Synnøve sier hun ofte føler takknemlighet for at hun har et iboende fighter-instinkt som gjør at hun stadig ser etter nye utveier.

Redd for å bli ufør

Utfordringene fremover består i å stå i jobb og akseptere sitt nye liv. Hun er i gang med jobbtrening i et selskap der hun stortrives og der de forsøker å tilrettelegge hverdagen så godt som det lar seg gjøre.

– Jeg kjenner jo at jeg kommer til kort foreløpig, men jeg jobber mye fordi det er så gøy! Generelt er det lite forståelse for fatigue i samfunnet. Av og til blir man så utmattet at det smeller, og disse smellene kommer og går. Men alt, absolutt alt, skal prøves før jeg går ufør. En ting er det økonomiske, men det viktigste er å ha noe å gå til og være en del av samfunnet. Derfor hater jeg spørsmålet «hva jobber du med?». Man føler seg så liten når man har det gigantiske hullet i CV-en. Det er en usynlig senskade å bli parkert!

Hun må akseptere sitt nye liv og innse at hun aldri blir hundre prosent frisk og fungerende.

– Men jeg skal kjempe meg tilbake så mye som mulig, 20 prosent er liksom ikke et aktuelt liv for meg. Det er mye jeg må si nei til og lite jeg kan planlegge. Livet blir sjelden som man tenkte, men det er vanskelig og bittert å bli fratatt mulighetene til å velge selv. Folk er ikke klar over hvor stor pris denne overlevelsen har!

 

Av Brita Åse Norlemann, Brystkreftforeningen

Var denne siden nyttig?