Bente Raad (59). Foto.

«Vi får se hva jeg har skrevet opp her da», sier Bente Raad og setter på seg brillene.

Hun har tatt med seg en huskeliste over senskadene hun lever med etter at hun avsluttet behandling i 2016. Dårligere hukommelse er en av dem, hun trenger lapper og lister for å huske det meste.

Men dette husker hun godt: Følelsen av euforisk lykke da hun i mai 2016, etter cellegift, kirurgi og 15 strålinger kunne vende ryggen til kreften og ta fatt på livet igjen. Det skulle bli et liv som før, ingen hadde gitt henne grunn til å tro noe annet. Derfor ble det et sjokk da det viste seg at noe av det aller næreste hadde gått tapt.

Rett vest

En fredag morgen i begynnelsen av juli 2015 sto Bente på badegulvet og tok seg til brystet. Bilen var pakket for vestlandstur, tre uker på hytta ved hjemstedet sto for tur. Det skulle bli deilig med ferie. Men det hun kjente i sitt venstre bryst, var en kul. Og man kan ikke sette seg i bilen og dra på ferie med en kul i brystet. I hvert fall ikke før det er avklart om kulen er kreft.

Turen gikk til mammografi og ultralyd i stedet. Men ingenting vistes på noen av undersøkelsene, selv om legen kunne kjenne kulen.  Bente hadde gjennomført en brystreduksjon flere år tidligere og på grunn av mye arrvev og skygger var ikke kulen synlig. Det var nødvendig med flere undersøkelser, men det måtte vente til over sommeren.

– Så da dro vi på ferie likevel. De tre ukene på Vestlandet er vel den eneste perioden jeg har vært redd, redd for å dø. Den eneste perioden jeg faktisk har grått, forteller Bente.

I midten av august satte hun seg atter i sin bil, denne gangen med foreldrene i baksetet, på vei til Danmark. Legen hadde foretatt MR og vevsprøver, det så ut til at faren var over. Derfor var sjokket stort da legen ringte, et sted nede på den svenske vestkysten:

«Beklager, jeg tok feil. Du har kreft».

Veien hjem igjen

– Jeg tenkte pokker og. Men selvoppholdelsesdrift har jeg. Så jeg bestemte at vi skulle fortsette til Danmark, og vi skulle kose oss nå som mor og far skulle besøke disse vennene sine for aller første gang. Hadde det vært opp til meg hadde de ikke fått vite noe, men de satt i baksetet så det var ikke mulig å skjule. Jeg prøvde å bruke så lite energi på dette som mulig, jeg fikk jo ikke gjort noe med det nå likevel. Men mannen min var veldig stille den helgen, minnes hun.

Måneden etter var behandlingen i gang, og ni måneder senere var den over. Det var dager med kvalme og trøtthet, utslett og kløe, svarte negler og fingre uten følelse. Men det gikk, og det gikk bra. Hun var fri fra kreft. Etter den siste strålebehandlingen, med en påfølgende bedre middag med (altfor mye) deilig vin, kunne hun starte på veien tilbake igjen.

Treningsglede

Veien videre startet med en joggetur, nærmere bestemt 10 kilometer med startnummer på brystet. Mot slutten av cellegiftbehandlingen, kvalm og uvel på sofaen, kom nemlig Bente over en brosjyre om Oslo Maraton. Hun, som tidligere knapt hadde løpt, og mest var et støttemedlem for det lokale treningssenteret, bestemte seg der og da for at så fort behandlingen var over, skulle hun løpe «Ti for Grete» under Oslo Maraton samme høst.

Der og da hadde hun lurt på hva i all verden hun skulle gjøre for å bygge seg opp igjen etter kreftbehandlingen. Da startskuddet nærmet seg, lurte hun på hva i all verden hun hadde tenkt da hun meldte seg på. Men sammen med kusine, niese og sin egen datter kom hun seg fint igjennom. Det har hun fortsatt med, 10-kilometeren har blitt en tradisjon, og i fjor løp de tre generasjoner sammen med far på 83 som eldstemann.

I dag kan hun ikke få presisert sterkt nok hvor viktig det er med fysisk aktivitet.

– Det hjelper uendelig mye både fysisk og mentalt. Man klarer kanskje ikke så mye eller så lange turer alltid, men alt hjelper, mener Bente.

Senskader etter kreft

Trening hjelper mot mye, men ikke mot alt. Senskadene som meldte seg raskt etter endt behandling setter sitt preg på livet til Bente. Og mannen hennes, Petter.

– Det er jo ledd og muskelstivhet og verking i alle muskler og ledd, sier Bente. Hun leser fra huskelappen over senskadene sine.

– Kramper i ledd og bein, søvnproblemer, ordleting – jeg føler meg jo dum innimellom for plutselig husker jeg ikke hva den enkleste ting heter for noe, sier hun og illustrerer ved å peke på kaffekoppen på bordet foran seg mens hun ser på meg med spørrende øyne.

– Så er det hukommelsen – jeg må ha en gul lapp for den minste ting, jeg er mer sliten og trøtt, synet er betraktelig redusert og angsten for tilbakefall har blitt større.

– Også har jeg tørre slimhinner.

Et sårt savn

– Vi ble kjærester i 2007 og giftet oss i 2009. Så selv om vi er godt voksne begge to, er vi ikke et gammelt ektepar. Ja, vi er besteforeldre, men vi har ikke blitt det etter 50 år sammen. Forholdet var jo ganske ferskt, forteller Bente.

Derfor var det desto mer frustrerende da det viste seg at livet etter kreft skulle bli et liv praktisk talt uten sex. Etter ferdigbehandling var Bentes slimhinner «helt ødelagt». Det var smertefullt å ha samleie, og dermed falt også lysten bort. Noen ganger fikk det stå til likevel, men etter hvert har det blitt sjeldnere og sjeldnere.

– Mannen min synes jo heller ikke det er noe allright når han ser at jeg skjærer grimaser, sier Bente.

At kreftbehandlingen skulle sette en stopper for sex, var hun overhodet ikke forberedt på. Hun meldte seg på kurset «Raskere tilbake» på Radiumhospitalet, og fikk senere time hos sexolog. Da fikk hun bekreftet at plagene hun opplevde var helt normale i hennes situasjon, og også råd om hvordan bruk av olje kunne avhjelpe.

– Selv om jeg fikk bevare brystet er det ikke lenger følelse i det. Jeg la på meg og, ja, jeg føler meg ikke like attraktiv lenger. Det teller jo det også.

Samliv mer enn sex

– Mannen min er innforstått med hvordan situasjonen har blitt, og han er verdens mest tolerante. Men det er jo klart det har blitt et litt annet forhold … Du kan jo være intim på andre måter – klemme, sitte tett inntil, sove på armen – og det gjør vi jo. Men det blir veldig lite sex.

I ti år etter endt behandling skal Bente ha antihormonbehandling. Det er fem år mer enn vanlig, og en del av en studie hun er med i. Etterpå er det sannsynlig at kroppen til en viss grad vil finne tilbake til seg selv, og at et seksualliv kan gjenopptas. Det er åtte år til.

– Da er jeg 67 og mannen min 72, sier hun ettertenksomt. Hun synes tapet av et velfungerende seksualliv kan være tungt å bære.

– Det er et psykisk, men ikke fysisk savn, fordi lysten er borte. Det er sårt og leit, og jeg ser ikke hvordan vi skal komme oss ut av det.

Bente opplevde at hun fikk svært lite informasjon om hvilke senskader som kunne oppstå. At det skulle bli så tøft å opprettholde sexlivet var den største overraskelsen av dem alle.

– Det kom som en skikkelig smell i trynet.

– Jobben har betydd veldig mye

Synet har blitt svakere, hun har brukt mer på tannlegeregninger de to siste årene enn hun har gjort på de foregående 57, det knekker, klør og verker i muskler og ledd, frykten for tilbakefall lurer i kulissene og sexlivet er satt på vent. Flere av plagene har blitt verre ettersom tiden har gått, og de setter sitt preg på livet. Men arbeidslivet ser fortsatt lysende ut, selv om senskadene også gjør seg gjeldende på jobben.

Hun var 50 prosent i jobb under hele sykdomsforløpet. Det å kunne opprettholde et normalt hverdagsliv framfor å ligge hjemme og kjenne på alt som var vondt og vanskelig, var viktig. Sjefen hennes var klar på at hun fikk jobbe det hun orket, og det var ingen som talte timer og kontrollerte at hun fylte sine 50 prosent. Antakelige jobbet hun mer.

Høsten 2016 var hun tilbake igjen i full stilling. Det er hun takknemlig for, selv om det er dager som er tyngre enn andre.

– Det er tøft i perioder. Jeg sliter med leddene, det knekker i albuer, knær og ankler og verker overalt. I tillegg plages jeg av veldig urolige bein og mye kramper om kveldene og nettene. Det går utover søvnen – noen netter sover jeg ikke i det hele tatt – og da er det klart at det blir krevende på jobben dagen etter, sier hun.

Når fredagskvelden kommer er hun som regel så sliten at det er ikke mye av gullrekka hun får med seg, da sover hun ofte i sofaen.

Hun har en travel jobb som innebærer å holde orden på smått og stort for sjefen selv og øvrig avdeling, samt bistå underselskaper. Det er mye å huske, men det meste går med gule lapper – og godt humør.

Livsviktig med latter

Bente er takknemlig for at hun har en forståelsesfull sjef.

– Han er empatisk, spør hvordan jeg har det, gir meg frihet, hvis jeg er sliten på en fredag og føler for å gå klokka to fordi jeg ikke orker mer, så gjør jeg det. Han er veldig lett å være sammen med og tar hensyn, og det gjør alle andre her også. Folk spør hvordan det går og tar hensyn til at jeg kanskje ikke er like spretten som før. Jeg er veldig glad for at jeg jobber akkurat her, sier hun.

Hun har vært forsiktig med å utbasunere sine plager på jobben og er glad for at hun slipper «uff, stakkars deg» fra sine kollegaer. Hennes plager etter kreft er sjelden et tema, men kommer innimellom til uttrykk i form av en direkte, men samtidig varm, humor fra sjefen.

– Når jeg reiser meg fra stolen, strekker på meg og ser ut som jeg trenger gåstol, kan han fortelle meg at det kanskje er på tide å pensjonere seg – han er bare to år yngre enn meg – og når jeg skal til tannlegen nok en gang, kan han opplyse om at det er tilbud på gebiss … Jeg er glad for at vi har den humoren sammen. Det gjør det veldig avslappet og fint å være på jobb.

Til tross for alle skavanker synes hun selv at hun klarer seg godt. Det er nok av eksempler på dem som har det langt vanskeligere enn henne.

– Mange klarer seg ikke like bra som meg. Derfor er det viktig å få fram at jeg har vært heldig, tross alt.

 

Var denne siden nyttig?