Hopp direkte til meny Hopp direkte til meny Hopp direkte til innhold Hopp direkte til Søk

Tania Wikborg Thorset

En kaffe, et smil og en ny tankegang. Høsten 2012 fikk jeg mye tid til overs. Tankene lagde et kaos i hodet, "Hva skal jeg utdanne meg til, hva brenner jeg for og hva skal fremtiden bringe?"

Livet hadde tatt en vending jeg ikke forventet, men hadde så godt av. Jeg hadde lagt fra meg flere planer og lette etter noe å fylle dagene med. Skulle jeg finne meg et arbeid? Nei, det var jeg ikke klar for. Skulle jeg ligge rett ut dagen lang? Absolutt ikke.

En dag hadde jeg en samtale med en rådgiver. Jeg fortalte ydmykt at jeg ville jobbe med mennesker, men følte jeg hadde ikke nok erfaring. Gjennom ungdomsråd og engasjement fikk jeg møte mange ulike personer, men de unge menneskene jeg møtte på konferanser og turer i regi av ungdomsrådet var så like meg: unge og fulle av engasjement. Mange av sakene vi jobbet for gjaldt ikke direkte oss, men de andre unge i nærmiljøet. Selv om jeg talte deres sak så savnet jeg den direkte kontakten.

Langt inni samtalen kom tema «frivillighet» opp. Tanken hadde ikke streifet meg engang. Det gikk ikke lange tiden før jeg satt meg ned og googlet «frivillig arbeid». Jeg brukte lang tid før jeg fant saken som traff meg rett i hjerterota: Frivillig på Vardesenteret på Radiumhospitalet.

Mange måneder senere kan jeg med hånden på hjertet si at dette har forandret meg som person. Gjennom samtaler med pasienter, pårørende, likepersoner og andre frivillige har livet fått en annen betydning.

Tania Wikborg Thorset

- Være et medmenneske

Vardesenteret er drevet av Kreftforeningen og Oslo universitetssykehus. «En varde er for mange en trygghet som forteller hvor du er, at noen har vært der før samtidig som det er en veiviser for veien videre» forklares det på hjemmesiden deres. Jeg har ikke vært under behandling, men kjenner til flere som har vært eller er. En del av meg lurte på hva jeg kunne bidra med. Skulle jeg være en veiviser for pasienter? Nei, jeg skulle være et medmenneske.

Da jeg var på samtale var kontaktpersonen min veldig opptatt av å vite hva jeg gjorde der. Du er pålagt å oppgi om det har vært kreft i familien, noe vi har opplevd. Deretter snakket vi lenge rundt dette. Han forklarte at flere kommer til Vardesenteret enten har opplevd kreft selv eller nettopp opplevd det nært og vil gjerne gi noe tilbake, men ikke har vært klare for det. Som frivillig er du ikke der for å behandle deg selv, men være der for andre.

For min del er det såpass mange år siden at jeg ikke var der for å bearbeide noe personlig. Jeg hadde egentlig ingen anelse hva jeg gikk til. Jeg visste at det gikk ut på å snakke med pasienter og pårørende, samt holde selve Vardesenteret bemannet. Det innebærer å være til stede, holde det pent og ryddig, koke kaffe og steke vafler. Aldri før har jeg tenkt på hvor mye en kopp kaffe og en nystekt vaffel kan gjøre for et annet menneskeNoen dager kunne vi ha dype samtaler om liv og død, mens andre dager lo vi av forsiden på VG - ingen dager var like.

Verdifull bruk av fritiden

Hele tiden fikk vi spørsmål om hvordan vi kunne være der uten å få betalt. Ingen skjønte at vi kunne bruke så mange timer av vår fritid på å koke kaffe og lage vafler. Som regel hadde jeg aldri et godt svar på disse spørsmålene annet enn at jeg gjør det fordi jeg vil.

Det var også noe vi lærte på kursene vi var på. Når du først er på vakt så må du være til stede psykisk, ikke bare fysisk. Alt hjemme må legges igjen der, det handler om pasienten, ikke deg.

Noen ganger spurte jeg meg selv hvorfor jeg brukte så mye tid på Vardesenteret. Jeg som 20 åring kunne gått på kino, restaurant, shoppe og være med venner, men i stedet valgte jeg å sitte på Vardesenteret 1–2 ganger i uken, og høre på et totalt fremmed menneske. Jeg kom aldri langt i de tankegangene, det eneste jeg kom frem til var at det føltes riktig. Jeg synes det var deilig at det ikke handlet om økonomi, arbeidstider og konkurranse. Det handlet om å vise nestekjærlighet.

Selvrealisering?

I dagens samfunn er vi blitt opptatt av selvrealisering. Var det min agenda på Vardesenteret? Sette meg selv i en bedre lys og øke min egen selvtillit i den visshet at jeg vet jeg gjør noe som kan se bra ut på CV? Kanskje, men jeg er sikker på at jeg kunne aldri gitt så mye av meg selv i mitt frivillige arbeid om det ikke var fordi jeg så hva slags liten forskjell jeg gjorde for andre mennesker i en ellers så tung hverdag.

Det er først i senere tid at jeg har forstått hvor viktig den kaffen og hilsen har vært for enkelte.

Etter Vardesenteret ble jeg enda sikrere i min sak, jeg skal jobbe med mennesker. Engasjementet var ubetalt, men det smilet pasientene ga meg når de gikk ut av døren er verdt alle penger i hele verden.

Bli frivillig du også >