2. desember 1943 ble flere amerikanske krigsskip bombardert av tyske fly i havnen Bari i Sør-Italia. Skipene var lastet med store mengder sennepsgass som førte til en enorm eksplosjon. Da totalt 27 skip sank etter bombarderingen, lekket sennepsgassen ut i vannet og soldatene som overlevde etter å ha svømt til land, ble dekket av det giftige stoffet. Problemet var bare at det ikke var synlig.

På sykehuset ble de som hadde brann- og sårskader prioritert. Hundrevis av soldater som uvitende var dekket av sennepsgass, ble liggende ubehandlet. Først ett døgn senere forstod helsepersonellet at noe var galt da 628 pasienter begynte å vise symptomer på forgiftning. Mange ble akutt blinde og huden begynte å etse.

Kaoset eskalerte da hundrevis av italienere ankom sykehuset fordi de var blitt forgiftet med sennepsgassen som hadde lagt seg som et luftteppe over havnebyen etter eksplosjonen.

Sjokkerende obduksjon

83 personer døde til slutt av skadene. Da patologer fra det amerikanske forsvaret obduserte likene, gjorde de et overraskende funn. De oppdaget at det var et usedvanlig lavt antall hvite blodceller hos de avdøde soldatene, og at beinmargen var helt ugjenkjennelig.

Det ingen visste var at to forskere, allerede under første verdenskrig over 25 år tidligere, hadde gjort det samme funnet. Patologekteparet Edward og Helen Krumbhaar studerte kroppene til to soldater som hadde overlevd et kjemisk angrep i 1917, og merket seg endringene i blodcellene og beinmargen. Funnet ble imidlertid viet lite oppmerksomhet på grunn av krigens herjinger, og senere glemt bort.

Verdens første cellegiftforsøk

Louis Goodman og Alfred Gilman, to forskere fra universitetet i Yale, var de første som så funnene fra de to verdenskrigene i sammenheng. De fikk troen på at sennepsgass, gitt gjennom blodet og ikke luften, kunne bidra til å kurere kreft.

Mens bombene fremdeles falt mot slutten av andre verdenskrig, begynte de testingen av hvordan sennepsgass kunne brukes i behandlingen av lymfekreft – en krefttype som oppstår i de hvite blodcellene i lymfesystemet. I 1946 publiserte de en artikkel hvor de beskrev verdens første forsøk på å injisere sennepsgass i en kreftpasient. Behandlingen viste mirakuløs effekt på svulsten, men sykdommen kom raskt tilbake og pasientene døde etter kort tid.

Dette var starten på den enorme utviklingen av det vi i dag kjenner som cellegift. Nå finnes det over 100 typer cellegift, men stoffer utviklet fra sennepsgass er fremdeles noen av de mest brukte i dagens cellegiftbehandling.


For å lære mer om hvordan ulike tilfeldigheter har revolusjonert dagens kreftbehandling, kan du besøke Kreftforeningens Vitensenter. På opplevelsessenteret kan du også utforske kroppens mysterier, prøve deg som kirurg i en kikkhullsoperasjon og få innblikk i hvordan kunstig intelligens er det nye store innen kreftbehandling.

Kilder:

Var denne siden nyttig?