– Det er som å være i frihet igjen

En søndag morgen i juli 2017 står Jennifer Hauge (33) på kjøkkenet og skal koke seg kaffe. Det er forferdelig slitsomt, hun blir andpusten, pulsen går som en sprettball i brystet. Hun må sette seg ned. Forkjølelsen hun hadde hatt med seg hele sommeren ville ikke gi slipp. Hun hadde blitt gradvis dårligere. Og nå klarer hun ikke å koke seg en kopp kaffe uten å bli fullstendig utmattet. Hva var dette for noe?

Nå må du kjempe for livet

Senere den søndagen blir Jennifer kjørt til legevakten. Det blir tatt en røntgen. Brystet var fullt av væske som måtte tappes. Nåler ble stukket inn, det var smertefullt. Fire dager og åtte liter senere var brystet tømt.

Jennifer forsto at noe var alvorlig galt. – Du skjønner det på måten de sier «lykke til» på, sier hun tørt. Panikken varte én dag. Så bestemte hun seg. – Nå må du kjempe for livet.

Så bli det mandag. Jennifer får beskjed om at hun har lungekreft. – Vi anslår at du har tre måneder til to år igjen. Legens ord gikk knapt an å fatte. For en uke siden hadde hun vært på ferie med forkjølelse. Nå hadde hun lungekreft. Nå skulle hun … dø?Jennifer hadde tusen spørsmål. Det måtte da finnes en behandling?! Så langt hadde hun fått svar hun ikke var fornøyd med. Legen i Bærum hadde gitt henne maks to år, kreftlegen på Ullevål hadde sagt det samme.

Mer kreft

Et Google-søk ledet til en fem år gammel artikkel om en kvinne som fikk målrettet behandling mot sin lungekreft, og Jennifer fikk snart kontakt med professor og kreftlege Åslaug Helland på Radiumhospitalet.

— Da jeg traff henne så jeg henne rett inn i øynene og bare tryglet om at hun måtte redde livet mitt.

Jennifer kvalifiserte til immunterapi og festet sin lit til at behandlingen skulle gjøre henne frisk igjen. Resultatet var det motsatte; etter fire måneder kunne hun se tilbake på et svært alvorlig lungeinfarkt og kraftig lungebetennelse i tillegg til enorme nervesmerter i siden etter tapping av væske fra lungen.

Nå kunne hun knapt smøre seg et knekkebrød. Smertene ble døyvet med metadon. Det verste av alt: Stadig flere og større svulster ble påvist i hjernen. Jennifer hadde også fått en kul i brystet som kreftlege Helland besluttet å sjekke med vevsprøve for to konkrete mutasjoner.

Neste trinn var tre dobbeltkurer med cellegift.– Jeg var så dårlig, svetten rant, jeg tisset på meg, og den cellegiftsvetten … det var et par netter hvor jeg kjente at dette orker jeg ikke. Men jeg hadde tatt en beslutning om at jeg skulle holde ut og kjempe.

Etter to kurer følte Jennifer seg dårligere enn noen gang. Og i kroppen var det ikke mindre, men mer, kreft.

Behandling fra forskningsfronten

Før den tredje kuren kom svaret på vevsprøvene som viste en mutasjon. Hun slapp den siste cellegiftkuren og ble i stedet satt på målrettet behandling i form av piller. Det virket. Svulstene minket, hun begynte å føle seg bedre. Med unntak av hodet. Her var svulstene stadig flere og stråling mot hjernen var forsøkt uten nytte. Det var ikke overraskende; Jennifer visste at første generasjon av pillen hun nå gikk på ikke ville trenge gjennom til hjernen. Det ville imidlertid andre generasjon av samme pille.

Og det er denne pillen som gjør at hun nå, ti måneder senere, kan sitte ved kjøkkenbordet sitt og drikke kaffe med visshet om at det ikke lenger er tegn til kreft i kroppen – og med håp om at det vil forbli slik. Smertehelvetet har hun lagt bak seg, og angsten er satt til side.– Jeg har vært redd, selvfølgelig, men jeg bestemte meg for at nei, jeg skal ikke dø av dette, koste hva det koste vil.

Tøft å bli frisk

I løpet av sommeren, da medisinen virket og Jennifer begynte å kjenne seg frisk igjen, gikk hun på en psykisk smell. Maten begynte å smake godt igjen, hun orket å høre på musikk. For Jennifer, som de siste åtte månedene hadde brukt all tid og krefter på å overleve, ble det rett og slett for mye av det gode.

– Jeg gikk fra full lederjobb til å være dødssyk, og nå var jeg … Jennifer knipser. – … frisk igjen? Men hva gjør du? Når skal du stå opp om morgenen? Hva skal du spise til frokost? Du våkner opp og ser at ingenting av det som var sant før du ble syk stemmer lenger. Du må endre på alt. Det er overveldende.

– Helse er så individuelt, men behandlingen er lik …

Behandlingen Jennifer får i dag er produkt av helt nye forskerfunn. Hun får behandling som ikke var tilgjengelig for bare få år siden. Det er hun takknemlig for. Likevel etterlyser hun nye måter å regne på.

– Jeg har vært til helvete og tilbake et par ganger. Det har gjort forferdelig vondt å komme hit. Derfor er det vanskelig å bare være takknemlig. Det står at livskvalitet skal tas med i beregningen når ulike behandlinger vurderes, men det er ingen tvil om at livskvaliteten hadde vært bedre for meg om jeg hadde fått riktig behandling med en gang, og ikke først flere måneder med annen behandling som gjorde meg helt elendig.

– Helse er så individuelt, men behandlingen er lik …

– Det er som å være i frihet igjen

Det å navigere gjennom systemene som kreftpasient har gjort henne mange erfaringer rikere. Vissheten om hvordan hun skal gå frem hvis hun skulle bli syk igjen, gjør at hun verken frykter for å bli syk eller dø.

Nå nyter hun igjen friheten til selv å kunne velge hva dagene skal brukes til. Når hun og samboeren kan hygge seg uten bekymring, eller når hun går en tur i parken med hunden, i vakre omgivelser og i en kropp som fungerer – da kjenner hun på godfølelsen.

– Det er som å være i frihet igjen.