– Om noen spør meg om hvorfor forskning er viktig, er jeg et levende bevis på det.
Guri Larsgaard Blix ble nærmest beordret til legevakta av datteren sin. Det de trodde var en lungebetennelse, viste seg å være langt mer alvorlig.
– Det er bare to til fem prosent med krefttypen jeg fikk som kunne delta i studien. Jeg følte jeg trakk vinnerloddet.
I flere måneder hadde Guri Larsgaard Blix følt seg småsyk. Blix, som på dette tidspunktet bodde i Spania med ektemannen, tenkte lenge det bare var en forkjølelse som ikke slapp taket.
Mistenkte lungebetennelse
Våren 2017 reiste Blix hjem til Norge for å besøke de to døtrene sine. Da var formen enda dårligere.
– Jeg ble nærmest beordret av den ene dattera mi til å ta en tur på legevakta. Det kunne jo være lungebetennelse, forteller hun.
– Det er jo enklere med en kort tur på legevakta for å få noen antibiotikatabletter, enn å fortsette å gå sånn og surkle.
– Livet forandret seg dramatisk
Men turen på legevakta ved Aker sykehus skulle bli alt annet enn kort.
– Legen fattet mistanke om at dette kunne være noe annet enn en lungebetennelse, og bilder ble tatt, forteller hun.
Blix ble akutt lagt inn. Bildene var klare. Kreft i lungene.
Nærmere bestemt «ikke-småcellet lungekreft i stadium fire.»
Uhelbredelig.
— Livet forandret seg plutselig dramatisk. Mannen min og døtrene mine skjønte med en gang hva som hadde rammet oss. Det tok lenger tid før jeg skjønte alvoret. Plutselig var alt «som for siste gang.»
Lette etter muligheter
Tankene på hvilke muligheter som fantes, meldte seg raskt.
– Den ene dattera vår er forsker, så hun sa jeg måtte se om det fantes noen kliniske studier jeg passet inn i, forklarer Blix.
– Et håp ble tent
På Ullevål sykehus fikk Blix beskjed om at det fantes en studie som kunne passe, men kun om hun var såkalt ALK-positiv.
Det vil si at det er påvist en genforandring i et gen som heter ALK i kreftcellene.
Etter en ny uke med undersøkelser, blant annet en gentest, kom svaret hun hadde ventet på.
– Et håp ble tent, forteller Blix.
– Er det mulig?
Gjennom ALTA 1-L studien, der effekten av to medikamenter skulle prøves opp mot hverandre, fikk Blix raskt livet tilbake.
– Allerede dagen etter jeg tok den første pilla, våknet jeg av at surklingen i lungene og tungpusten var helt borte. Er det mulig, tenkte jeg.
I syv år har Blix levd med diagnosen. For ikke mange år siden kunne man ikke forvente å leve lenge med sykdommen. Svulstene som hadde spredd seg til hodet er nærmest forsvunnet, og svulstene i lungene er «stille.»
Takker forskningen og helsevesenet
Blix forteller at hun i dag har et godt og rikt liv, men at livet har endret seg. Da Kreftforeningen tar kontakt, er hun langt inne i de spanske fjellkjeder med ektemannen
– Selv om jeg tåler medisinene godt, har jeg også dager som er tyngre enn andre. Jeg har blitt svakere fysisk, men også flinkere til å lytte til kroppen min, forteller hun.
Blix takker forskning og et godt helsevesen for at det har gått så bra som det har.
– Grunnen til at jeg vet at forskning er livsviktig er at jeg ikke hadde vært her i dag om det ikke var for den studien. Om noen spør meg om hvorfor forskning er viktig, er jeg et levende bevis på det.
