Målrettet behandling holdt Mariann i livet. En levertransplantasjon ble redningen. Og en gentest av kreftsvulsten var forutsetningen for det hele.
Stjørdal, mandag 23. oktober 2023.
På soverommet står kofferten ferdigpakket. Det har den gjort i flere måneder. Mariann har åpnet den en gang iblant, for å forsikre seg om at det hun pakket er der fortsatt, slik at hun kan gripe kofferten og komme seg av gårde så fort telefonen ringer.
Nå gjør telefonen nettopp det. Men Mariann drar ikke kjensel på nummeret, og et øyeblikk vurderer hun å la den ringe seg ferdig, slik hun normalt ville gjort.
Men situasjonen er jo langt fra normal.
Gult er ikke kult
Det unormale oppsto på sensommeren to år tidligere. I speilet så Mariann at hun var blitt gul. Huden var gul, øynene var gule. Merkelig.
Tre uker senere satt hun i sykesenga i Levanger da legen troppet opp. Det var fredag 13. september. Datoen levde opp til sitt rykte denne gangen.
–Du har en kreftsvulst på leveren, sa legen.
–Er den stor, spurte Mariann.
–Ja, den er nok det, svarte legen.
Beskjeden gjorde Mariann aldeles tanketom før hun omsider ristet av seg sjokket.
–Jeg skal se framover, bevare humøret mitt og tenke at jeg skal bli frisk, sa hun til seg selv.
Diagnose gallegangskreft
Men de færreste blir friske av gallegangskreft. Det er en sjelden, men alvorlig type leverkreft, som ofte oppdages sent og dermed har spredd seg til andre organer. Da er operasjon fånyttes og prognosen dårlig. De færreste lever ett år.
Mariann hadde heldigvis fått hjelp raskt; kreften hadde ikke spredd seg. Men det ville den komme til å gjøre. Hva om den neste kuren ikke virker. Da er det over og ut, tenkte Mariann.
Vinne tid
Det finnes en mulig løsning for dem med en dårlig lever som ikke kan repareres: En ny lever.
Om Mariann skulle være aktuell for levertransplantasjon, måtte kreften stagges. Det gjaldt å vinne tid nok til at en passende lever kunne dukke opp på markedet – til at en person med samme blodtype, med passe stor lever, som attpåtil ønsket å donere den bort, skulle dø.
Siden tradisjonell cellegift ikke virket, var neste og avgjørende skritt en gentest av svulsten.
Gentest
Ved hjelp av avanserte maskiner undersøkte kreftlegene genene i en bit av svulsten og fant genfeilen som var skyld i Marianns kreft.
Nøkkelhullet var lokalisert, og vel fire måneder senere ble nøkkelen funnet, stukket inn og vridd om: Presisjonsmedisin i tablettform, fininnstilt mot en feil i FGFR-2 genet, samme feil som gentesten hadde avdekket i Marianns svulst, var tilgjengelig på markedet.
Medisinen virket. Leversvulstene krympet, riktignok med plagsomme bivirkninger i form av munntørrhet, blemmer på leppene og sår på øynene. Mariann mistet både negler og hår.
Men hun vant tid.
Utredningen
Høsten kom og gikk, vinteren ble til vår og behandlingen fortsatte å virke. Mariann ble utredet for transplantasjon og innfridde kravene. Behandlingen som gentesten hadde åpnet for, hadde i sin tur åpnet et tidsvindu for transplantasjon.
Hvor lenge vinduet ville stå åpent, kunne ingen forutsi. På et tidspunkt ville kreftcellene på ny klare å yte motstand mot behandlingen. Det var ikke til å unngå.
Det vare bare å dra hjem og pakke kofferten. Vente. Og håpe.
Redningen
Stjørdal, mandag 23. oktober 2023
«Vi har en potensiell lever til deg. Du må ta første rutefly til Oslo».
I stua står Mariann med telefonen til øret, og et øyeblikk vet hun knapt hvilken fot hun skal stå på.
Så summer hun seg, ringer broren som skal bli med henne på ferden, griper kofferten og går ut. Klokka 16.45 er de på vei mot Oslo. Samtidig, et annet sted i landet, opereres en lever ut fra en person som akkurat har gått bort, og utpå kvelden har både Mariann og hennes nye lever ankommet Rikshospitalet.
Klokka 23 går kirurgene i gang, og gjennom sju nattetimer fjerner de den kreftsyke leveren og erstatter den med en lever som er frisk og fin, donert av et medmenneske som ville det slik.
Utpå ettermiddagen våkner Mariann Lindgaard. Uten kreft. Med en ny lever.
Og til en ny framtid.
