Litt mer tid kan bety alt

Mormor var 45 da hun fikk kreft, men levde til hun var nesten 90. 250 års kreftforskning ga henne et halvt liv.

Innsamlingsaksjonen er Kreftforeningens årlige dugnad for kreftforskning. I 2022 går pengene til forskning på kreft med spredning. Se hvordan du kan bidra.

Sykdommen fikk aldri ta stor plass i mormors liv. Hun snakket heller om ting som politikk og fotball og hvor gøy studentene i kollektivet over gaten så ut til å ha det. På en krakk foran sminkebordet på soverommet hennes lå det eneste synlige beviset på at hun hadde vært syk en gang: En brystprotese i silikon. Vi barnebarna fikk ta på den og leke med den når den ikke var i bruk. Mormor hadde ingenting å skjule, men hun tok heller aldri initiativ til å snakke om sykdommen. Hvis vi spurte, svarte hun. Før hun fortsatte med det hun holdt på med. Ofte involverte det god mat servert på det fineste porselen med sølvbestikk. Hun sparte aldri på det gode.

Jeg vet ikke om mormor noen gang fryktet for livet sitt, hun var mer opptatt av å leve det. Hun var på min alder da hun fikk diagnosen, og som meg hadde hun tre store barn. Jeg kan bare prøve å forestille meg hva jeg selv hadde tenkt, hvordan jeg selv hadde sett for meg at resten av livet skulle bli. Kan livet bli så langt som jeg har håpet, om jeg får kreft? Hvordan blir barnas liv, om ikke jeg skal være her?

Mormor sitt glass var alltid halvfullt. Men jeg vet ikke om det var nok til å forutse hvor mye fremtid hun faktisk skulle få oppleve etter den første kreftdiagnosen. Var det mulig, den gang på 1970-tallet, å se for seg at det i fremtiden skulle gå an å leve godt med kreft bare ved å ta en pille? Var det noen som kunne se for seg at vi i hennes barns levetid nå kan helbrede enkelte kreftformer som for få år siden ble ansett som en dødsdom?

Mormor levde halve livet med kreft. Hun fikk kjenne på kroppen hvordan behandlingen utviklet seg. Brystkreften spredte seg til den ene lungen, der svulsten lå innkapslet i tjue år før den ble oppdaget. Legen hennes kalte henne et forskningsfunn. Hun elsket det. For mormor var opptatt av fakta, og hun brant for forskning. Hun gledet seg til hver legekonsultasjon, for legen hennes var en av Norges fremste på brystkreftforskning og hun ville høre hva han hadde oppdaget siden sist.

Hun hadde fått litt mer tid. Og for oss som var glad i henne, betydde det alt.

Birgitte Lysholm, barnebarn.

Litt mer tid kan bety alt. Da legene fjernet svulsten i mormors bryst, trodde hun kreften var borte. Det levde hun godt med. Hun fikk oppleve å få fem barnebarn og fire oldebarn. Ingen av oss så på henne som kreftsyk før mot slutten. Hun ville ha det sånn. Hun var likeperson i Kreftforeningen og holdt foredrag for andre pasienter. Hun ville vise dem at kreft er mer enn dyster dødsstatistikk. Hun ville snakke om overlevelse.

Mormors livsløp er en fortelling om moderne kreftmedisin, fra store doser stråling og røff kirurgi på 1970 og 80-tallet til en daglig pille som holdt spredningen i sjakk de siste tjue årene av hennes liv. Det er en historie om forskere som ser muligheter der vi inntil ganske nylig har sett begrensninger. Ord som uhelbredelig er snart passé. I dag betyr det bare at vi ikke har en behandling som kan helbrede din form for kreft akkurat nå. Men kanskje til sommeren? Til neste år? Om ti år?

Jeg fikk jobb i Kreftforeningen halvannet år etter at mormor døde. Første dag på jobb gikk jeg inn dørene med klump i halsen. Jeg tenkte på mormor, og kjente et anerkjennende nikk. Det var mormor som introduserte meg for Kreftforeningen. Det var hennes valgte formål når hun arrangerte innsamlinger og basarer i regi av losjen, og da hun tok initiativ til å opprette et forskningsfond der pengene gikk til lokale forskere i Bergen. Og selv om hun sjelden snakket om sin egen sykdom hjemme, kan jeg bare anta hvor engasjementet hennes kom fra.

Hun hadde fått litt mer tid. Og for oss som var glad i henne, betydde det alt.