– Jeg håper jeg lever til neste gjennombrudd

Lars Bestum (46) er behandlet for ondartet svulst i hjernen. Fortsatt er det kreftceller i hodet hans, men foreløpig ligger de i dvale.

Den 16. juni 2017 bærer ambulansepersonell en to meter rød Teletubby ned en smal trapp fra en leilighet på Briskeby i Oslo. Mannen inni barne-tv-kostymet er en helt vanlig 44 år gammel mann fra Oslo, med kone og to barn, som akkurat har hatt en rolle i et noe mer uvanlig innslag på sommeravslutningen på jobben. Det husker han imidlertid ingenting av.

– Jeg husker ikke en gang at jeg gikk på scenen, forteller Lars.

I det han entret scenen, koblet hjernen fra. Lars falt om, og det morsomme innslaget fikk en dramatisk vending.

– Jeg har sett det på film i ettertid, ser at øynene begynner å snurre og at koordinasjonen min er litt rar, før alt bare blir verre og øynene mine liksom tipper bakover og Teletubbyen ramler i bakken.

Liggende på bakken fikk Lars tre kraftige epileptiske anfall. Han ble blå i ansiktet, fråden sto fra munnen hans og kroppen ristet. «Legg ham i stabilt sideleie» rakk noen å rope før filmen gikk i svart.

Lever med kreft

Gjennom natten scannet legene hodet hans gjentatte ganger. Formiddagen etter kom legen på sin visitt. Lars var fortsatt ganske omtåket; det store alvoret i ordene til legen gikk ikke helt inn:

«Lars, du har en ondartet svulst i hjernen»

En ukes tid senere sitter han på en bassengkant i Syden og ser på seksåringen og fjortenåringen som leker. Legen hadde sagt at operasjonen kunne vente til etter ferien, og 10 dager på en solseng i Syden gir god anledning til grubling. For Lars var det nyttig. Det ga rom for noen viktige avklaringer.

Først hadde jeg det ørlille håpet om at de kom til å ringe fra Ullevål og fortelle at de hadde tatt feil, at prøvene mine var blandet med noen andres. Men jeg skjønte jo raskt at det ikke kom til å skje.

– Så kom følelsen av urettferdighet; hvorfor rammer dette meg? Jeg fikk tid til å tenke gjennom slike ting, og på et vis legge det bak meg. De store spørsmålene – hva gjør jeg nå, hvordan skal dette gå? – de måtte jeg bare innse at jeg måtte finne svar på senere.

Vel tilbake i Oslo hadde Lars gjort som legen hadde befalt ham.

– Det du skal gjøre, sa legen, er å sørge for fulle batterier når du skal inn til operasjon. Tenk at du skal ha så mye strøm på batteriet at du tåler mest mulig når jeg setter i gang.

Inngrepet gikk fint. Kirurgen fjernet en svulst på størrelse med en golfball fra hjernen til Lars.

Prøvene fra svulsten bekreftet legens mistanke. Dette var en hjernesvulst av typen astrocytom. Legene plasserte den i kategori med de mest alvorlige variantene.

Fire uker senere var det tid for strålebehandling, og det var først i et forberedende møte med kreftlegen at alvoret i situasjonen kom tydelig for dagen.

Lars får strålebehandling på sykehuset. Foto.
Lars under strålebehandling høsten 2017.

 

Kona mi var med meg. Hun satt og noterte det legen sa. Da han var ferdig husker jeg kona mi takket for en fin gjennomgang, men at det var en ting hun lurte på. Hun spurte: «Blir han frisk igjen eller?»

Lars husker at stemningen umiddelbart forandret seg, og at legen måtte vike fra blikket hennes og tenke seg om et par sekunder før han rettet blikket mot Lars og liksom tok sats på ny:

«Vi har ingen erfaring med at noen blir kvitt det du har fått, Lars. Dette kommer du til å ha med deg»

Beskjeden var ganske enkelt at Lars ikke kan bli kreftfri. For øyeblikket er kreftcellene i kroppen i dvale, og det er ikke et spørsmål om de vil våkne til liv igjen. Det er et spørsmål om når det vil skje.

– Jeg er veldig rasjonell og pragmatisk og hadde nok tenkt meg frem til utfallet, nemlig at det ville være rester av kreft igjen i hjernen etter behandlingen. Det var verre for henne. Hun trodde nok at jeg skulle bli friskmeldt.

Håper på nye gjennombrudd

Om det går måneder eller år før kreften våkner til liv igjen, kan ingen vite. Lars fester sin lit til at legene finner behandling som kan hjelpe ham enda en gang. Eller at nye forskningsgjennombrudd kan gi effektiv behandling som i dag ikke eksisterer. Denne vinteren er han engasjert av Kreftforeningen til å dele sin historie med russ som skal ut og gå med bøsse under Krafttak mot kreft.

– Jeg pleier å si til russen at jeg lever en kamp mot ei klokke, men at kappløpet er litt rart fordi jeg prøver å komme sist. Eller sagt på en annen måte: Jeg prøver å få forskningen til å komme først. Slik situasjonen er nå skal det mer til før de klarer på helbrede meg når det kommer en ny smell. «Og det er det dere skal hjelpe meg og andre i min situasjon med», pleier jeg å si til russen.

Verdifull tid

Andre verdier har fått større plass i livet. Det er han også opptatt av å formidle til andre. Sykdommen har endret livet på mange måter.

– Fin bil, nye sko – sånne ting betyr ikke noe – det gir meg mye mer å få til en time med god leksehjelp ved kjøkkenbordet.

Lars Bestum sammen med kona og barna. Foto.
Da Lars ble syk, bestemte familien seg for ikke å utsette det de drømmer om å oppleve. Sommeren 2018 dro de til Kenya på safari.

 

Når jeg får et tilbakefall, vil jeg vite at jeg har putta noe i banken som ikke er materielt. Jeg vil oppleve ting med barna mine, med kona mi før det skjer – og håper selvfølgelig at det vil gå lang tid.

Verdien av tid har blitt en helt annen.

– Både for min egen del, i form av antall dager jeg får i skoa her på jorda, men vel så mye det å ta seg tid – til barna sine for eksempel. Det å være der når de kommer hjem, og så har pappa lagd pannekaker – da kjenner jeg stemningen øker og skuldrene blir litt lavere på alle. Det har veldig stor verdi.

De mørke stundene kommer innimellom, og oftest når Lars har tid for seg selv.

– Jeg kan våkne om natta. Eller de kan komme når jeg er ute og går en tur. Da kan det store alvoret synke inn.
Bekymringene kan være praktiske.

– Hvordan er det med forsikringene våre egentlig? Hvem andre har koden til bankkortet mitt?

Men også eksistensielle.

Når jeg blir borte går jeg inn i en tilstand hvor jeg ikke kan angre på ting jeg har eller ikke har gjort. Når det slutter så slutter det. Det er sånn jeg tenker. Men de som er igjen vil leve videre, og det å leve vet jeg hvordan er. Det innebærer evnen til å huske, til å ha minner. Derfor er det blitt viktig for meg å få plantet meg som en del av de andres liv.

En fremtid for flere

Hver tredje måned er det tid for kontroll. Så langt har legene sett på bildene, sammenliknet dem med bildene fra forrige gang og slått fast at «det ser ut som det er siesta der inne fortsatt», for å låne Lars sine ord. Selv er han ganske rolig og sover godt også natta før kontroll.

– Kona mi er nok mer urolig. For meg er det den rasjonelle delen som slår ut igjen. For hva er alternativet? Det er sånn hodet mitt ser ut nå, vi er nødt til å se framover, bakruta kan vi ikke hoppe ut av. Jeg vet jeg blir dårligere en dag, sannsynligvis blir jeg det, men jeg aner ikke når det skjer. Hva er alternativet da? Vente til jeg ramler om på ny og så bare ta det derfra? Eller få lov til å komme på kontroll og eventuelt oppdage det tidligere? Kontrollen er bedre.

Han har et brennende håp for fremtiden.

Det høres kanskje veldig stortenkende ut, men jeg håper inderlig at andre i fremtiden skal slippe å havne i samme situasjon som jeg.

– Selv kan jeg bare håpe på å få leve så godt som mulig med en kronisk sykdom. Noe mer kan jeg ikke håpe på for meg selv. Men jeg kan håpe at det som ligger i dvale hos meg kan bli helt borte hos andre.

Gi en pengegave

  • Kort eller Vipps
  • Dette feltet er for valideringsformål og skal stå uendret.

Andre måter å støtte på

Send SMS «GAVE» til 2277 og gi 200 kroner
Vipps et valgfritt beløp til 2277
Bruk kontonummer 1503.07.66056

Be gjerne familie, venner og kolleger om å støtte Krafttak mot kreft. Å starte en egen, digital innsamling er en enkel måte å gjøre det på.

Start en digital innsamling