Da Hansine Killingmoe Såstad for noen år siden valgte å jobbe med filmproduksjon, visste hun ikke at hun skulle lage en film av det svært personlige slaget.
25-åringen begynte for rundt tre år siden på en bachelorgrad i filmproduksjon i Oslo. Som en avslutning på bachelorgraden valgte hun dokumentarfilm.
– Da jeg skulle velge tema for filmen hadde jeg min kusine, Karoline i tankene. Hun var nylig ferdig med en vellykket kreftbehandling, og jeg ønsket å vise hvordan hun går videre i livet som friskmeldt og møte hverdagen igjen. Men filmen fikk en litt annen retning enn jeg hadde tenkt. Formen til Karoline bestemte retningen på filmen, og ettersom hun var plaget av senskader ble det mye fokus på dette, slik at filmen fikk en litt mer negativ retning enn opprinnelig planlagt, sier Hansine.
Karoline gikk igjennom strålebehandling da hun fikk spørsmål om Hansine kunne lage en dokumentar om henne. – Jeg kviet meg litt for å spørre henne, men heldigvis sa hun ja. Jeg har sett opp til kusinen min hele livet og jeg ønsket å kunne følge henne fra kreftbehandling og tilbake til hverdagen.
Senskader
En stor del av filmen vies senskader som kusinen var plaget med etter kreftbehandlingen.
– Karoline beskriver hvilke senskader hun opplevde spesielt av psykisk art.
– Filmen endte opp med å bli mye mer enn å følge Karolines vei tilbake til hverdagen etter ett år med kreftbehandling. På grunn av restriksjoner grunnet koronapandemien, måtte Karoline filme mye mer på egen hånd. Dette gjorde at filmen fikk en mer personlig preg, man kom enda tettere på henne, sier Hansine.
Prisbelønnet
Hansine har mottatt flere priser både i Norge og i utlandet for filmen.
– Jeg trodde ikke at den skulle få så mange priser, jeg hadde stor tro på Karoline og filmen, og de rundt meg likte den, men hadde ikke forventet at andre ville like den like godt. Jeg har truffet andre filmskapere som likte den godt. Karoline har rørt også de som ikke har kreft. Dette er ikke bare en film for de som har/har hatt kreft, men også for pårørende.
– Den første prisen vant jeg i Fredrikstad og jeg får stadig henvendelser fra festivaler rundt omkring i verden som vil vise filmen. Filmen var krevende å lage, både for meg og Karoline, derfor er det hyggelig å få anerkjennelse for filmen, selv om det er Karoline som egentlig fortjener all ære. Vi håper med denne filmen at folk begynner å snakke om senskader etter kreftbehandling, derfor heter den «Det ingen snakker om», fordi ingen snakker om tiden etterpå like mye som selve kreftsykdomsforløpet. Og at det igjen kan bidra til et bedre støtteapparat for mennesker som er ferdig med kreftbehandling.
– Vi håper at filmen kan bidra i debatten for å få et bedre støttesystem og hjelp for mennesker som er ferdig med kreftbehandling. Hjelpen trengs når den trengs, ikke 6 måneder etterpå, da kan det være for sent.
Snart skal hun vise filmen på Kreftforeningens vitensenter, noe hun ser veldig frem til.
– Dette blir første offisielle visning, og er en perfekt arena for filmen, dette blir stort og rørende. Filmen skal også være en del av utstillingen «Vi som ikke døde» neste måned i Bergen, sier Hansine.