Vi tyr til metaforer, omskrivinger og ordtak flere ganger daglig. Vi tar oss vann over hodet, slår i hjel tiden og går på trynet – uten at vi tenker noe større over det. Det skjer ofte ubevisst; uttrykksmåtene har møblert språket vårt lik en lenestol i en gjennomsnittlig stue: Ganske slitt og ikke egnet til å vekke oppsikt, men for komfortabel til å kaste ut.

Ofte, bevisst eller ubevisst, legger vi lista for hvordan vi velger å uttrykke oss behagelig lavt, slik at vi enkelt kan spasere over den. Vi legger oss ganske enkelt ikke språklig sett i selen.

I mange sammenhenger er fantasiløs språkføring temmelig ufarlig. I andre sammenhenger hviler det et større ansvar på den som uttrykker seg. Da gjelder det rett og slett å veie sine ord og ty til akkurat de ordene som yter det du ønsker å si nødvendig rettferdighet.

Vi som skriver jevnlig om kreft er utstyrt med en rekke halvfabrikata som kan plukkes ned fra hylla og puttes inn i en setning når det trengs. Gjennom 80 år har vi ofte sagt at forskerne ønsker å «løse kreftgåten». Nå er det noen år siden vi sluttet med det, ganske enkelt fordi kreft ikke er en gåte, som, dersom vi finner svaret, kan utryddes for evig og alltid. Stadig flere overlever, men mange spørsmål er ubesvart, og kreft er fortsatt en sykdom man kan dø av. Til det har vi en annen formulering å ty til; fortsatt kan vi lese at hun «tapte kampen mot kreft» eller motsatt, at «han vant over kreften», som om en biologisk prosess i kroppen er noe man kan beseire dersom man kjemper hardt nok.

En australsk lege ble konfrontert med sin krigsmetaforiske omgang med kreft og fikk tilsendt en artikkel der forfatteren retorisk spør:

«Hvis jeg ramler ned fra et fjell, vil du da si at jeg tapte kampen mot gravitasjonskreftene?»

Hvem bestemmer hva som er greit?

Er det så farlig om vi formulerer oss slik da? Det viktigste er vel at vi bryr oss?

Etter hvert er det mange som har ytret sin motstand mot krigsmetaforer i forbindelse med kreft. De kjenner det som en personlig anklage og vil ha seg frabedt å bli språklig plassert i en krigssone eller en kamparena der de enten kan komme tapende eller seirende ut. Det er ikke et språklig bilde de kjenner seg igjen, det beskriver ikke situasjonen de befinner seg i slik de selv opplever den; går det bra er det ikke fordi de kjempet og vant, men fordi medisinene virket. Og vice versa.

I en artikkel i Tidsskriftet til Den norske legeforening minner Erlend Hem oss på at bakgrunnen for krigsmetaforikken er at begrepet krig mot kreft ble etablert i USA før den annen verdenskrig og forsterket med president Nixons kampanje «War on cancer» på 70-tallet. Hem minner om at den ble laget for å mobilisere offentligheten, og at den egner seg dårlig som metafor på enkeltmenneskers skjebne.

Samtidig, et annet sted, nemlig på et diskusjonsforum på nettet, stiller noen det samme spørsmålet: Er det feil å si «tapte kampen mot kreft». Vedkommende får til svar at det må jo være greit å si, det var jo det som skjedde: «kreften bare vant, var sterkest». Spørsmålsstilleren får til slutt et spørsmål tilbake: «Hva skal man ellers si? Bare: døde av kreft?».

Rett og slett: Bare døde av kreft?

Er det språklig upresise og etisk trøblete «tapte kampen» å foretrekke framfor det helt presise og utilslørte: «han døde»? Språklig sminke er egnet til både å forskjønne og dekke til, men gjør det omgangen med kreft enklere?

Skadelige metaforer

Ny canadisk/amerikansk forskning, gjengitt i The Guardian 10. august i år, antyder at kamp- og krigsmetaforer i omtale av kreft, kan han negativ innflytelse på hvordan folk tenker om sykdommen, og at tankene kan stille seg i veien for folks intensjoner om å leve sunt.

I et utvalg på omkring 1000 friske frivillige studerte forskerne om folks holdninger varierte etter om tekster om kreftpasienter var skrevet med krigsmetaforer, med reisemetaforer eller uten metaforer overhodet. Etter å ha lest beretninger om kreftpasienter der teksten gjorde stor bruk av krigsmetaforikk, vurderte leserne kreftbehandlingen som mer krevende enn det leserne av tilsvarende historie gjorde når krigsmetaforene var erstattet med reisemetaforer, eller når teksten var skrevet i et nøytralt språk uten metaforer.

Metaforer fra krig og kamp så også ut til å gjøre folk mer fatalistiske; etter å ha lest avsnitt spekket med krigsmetaforer var leserne mer tilbøyelige til å være enige i utsag som «Hvis det er meningen at noen skal få kreft, ville de få det uansett hva de gjør». Kamp- og krigsmetaforer så heller ikke ut til å gi noe positivt bidrag i å få folk raskere til lege ved ulike symptomer, og forskerne advarer at det å understreke hvor krevende kreftbehandling er, kan skape frykt som i sin tur bidrar til at folk unnlater å oppsøke hjelp på bakgrunn av symptomer.

Forskerne oppfordrer kreftorganisasjoner og media til å være oppmerksomme på at en viss type språkføring heller ikke ser ut til å oppleves som nyttig av kreftpasienter. De understreker at mer forskning må til for å si noe sikkert om hvorvidt kreftpasienter setter pris på bruk av metaforer eller ei.

En tobarnsmor fra London har brystkreft med spredning, noen kurativt behandling er ikke tilgjengelig. Hun er en av mange som helst vil slippe krig og kamp i omgang med sin sykdom.

– Jeg foretrekker tydelig faktabasert språk. Jeg beskriver meg selv om en som lever med uhelbredelig kreft. Jeg er ikke modig eller inspirerende. Jeg prøver bare å leve det livet jeg har igjen.I den samme artikkelen anerkjenner Martin Ledwick i den britiske kreftorganisasjonen Cancer Research UK at det ikke finnes gale eller riktige ord når man skal beskrive sin personlige opplevelse, og at noen også opplever sin kreftsykdom som en kamp eller en krig.

– Andre synes imidlertid at «kampsråket» er til lite hjelp og bidrar til dårlig samvittighet eller en følelse av utilstrekkelighet hvis de ikke evner «å kjempe», eller hvis kreften kommer tilbake til tross for behandling.

Språklig presisjon

Vi i Kreftforeningen tilstreber presisjon og troverdighet i alt vi foretar oss. Det inkluderer også måten vi uttrykker oss på, både muntlig og skriftlig. Det er lenge siden vi skrev i en av våre egne kanaler at noen «tapte kampen mot kreft».

Utviklingen i løpet av Kreftforeningens 80-årige levetid har vært enorm. I tråd med at kunnskapen har økt har også myter blitt avfeid og tabuer blitt arkivert. Etter hvert som vi alle blir mer opplyste kan vi også håpe at vi tør å være mer presise og finstemte i vår språklige omgang med kreft.

I Kreftforeningen er vi opptatt av at ingen skal følge skyld for sin sykdom. I språket viser vi empati, da er det viktig å velge rett ord i omgang med mennesker i en sårbar situasjon. Det er ikke enkelt, men noen ganger krever situasjonen at vi legger lista litt høyere.

 

Tekst: Øyvind Rolland
Publisert: 4. september 2019