Vi kreftleger forskjellsbehandler

Kreft er en sykdom som er beskrevet så langt tilbake i tid som 2500 år før Kristus. Naturmedisin var det eneste forsøket på behandling før lokalbedøvelse ble utbredt på 1800-tallet. Da ble kirurgi sentral i kreftbehandlingen. Først på begynnelsen av 1900-tallet kom stråling som et alternativ.

De virkelig store resultatene begynte man å se på 1970-tallet da cellegift ble etablert som behandling. Det gjorde virkelig underverker for noen kreftformer, for eksempel testikkelkreft. Men dessverre var det lite virksomt for mange pasienter med andre kreftsykdommer.

Hver kreftsvulst er ulik

Siden da har kreftleger og forskere verden over brukt mye ressurser på å øke kunnskapen om de biologiske forskjellene mellom kreftsvulster. I dag vet vi mer om hvorfor en behandling virker hos noen, men ikke hos andre. Vi forstår mer av kreftutvikling og hvorfor noen svulster er mer aggressive enn andre. Vi forstår at selv om genforandringer skjer i kroppens celler hver eneste dag, så har kroppen utviklet mekanismer som beskytter oss.

Immuncellene våre skal oppdage kreftceller som fremmede trusler, og drepe dem. Allikevel får noen kreft, uten at vi helt forstår hvorfor sikkerhetssystemene svikter. På den måten kan vi etter hvert se et mønster for hvilken behandling som fungerer best på de ulike krefttypene.

I noen tilfeller skyldes kreftutviklingen én genforandring som fører til uhemmet celledeling og utvikling av kreft. På grunn av forskning, har vi i dag ofte en effektiv behandling som retter seg mot denne spesifikke forandringen. Slik behandling er effektiv i en periode. Denne type målrettet behandling er i dag tilgjengelig for undergrupper av blant annet lungekreftpasienter, brystkreftpasienter og tykktarmskreft. Alle de aktuelle pasientene testes da for den spesifikke genforandringen, og kun pasientene som har forandringen i kreftcellene får behandlingen. De andre pasientene ville ikke hatt effekt, og behandles med annen behandling. Slik skreddersys behandlingen til pasientene.

Avhengig av nye medisiner

Kreftceller er noen smarte skurker, og lærer seg å unngå de effektive medisinene. Det fører til resistensutvikling. Vi vet heldigvis en del om resistensmekanismene, om de bakenforliggende årsakene til at behandlingen ikke lenger virker. Med denne kunnskapen har nye medisiner kunnet utvikles, slik at man etter hvert har flere medisiner å spille på – og kunnskap som gjør at vi kan bruke medisinene mest mulig effektivt.

For noen pasienter har vi denne muligheten. Et eksempel er lungekreftpasienter med en spesifikk genforandring i ALK-genet. Denne forandringen gjør at cellene får beskjed om å dele seg ukontrollert, og resulterer i kreft. Den første medisinen som ble laget for denne genforandringen viste seg å være svært effektiv. Dessverre virket behandlingen bare i rundt ett år i gjennomsnitt. De siste årene er det blitt utviklet flere nye medikamenter som virker, selv etter utvikling av resistens.

Dette er selvsagt godt nytt for pasientene, og vi håper de nye medisinene kan godkjennes raskt, også i Norge. Vi kan da undersøke hvilket ALK-medikament som vil være mest effektivt for den enkelte pasient, slik at behandlingen med størst sannsynlighet for effekt kan gis.

Vet sjeldent årsaken

I dette lungekrefttilfellet vet vi altså hva som er årsaken til kreftutviklingen, og behandling er rettet mot dette. Men, i mange tilfeller vet vi egentlig lite om hva som er den bakenforliggende årsaken. Svulster har mange genforandringer, og det er vanskelig å vite hvordan man best skal angripe den med medikamenter.

Vi kreftleger er derfor avhengig av kliniske studier, slik at ulike behandlingsopplegg og medikamenter kan testes på mange ulike kreftsvulster. På den måten kan vi etter hvert se et mønster for hvilken behandling som fungerer best på de ulike krefttypene.

Behandlingen som virker godt for noen, virker slett ikke hos andre. Vi trenger mer forskning for å identifisere hvordan vi kan tilpasse behandlingen bedre – derfor er forskjellsbehandling av kreftpasienter bra. Alle skal selvsagt ha samme tilbud om best mulig behandling, men alle skal ikke ha samme behandling.

Immunterapi for eksempel, har en fantastisk effekt på noen pasienter, men langt ifra hos flertallet. Per i dag har vi for dårlig kunnskap om immunterapi til at vi kan forutsi effekten hos den enkelte pasient.

Mer forskning

Dagens kreftbehandling innebærer at mange kreftpasienter behandles med medikamenter og behandlingsmetoder som ikke har effekt, og som kanskje bare gir dem mer bivirkninger. Behandling som ikke virker, er den dårligste og dyreste formen for behandling. Vi trenger mer kunnskap slik at vi på forhånd kan forutsi hvilken behandling som vil kunne hjelpe den enkelte pasient best.

Aller helst ønsker jeg meg en fremtid med så mye kunnskap at vi kan forhindre kreftutvikling. På den måten kan man si at jeg som kreftforsker jobber hver dag for å utslette mitt eget yrke.