Mette Rosenvinge Kolderup valgte å skrive bok om sine opplevelser som kreftrammet. Samtidig som hun fikk påvist kreft i tykktarmen, fikk hun vite at også broren var rammet av kreft. Mette overlevde, men det gjorde ikke broren.
I boken beskriver hun hvordan hun i 2019 som 46-åring fikk store magesmerter og ble kjørt med ambulanse til Sykehuset i Vestfold.
Her ble det oppdaget at blindtarmen hadde sprukket, og at hun hadde kreft i tykktarmen. Hun måtte vente i flere uker på operasjon, på grunn av betennelse i blindtarmen.
Hun sier at boken er basert på alle notatene hun skrev under sykdomsforløpet, og ble en slags terapi for henne.
– Det var tøffe tak. Boken er basert på alle notatene jeg skrev til meg selv under sykdomsforløpet. Jeg noterte alt jeg gjennomgikk etter kreftdiagnosen, følelser, tanker, behandling. Jeg skrev mange notater, hadde sted og tidspunkt og alt. Jeg føler at min historie er såpass spesiell, mange tror nesten ikke at det er mulig å komme seg igjennom en slik opplevelse og jeg trodde det vel knapt selv. Det var derfor jeg også skrev. Det var så surrealistisk alt sammen, jeg var veldig lei meg, jeg måtte få det ut og vise hvor tøft dette var. Det var også litt provoserende å stadig høre at man skal tenke positivt fra folk som selvsagt bare mente godt men de visste ikke hele historien: At jeg lå rett ut med kreft og broren min lå for døden.
Ønsker å hjelpe andre
– Boken er hele kreftopplevelsen min mellom to permer. Først da jeg selv fikk påvist kreft og hele behandlingsforløpet, og deretter da jeg fikk vite at broren min, Espen hadde fått påvist flere svulster i hodet ble det nærmest for mye å takle. Jeg måtte «egen-terapi-fikse» meg selv med skriving. Etter kort tid fikk vi vite at det ikke var mulig å operere bort Espens svulster og at han hadde noen få måneder igjen å leve. – Han ble stadig sykere, og gikk ut av vår verden i juli 2019.
Mette ble dermed pårørende for tredje gang samtidig med at hun selv var kreftsyk. Tidligere hadde både moren og faren vært kreftsyke.
– Jeg var veldig i tvil om jeg skulle gi ut en så personlig bok. I boken er det bilder av både meg og Espen. Men hvis jeg kan hjelpe bare én til å takle sykdommen sin litt bedre, eller andre utfordringer i livet, så har det vært verdt det. Det gir meg mye å hjelpe andre, sier Mette. Boken har fått tittelen «Wake up – Kick ass – Repeat». Det handler om å klare å løfte seg selv opp og gjennomføre det man må, til tross for motgang man måtte oppleve. Jeg har fått mange positive tilbakemeldinger. Det er en trist bok, men faktisk litt motiverende for leseren, for boken egner seg ikke kun for kreftrammede. Den egner seg for alle som ønsker å leve til det fulle Hvorfor kaste bort energi på bagateller? Det er bare tull. Det handler om å leve her og nå.
Ville skjerme sønnen
– Jeg skrev også for å fortelle om opplevelsen til sønnen min, som bare var fem år gammel da dette begynte. Jeg brukte aldri ordet «kreft» ovenfor ham, jeg synes det ble for stigmatiserende og for risikofylt for han å kanskje møte andre voksne som ble redde i møtet med ordet. Jeg kunne ikke si at onkel Espen hadde kreft heller. Vi kalte det hjernesvulst. Også sa jeg heller at mamma har «blindtarmbetennelse med litt ekstra greier» – for å ikke skremme han. Dersom han hadde blitt fortalt at begge hadde kreft – og at onkel Espen døde av det, var jeg redd for at han skulle frykte at mamma også skulle dø. Fakta var at mine odds var relativt gode og at jeg ikke skulle dø. Nå vet sønnen min alt om hva jeg var igjennom, og vi har lest barnebøker om kreft utgitt av Kreftforeningen sammen for å forklare ordentlig, fordi barn må ha sannheten til en viss grad. De forstår mer enn vi tror. Og min løsning på forklaring var også etter samråd med profesjonelle, fordi den utfordringen med to syke samtidig, var vanskelig for et barn å forstå.
– Et eventuelt overskudd av boksalget deler jeg med Kreftforeningen, sier Mette.
Mette er nå kreftfri, men har senskader.
– Jeg er dessverre fortsatt avhengig av smertestillende på kveldstid for å kunne få en smertefri nattesøvn og jeg er selvsagt kjemperedd for å få tilbakefall. Men jeg liker å holde meg i aktivitet, noe dette bokprosjektet bidrar til. Jeg gleder meg til å presentere boken i Vitensenteret, for å være ærlig er det en liten fjær i hatten for meg å kunne presentere den der, avslutter Mette.