Lars Bestum (45) har kreft i hjernen. Han lever i et kappløp mot klokka. Håpet er at han kommer sist, at framskritt i forskning og behandling vinner fram før sykdommen utvikler seg ytterligere.
Vintersola skyller innover kjøkkenet på Refstad i Oslo. Lars har satt seg på sin faste plass, jeg sitter vis a vis, på plassen til datteren Jenny på 17.
– Jeg fulgte med på henne da jeg sa det: «Pappa har tatt bilder igjen på sykehuset. Denne gangen så det ikke så bra ut». Jeg så at hun sank litt sammen.
Dagen før hadde Lars vært til kontroll. Kona, Inger-Lise, hadde spurt om hun skulle bli med. Lars hadde ment det var unødvendig å bruke to timer – bli klissvåt på beina – bare for å få det samme svaret som forrige gang: At alt ser fint ut.
Men nå så ikke alt fint ut likevel. «Vi ser noe vi ikke helt liker», hadde legen sagt. Og det var den samme beskjeden Lars måtte servere Jenny på 17 og Christian på 9: At kreftcellene som fra sommeren 2018 til høsten året etterpå hadde ligget stille i hjernen til Lars, hadde begynt å røre på seg igjen.
Uhelbredelig kreft
Det bor et alvor i hodet til Lars Bestum. Det flyttet inn en bekymringsløs junidag i 2017. Sammen med gode kollegaer deltok Lars i et underholdningsinnslag på en sommeravslutning med jobben. Den to meter lange kroppen var ikledd et rødt Teletubby-kostyme, og sammen med de andre fargerike barne-tv-figurene hadde han så vidt rukket å danse seg inn på scenen, akkompagnert av høylytt latter, før det begynte å flimre for øynene hans.
I det han entret scenen, koblet hjernen fra. Lars falt om, og det morsomme innslaget fikk en dramatisk vending. Lars husker ingenting, men har sett det på film i ettertid:
– Øynene begynner å snurre og koordinasjonen min er litt rar, før alt bare blir verre, og øynene mine liksom tipper bakover, og Teletubbyen ramler i bakken.
Lars fikk tre kraftige epileptiske anfall, ble blå i ansiktet, fråden sto fra munnen og kroppen ristet. «Legg ham i stabilt sideleie» rakk noen å rope før filmen gikk i svart.
I hodet fant legene en svulst på størrelse med en golfball. Kirurgene fikk ut det meste, men alvoret ble værende. I forkant av den påfølgende strålebehandlingen sa legen det som det var:
Vi har ingen erfaring med at noen blir helt kvitt det du har fått. Dette kommer du til å ha med deg.
Legens beskjed til Lars
Vil leve som før
Nå er han midtveis i en ny cellegiftbehandling. Kuren virket forrige gang, legene mener det er grunn til å tro at den skal virke igjen. Men med den formen for hjernekreft Lars har, er hvert enkelt tilfelle unikt. Å snakke om gjennomsnittlig overlevelse har liten hensikt.
Det eneste som er sikkert om framtiden til Lars, er at det er usikkert hvor lang den blir. Den kan bli lang. Den kan bli kort.
– Jeg har tenkt masse på det der. Er det bedre å vite mye, eller bedre å leve som før, uten å vite? Jeg kommer ikke unna statistikkene; jeg sitter som styreleder i Hjernesvulstforeningen, kommentarer om gjennomsnittlig overlevelse er ikke til å unngå. Men når jeg forsiktig spør, svarer legen at alle tilfeller er forskjellige. De finner noe de kan putte i vektskåla på minussiden og noe de kan legge på plussiden, det blir litt smilefjes her og litt surefjes der. Derfor prøver jeg å leve så nært som mulig opp til slik jeg levde før. Og vi vet jo ikke hvem som blir kjørt over av trikken.
Mørke stunder
Han får høre at han framstår rasjonell og håndterer sykdommen på en åpen og reflektert måte. Selv er han opptatt av å ikke sette noen form for eksempel.
– For meg er måten jeg tar det på en blanding av tilfeldigheter og litt underbevissthet. Samtidig har jeg veldig respekt for at min måte å håndtere sykdommen på ikke kan være en norm. Jeg vil ikke være en case som bidrar til stigmatisering av andre som takler dette på en annen måte enn meg. Vi er alle forskjellige.
Han legger heller ikke skjul på at mørket noen ganger kommer sigende.
– Jeg kan våkne om natta. Eller det kan komme når jeg er ute og går en tur. Da kan det store alvoret synke inn.
Bekymringene kan være praktiske.
– Hvordan er det med forsikringene våre egentlig? Hvem andre har koden til bankkortet mitt?
Men også eksistensielle.
– Det å få beskjeden om tilbakefall – den satt rett i magen, jeg fikk problemer med å puste rolig. Jeg spør jo meg selv hvor mange runder med tilbakefall jeg kan tåle.
Brukbar stemning
Da Lars ble alvorlig kreftsyk, ble han med ett mer oppmerksom på hvordan han ønsket å fylle tiden sin. Etter at tilbakefallet var et faktum, er han blitt enda mer opptatt av å fylle den med kvalitet. Sommeren for halvannet år siden reiste familien til Kenya. I år gikk turen til statene. Begge turene var en form for utskeielser – noe Lars gjerne ville oppleve sammen med familien.
– Samtidig fikk jeg en erkjennelse av at, jo, det er kult med to fine uker sommerferie, men det er jammen meg 340 dager til neste gang. Derfor har jeg blitt mer opptatt av å gjøre de hverdagslige tingene på en så allright måte som mulig.
Jeg vil legge meg på kvelden og tenke: Denne tirsdagen var egentlig ganske fin . Selv om det var masse møter og mye å rekke, og middagen kom litt sent på bordet, så kom vi tross alt gjennom dagen med brukbar stemning.
Livet er like hektisk. Kanskje er det blitt enda travlere.
– I tillegg til en krevende jobb, bruker jeg mye tid på kreftrelatert arbeid. Jeg lever nok et veldig aktivt liv, men så prøver jeg å komme hjem og lage middag jeg også, og vite at vi kan bruke 10 minutter på å skifte til den treninga i stedet for ett. At jeg og minstemann kan gå og humre og le sammen ned på treningsbanen i stedet for at jeg løper foran og hyler «kom igjen, vi har dårlig tid!»
Jeg lykkes ikke alltid, men prøver. God tid sammen – en time verdifull leksehjelp for eksempel – den typen tid blir bare viktigere.
Han tenker ikke så mye på at han en dag skal forsvinne, men vier en del tanker til dem som skal leve videre.
– Det å leve innebærer evnen til å huske, til å ha minner. Jeg vil gjerne være en del av minnebanken til mine nærmeste, men for meg er det vel så viktig at jeg vet at jeg får påvirke de viktigste rundt meg så godt jeg kan. At jeg har sørget for at de får med seg videre i livet det beste jeg kan gi dem.
Lykken i livet
For ett år siden var han engasjert av Kreftforeningen til å motivere russen som snart skulle ut med bøsse under Kreftforeningens innsamlingsaksjon (tidligere Krafttak mot kreft).
– Jeg lever en kamp mot ei klokke, fortalte han dem da. – Men kappløpet er litt rart, fordi jeg prøver å komme sist. Eller sagt på en annen måte: Jeg prøver å få forskningen til å komme først. Slik situasjonen er nå, skal det mer og mer til før noen klarer å helbrede meg når det kommer en ny smell. Men det er innsatsen deres i dagene som kommer som gir meg og andre i min situasjon håp om at det går, slo han fast.
Den gangen lå kreftcellene i hodet i ro. Slik er det ikke lenger.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg skal tørre å si høyt hva jeg håper på, men jeg håper jo nok en gang at cellegiften skal stagge dette. At kreftcellene roer seg enda en gang.
Lars
– Selv kan jeg bare håpe på å få leve så godt som mulig med en kronisk sykdom. Men jeg håper også at det som kanskje kan legges i dvale hos meg, kan bli helt borte hos andre.
Så lenge han ser frisk og rask ut, opplever han at barna klarer å leve med alvoret på en armlengdes avstand.
– Jeg tror nok det er litt sånn «ute av syne, ute av sinn». Det er mye som krever oppmerksomhet i livet deres. 17-åringen går på videregående, det er ny klasse, hun er ute og finner på ting på kveldene, og det er helt i tråd med hvordan jeg ville valgt selv også. Vi får kjøre på til det stopper. Krasjen blir kanskje hardere da, men hvis målet i livet er å akkumulere en eller annen form for lykke, så vet jeg at jeg henter mer lykke hver dag ved ikke å tenke på dette hele tiden.
Den lave vintersola treffer Lars midt i ansiktet. Han myser mot meg.
– Jeg vil ha allrighte dager. Jeg nekter å ha en mørkegrå sky hengende over meg som det regner fra ned på middagsbordet vårt hver dag.