Den fineste julegaven Amund har fått kom fra storebroren

I år er det ti år siden juletradisjonen startet. Som regel spenner brødrene på seg skiene og legger ut fra Frognerseteren. Er det dårlig med snø, blir det en treningsøkt på kajakklubben i stedet.

– Det er ikke så mye konkurranseinstinkt i akkurat disse øktene. Det handler mest om å være sammen og gjøre noe vi er veldig glade i, nemlig å stå på ski og være i aktivitet, forteller Amund.

Siden den første økten i 2016 har juletreningen vært fast. Det er bare én jul Amund ikke har vært med. Den julen han lå på isolat på sykehuset.

Trente mot VM, endte på sykehus

I august 2019 var Amund 21 år og toppidrettsutøver. Han trente mot VM i kajakk og var vant til å være sliten. Men da mesterskapet nærmet seg, kom ikke overskuddet han vanligvis kjente på før konkurranser.

Han tok blodprøver for å finne ut om det var noe galt. Resultatene gjorde at han ble sendt videre til Rikshospitalet, der legene ville ta en benmargsprøve.

– Benmargsprøven var proppfull av kreftceller, og jeg fikk diagnosen akutt leukemi. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte begynne på cellegift ganske kjapt, hvis ikke kom jeg ikke til å overleve, forteller Amund.

Fra å trene flere ganger om dagen og forberede seg til mesterskap, besto hverdagen plutselig av behandling, blodprøver og sykehusopphold.

Amund startet på et behandlingsløp med cellegift som i utgangspunktet skulle vare i to og et halvt år. Men etter rundt 70 dager viste prøvene fortsatt mye kreftceller. Legene fryktet at sykdommen kunne blusse opp igjen etter endt behandlingsløp, dersom de fortsatte med samme behandling. Derfor ble benmargstransplantasjon neste steg. Det var en beskjed Amund syntes var vanskelig å få.

– Jeg hadde hørt om benmargstransplantasjon da jeg fikk diagnosen, og visste at det kunne være store komplikasjoner knyttet til det. Jeg var også redd for tanken på at jeg skulle bytte ut en del av meg med noe som ikke var meg. Det å få den beskjeden var på mange måter som å få diagnosen på nytt. Plutselig var alt usikkert igjen. Hva hvis dette ikke fungerte? Hadde de noen flere behandlinger igjen til meg da?

Familien fikk vite at Amunds eldste bror, Lars Christian, var en god match og kunne stille som donor.

– Da føltes det veldig mye mer riktig for meg. Det var betryggende at det kom fra egen familie.

Etter transplantasjonen fikk uttrykket «blodsbrødre» en helt ny betydning.

– DNA-et i blodet mitt er nå hans. Så vi er blodsbrødre på ordentlig, sier Amund og ler.

Verdens fineste julegave

Transplantasjonen skjedde rundt julen 2019. I forkant hadde Amund fått kraftig cellegiftbehandling. Immunforsvaret hans var slått ut, og han måtte ligge på isolat. Selv hans egne bakterier som vanligvis er ufarlige, kunne være farlige for han på dette tidspunktet. Alt som skulle inn på rommet måtte derfor desinfiseres. Også julegavene. – Brødrene mine kom og besøkte meg på julaften det året. De hadde med gaver, men alt måtte sprites før jeg kunne ta i det. Den tradisjonelle juletreningen vår var det naturligvis ingen mulighet for. Jeg var kjempedårlig. Noen dager var jeg for dårlig til å klare å komme meg opp av sengen.

Brødrene sørget likevel for å holde på humoren.

– De mente det var greit at jeg ikke var med på treningsøkten akkurat det året. Det var «gyldig fravær». Men jeg måtte love å ta det igjen året etter.

Året etter holdt Amund løftet. På julaften 2020 var han tilbake på trening med brødrene.

– Jeg så betraktelig mye friskere ut på det bildet som ble tatt det året, sier han og ler.

Siden har juletreningene fortsatt.

– Julen er viktig for meg og familien min, og tradisjonen med trening på julaften er noe vi tviholder på.

– Kreftforskning er grunnen til at jeg lever i dag

Da Amund fikk diagnosen, visste han ikke hvordan behandlingen kom til å gå, men legene var tydelige på at de hadde flere muligheter.

– Selv om det var skummelt å være 21 år og få en kreftdiagnose, var legene hele veien tydelige på at de hadde behandlinger for meg. De behandlingene hadde ikke eksistert uten kreftforskning. Kreftforskning er grunnen til at jeg lever i dag, sier Amund.

I år er det ti år siden Amund og brødrene startet tradisjonen med å trene sammen på julaften. Bare én gang har han manglet.

– Kreften har prøvd å ta den tradisjonen fra oss. Heldigvis har den bare klart det den ene julen da jeg hadde «gyldig fravær», avslutter han.