Antibiotika på ramme alvor

10. desember 2011. Den 21 år gamle musikkstudenten fra Oslo er klar for kveldens korkonsert, Händels «Messias» står på programmet, han skal bare oppom Diakonhjemmet hvor han er henvist for en plagsom kul.

Men i stedet for et opplyst kirkerom havner Øvreness i en sykehusseng samme kveld. En tilsynelatende bagatell viser seg å være symptom på noe svært alvorlig.

Akutt myelogen leukemi. Helge har kreft.

– Jeg gikk fra en aktiv hverdag, klar for å synge konsert, til plutselig å være kreftsyk og satt inn i en helt ny og ukjent sykehushverdag, forteller Øvreness.

Der blir han de nærmeste to månedene. Først blir han satt på en lang og hard cellegiftkur. Den slår ut kreftcellene, men slår også immunforsvaret kraftig tilbake, og Øvreness må ha bredspektret antibiotika i flere omganger.

To uker i isolat

Leukemi innebærer at kreftceller tar plass i benmargen og produserer ikke-fungerende blodceller. Selv om cellegiften har hatt effekt, vurderer legene i Øvreness’ tilfelle at risikoen for tilbakefall er stor.

En stamcelletransplantasjon blir nødvendig: Hans egne stamceller skal utslettes med nye doser kraftig cellegift og erstattes med stamceller fra en god match, Øvreness’ søster.I realiteten betyr det at søsterens immunforsvar etter planen snart skal begynne å jobbe i Øvreness’ kropp.

Etter transplantasjonen, før den nye benmargen har produsert nok bloddannende stamceller, er Øvreness nesten uten immunforsvar. I to uker må han oppholde han seg i isolat, omgitt av pleiere kledd i gult fra topp til tå med hansker, skoposer og munnbind.

– Det er nødvendig, men ikke spesielt hyggelig, sier Øvreness, som til tross for at han var i svært dårlig form merker alvoret i situasjonen.

Isolatet oppheves etter fjorten dager og etter ytterligere to uker er Øvreness ute i friluft. Det er en blandet opplevelse.

Jeg husker jeg ble tatt med ut, så på trafikken og kjente på vinden. Her hadde verden bare fortsatt mens jeg måtte være helt isolert og i ro. Det var nærmest et lite sjokk å komme ut derfra. Være 20 år og oppdage at du ikke er sentrum av universet. At hele verden fortsetter uansett.

Helge Øvreness

Ute i det fri blir han gradvis bedre, men det går saktere enn han har håpet – planene om å begynne å studere igjen til sommeren blir raskt lagt til side. Når det har gått nesten et år merker han at noe ikke er som det burde være.

Ny transplantasjon

En helt vanlig dag merker Øvreness at det er uvanlig tungt å gå opp en helt vanlig bakke. Han blir andpusten langt utover hva formen skulle tilsi. Pusteprøver bekrefter et betydelig fall i lungekapasitet.

Det som hos noen kan skje, har skjedd: Det nye immunforsvaret, immuncellene han har fått overlevert av søsteren, har begynt å angripe lungene hans. Med kortison som medisin og inhalasjon får legene kontroll, og lungekapasiteten blir liggende stabilt på 50 prosent av det normale, nok til å halse videre og fungere ok i hverdagen.

Det går enda et år og Øvreness har gjentatte, stadig hyppigere infeksjoner i lungene. Den ene infeksjonen erstatter den andre, og nye antibiotikakurer er nødvendig.

– For at de krevende bakteriene skulle slås tilbake måtte jeg stå på flere antibiotika samtidig, ofte bredspektret antibiotika for å være sikker. Fra 2013 til 2015 hadde jeg vel ti-tolv infeksjoner til sammen, og jeg fikk antibiotika hver gang. Da var antibiotika livsnødvendig. Det har det strengt talt vært hver gang, sier Øvreness.

Lungene blir dårligere og i 2015 blir han utredet for lungetransplantasjon. Øvreness tar det som et nederlag. Tankene på at han nok en må gjennom en stor bøyg er vanskelige å bære, og han har ikke stor tro på at dette kommer til å gå bra.

Dessuten er ikke lunger hyllevare – han blir forespeilet å måtte vente inntil halvannet år og ser for seg stadig nye infeksjoner. Derfor er det en viss lettelse når legene kort tid etter ringer og har lunger for hånden.

Som 25-åring gjennomgår Helge Øvreness sin andre transplantasjon. Inngrepet går fint, men komplikasjoner i etterkant innebærer nye runder inn og ut av isolat. Og nye runder med antibiotika. Fra transplantasjonen finner sted til han skrives ut fra sykehuset går det drøye to måneder.

– Noen forteller at de våkner og kan puste igjen. Det gjorde ikke jeg. Et opphold på Glitreklinikken etter sykehuset gjorde at jeg klarte å komme meg – i hvert fall nok til at jeg ikke var redd for at knærne skulle knekke under meg, forteller Øvreness.

I dag, drøye tre år senere, er lista hevet, men likevel plassert kledelig beskjedent. Han har gjennomført 10 km jogging med en grei tid, men har mål om å toppe det neste gang.

– Jeg ville aldri klart det uten nye lunger, og har et slags mål om å kunne jogge sammenhengende over en litt lengre distanse, eller i alle fall «gogge».

Alltid på vakt

Det vekker begeistring når Helge Øvreness rusler i gangene på seksjon for blodsykdommer ved Rikshospitalet. Leger og sykepleiere stopper og spør hvordan det står til. Han får høre at han ser godt ut og takker for det.

Takke kan han også gjøre for all behandling han har fått gjennom flere år. Han er ikke helt den samme som før, men studerer, er aktiv i Ung Kreft og gjennom treningstilbudet «Sjukt sprek» jobber han hardt for å komme seg i form.

Resten av livet må han imidlertid være påpasselig. Han står stadig på immundempende preparater og tar forholdsregler for å unngå infeksjoner. Han er nøye med hygiene og var på om folk rundt ham er syke. Skal han ut i verden må han være sikker på en back-up.

– Ingen ryggsekktur til India i sikte?

– Skulle jeg reist dit måtte jeg hatt med meg en lege eller sykepleier. Og fortsatt vil det være urealistisk, rett og slett for farlig, sier han.

Han er opptatt av arbeidet mot antibiotikaresistens og mener vi må være påpasselige også her i Norge.

– Vi har et godt helsevesen med god behandling for det meste. Men hvis antibiotika ikke fungerer lenger, da vil jo alt – selv små infeksjoner – være veldig alvorlige. Små problemer kan fort bli store, særlig for sånne som meg. Hvis jeg ikke kan få hjelp av antibiotika vil jeg fort bli veldig dårlig. Da er det ikke sikkert at jeg overlever.