Sommeren 2017 ringte Vibeke til Kreftforeningen. Hun var fortvilet. Moren hennes, Inger, hadde blitt alvorlig kreftsyk, nå trengte hun noen å snakke med. Det ble den første av flere samtaler. Her kan du lese hennes historie.
En sommerdag gikk Inger (83) ustø og medtatt ut av et av Oslos sykehus. Siste dose stråling hadde hun fått to timer tidligere. Nå skulle hun og pustemaskinen hun var koblet til videre til et annet sykehus. Hun var en skygge av seg selv, tynn og skranten, uvant med å være dødssyk, usikker på hva som skulle skje.
En smertefull sommer
Inger var frisk og rask, men hosten etter forkjølelsen ville ikke gi seg. Hun ble brått dårligere og henvist til sykehuset for prøver. Dagen etter kom diagnosen: Inger hadde uhelbredelig kreft med full spredning.
– Mor var alene da hun fikk diagnosen. I en sånn situasjon er det vanskelig å huske detaljer. Jeg ble fortvilet over at det ikke var mer informasjon å få, sier datteren Vibeke.
Denne ettermiddagen i juni samlet familien seg på sykehuset. Inger skulle snart dø. Sjokket var enormt. Så begynte spørsmålene å melde seg. Hva skjer nå? Der og da var det verken sykepleier eller lege til stede som kunne fortelle hva som kom til å skje, ei heller hva slags kreft Inger hadde. Det var fredag og helg. Svarene måtte vente til mandag.
Lite ante familien hva som ventet dem – at dette var starten på seks uker der sorgen og frykten for å miste moren, gikk hånd i hånd med frustrasjon over et humpete helsevesen.
Frustrasjon og forvirring
Hjemme igjen ble Inger raskt verre. Kvalmen og hosten ble mer intens, hun spiste ikke, ble svakere og svakere. Smertene økte, pillene ga mindre og mindre effekt. Fastlegen var på ferie, og det var ennå to uker til moren var satt opp for strålebehandling.
En telefon til sykehuset der behandlingen skulle finne sted, avslørte at de ikke hadde fått hele epikrisen fra sykehuset som hadde stilt diagnosen. Helsepersonellet som skulle behandle henne visste derfor ikke hvor syk Inger egentlig var. Behandlingen ble framskyndet med halvannen uke, men usikkerheten hadde tatt tak. Situasjonen var vond og frustrerende.
Etterlengtet kontroll
Inger kom til en avdeling der helsepersonell med spesialkompetanse på lindrende behandling skulle følge henne opp. Det ga etterlengtet følelse av kontroll.
Endelig fikk jeg vite mer om kreften og situasjonen: Mor hadde lungekreft og kort tid igjen å leve. Legen tok seg tid, forklarte og ga meg råd. Jeg begynte å forstå at dette var reelt. Mor skulle dø. Til tross for sorgen, var det en god samtale – som jeg gjerne skulle hatt tre uke tidligere.
Vibeke
Begrenset kompetanse
Ingers strålebehandling, som skulle vare i tre uker, ble avsluttet. Ulempene og bivirkningene ble nå vurdert som større enn nytten. Hun fikk reise hjem, men ble raskt enda dårligere, klarte ikke å svelge de smertestillende pillene og kom ikke opp av sengen uten hjelp. Vibeke måtte ringe til ambulanse.
– Den kvelden trodde jeg vi skulle miste henne.
Igjen kviknet Inger til, men hadde mye smerter. Vibeke erfarte at sykehuset og legene gjorde det de kunne for at moren skulle ha det bra.
– De var ærlige på at kunnskapen om, og ressursene de hadde for smertelindring, var begrenset. At de sjelden hadde situasjoner som denne med døende kreftpasienter på sykehuset. At mor ideelt sett burde komme til et roligere sted med mer kompetanse på smertelindring og oppfølging.
Enda en gang skulle moren flyttes. Denne gang til et sykehjem. Og igjen meldte usikkerheten seg.
– Det var vondt, mor var så dårlig, hvordan skulle hun tåle å bli flyttet? Hvor ville bydelen sende henne? Ville hun få riktig og god nok smertelindring der? Ingen kunne gi meg gode svar.
Smertefullt farvel
Plutselig gikk det veldig fort. Den ene dagen var Inger fortsatt «seg selv», neste dag var hun forvirret, hadde hallusinasjoner, fektet med armene og ville ut.
– Det var en helt grusom opplevelse. Jeg ante ikke om hun hadde vondt og om hun egentlig skjønte at vi var der. Vibeke hadde hørt at smertepumpe kunne bidra til å gjøre den aller siste tiden mindre smertefull.
Jeg tror smertepumpen ble bestilt, men anestesilegen som skulle sette den dukket aldri opp, han var opptatt med operasjoner.
Vibeke
For å dempe hallusinasjonene fikk hun mer beroligende, ble rolig og sovnet.
– Jeg vet ikke om hun hadde smerter, innimellom kunne det se slik ut. Jeg fikk aldri kontakt med henne igjen. Tidlig neste morgen var Inger borte for godt.
Vibeke er takknemlig for alle som gjorde hva de kunne for moren, utfra det de selv hadde av muligheter i situasjonen. Nå håper hun at historien hennes kan bidra til at flere får en verdig avslutning på livet.
Lindrende behandling – dette mener Kreftforeningen
Den palliative medisinen er den delen av medisinen som har som oppgave å lindre smerter, gi god omsorg til pasient og pårørende, og bidra til at den som skal dø kan leve med kvalitet helt til livet tar slutt.
Den palliative medisinen blir bare viktigere fremover ettersom vi blir flere kreftpasienter. Vi trenger mer kunnskap om lindrende behandling, og vi trenger at kunnskapen blir satt i system.
Kreftforeningen skal påvirke til at fagfeltet får økt anseelse, og vi skal fortsette å finansiere forskning for å få mer kunnskap om hva som kjennetegner god lindrende behandling og omsorg.
Tusen takk for at du støtter vårt arbeid
Med din støtte skal vi bidra slik at kreftrammede og pårørende kan leve et liv med kvalitet og verdighet – helt til den dagen det er over.
SMS: GAVE til 2277 (200 kr)
Vipps: Valgfritt beløp til 2277