Bonusår

– Jeg var han som kom sist ut av buskene når vi gutta var på tur og måtte stoppe for å late vannet. «Kom da, Lars!» ropte de andre fra bilen. Men jeg måtte stå lenger.

Vi er midt mellom formiddag- og ettermiddagsskiftet på Frogn smådyrpraksis i Drøbak. Veterinærens egen krysning av flatcoated retriever og setter har lagt seg lydig i en krok. Brevdua som skulle til Skien, men som fløy feil, forsyner seg av havregryn i buret sitt, huskatten på omplassering ligger i en sort kveil på kontorstolen.

Dette skal imidlertid ikke handle om dyr, men om dyrlege Lars Bjerke. Når det ikke er pasienter på timeplanen og fotografen trenger en modell, må veterinærens egen hund, Alfred, på benken.

– Han trenger uansett å fjerne tannstein og klippe klørne sine, sier dyrlegen.

For åtte år siden begynte Bjerke å ane ugler i mosen. Noe var gærent der nede. Han, med suveren selskapsblære, han som alltid måtte stå litt lenger, måtte plutselig opp om natten.

Det gikk likevel flere år før han fant veien til legen. Legen fant veien til prostatakjertelen og kunne fortelle at den kjentes litt rar ut. En psa-prøve ble tatt, den viste litt forhøyede verdier og Bjerke ble sendt til MR-undersøkelse. Prøven viste at det var forandringer fire steder i prostatakjertelen.

Så startet en småkrangel mellom Bjerke og legene som skulle vare et par år. Spesialisten på sykehuset ville ta en biopsi – en vevsprøve – av prostata, men det ville ikke Bjerke være med på.

– Kjertelen er på størrelse med en liten potet, min var 23 kubikkcentimeter stor. Forandringene de hadde funnet målte til sammen 4 kubikkcentimeter. Alle som kan litt prosentregning kan se at det ikke er så stor sjanse å treffe 4 av 23.

– Jeg var redd de skulle stikke og bomme, og hente ut en biopsi fra den delen av prostata hvor ingen forandringer var påvist. Det diskuterte jeg lenge med spesialisten på A-hus, men han var ikke villig til å sende meg et sted hvor de kunne tilby ultralydassistert biopsi som gjør det lettere å treffe presist. Da mente jeg at jeg heller fikk vente, forteller Bjerke.

Behandlet i utlandet

Ventingen varte til mai 2015. Psa-verdiene hadde steget jevnt og Bjerke ble omsider henvist til ultralydveiledet biopsi på Aleris. I dag inngår MR-guidet biopsi i pakkeforløpet for prostatakreft.

Det ble påvist kreft, men av den «snille» typen som det går an å leve med og overvåke uten umiddelbar behandling.

Bjerke vurderte det imidlertid annerledes. Han turte ikke vente. En av forandringene satt helt ytterst i kapselveggen til prostata. En venn av Bjerke hadde blitt operert et år tidligere og i hans tilfelle hadde kreften spredd seg.

Bjerke fryktet at det samme kunne skje med ham.

Jeg ringte en av kirurgene. «Hvis dette var meg, ville jeg ventet» sa han. Jeg ble skuffet over en sånn beskjed etter en telefonsamtale som tok sju minutter. Det taklet jeg dårlig.  Jeg kunne sikkert invitert meg inn til en prat, men han sa det så fort.

Lars Bjerke

I september 2015 ble Bjerke operert ved en klinikk i Tyskland. Inngrepet gikk fint, men ikke uten visse komplikasjoner i etterkant; hevelsene nedentil etter operasjonen stengte for urinlederne som går opp til nyrene. Det ga enorme smerter – og tilsvarende lettelse da legen en uke senere opererte inn et kateter i hver nyre fra ryggen.

I flere uker gikk Bjerke med tre gule bager, en fra blæra og to fra nyrene. Han smiler. – Vi kalte dem bare Gucci-bager. Alle gikk rundt med sånne.

– Forskning på prostatakreft er kjempeviktig. Det er rart det ikke brukes større summer til det. 50 000 menn går rundt der ute i dag. Legg til partnerne deres og regn med et par ledd bakover… Dette angår så mange! Hvis dette kan vokse til noe tilsvarende Rosa sløyfe, ville det vært fantastisk.

På én uke gikk han tilbake fra sine væskefylte 92 kilo – han minnet om «Michelin-mannen» med støttestrømper og valker over knærne – til normalvekten på 76 kilo. Både søster og bror kom nedover og passet på ham en uke hver.

Etter en måned var han hjemme, og to uker etter det tilbake på jobb. I november kunne den siste Gucci-vesken settes til side og i dag, to år senere, kan han hoppe og sprette uten bleie og uten bekymring for urinlukt eller for hvor nærmeste toalett befinner seg.

Han priser seg lykkelig over valget han tok.

– Det at kreften holdt seg på innsiden av kjertelen, og at legene fikk fjernet alt, det er jeg usigelig glad for. Jeg føler at jeg har fått livet en gang til. Nå har jeg sjansen til å bli gammel – og dø av noe helt annet.

– Mindre mann?

Bjerke var forberedt på lekkasjer. Og på at ereksjonen ville utebli, sannsynligvis for resten av livet.

– Og «blå røyk», ler Bjerke.

– ?

– Tørre orgasmer. Legene i Tyskland fortalte det på den måten, at det kun ville være blå røyk som kom ut.

Det viktigste var uansett å sørge for noen bonusår til livet. Å kunne følge opp barna og familie. Jobbe, gå turer i fjellet og fiske. Ha det fint.

– Å leve trumfer potensen?

– Ja. Skal jeg stikke fingeren i jorda så gjør det jo det. Det er mye man kan gjøre selv om man ikke har et helt topp sexliv. Da jeg fikk diagnosen var fokus på å overleve. Det var kanskje litt panisk, men du kan sikkert tenke deg angsten.

– Nå, etter behandlingen, er det å leve livet det viktigste. Nærheten til en partner betyr mest – uten nærhet er ikke livet mye verdt. Men når man først har den nærheten, øker betydningen av et fungerende sexliv, forklarer Bjerke.

At ereksjonen i dag, to år senere, likevel ikke er helt borte, er en ren bonus. Lars Bjerke lever et liv uten å bruke piller, og det går an å få ereksjon. Den er ikke som før, men det er en ereksjon. Det går an å få utløsning også, men det skjer ikke alltid.

I sum: Ikke verdens mest pålitelige sexliv. Noe er gått tapt.

– Ereksjonen er jo som et flagg som sier at du har lyst. Uten ereksjon føler jeg at det blir usagt, at det krever ord i stedet for. Men det er mye å formidle lyst med bare ord. Det holder liksom ikke bare å si til kjæresten at hun er attraktiv, at du synes hun er vakker. Du får ikke vist det så tydelig eller fort som du kunne før. Nå er det jeg som trenger et forspill, ikke henne, sier veterinæren og ler.

– Jeg vet ikke hvordan det er for dere, men for meg har uansett nærheten alltid vært det viktigste. One night stands har aldri vært greia – pange på og bli ferdig liksom? Nei. Det at ereksjonen ikke er så tilgjengelig lenger har kanskje også gjort meg mer oppmerksom på henne, på hennes behov.

Om noe er tapt er også noe vunnet. Lars Bjerke lyser opp.

– Jeg har fått meg ny kjæreste. Utrolig nok! Etter operasjonen var det ekstra skummelt å møte noen når jeg visste jeg hadde ereksjonstap. Men jeg har vært så heldig å møte en som er veldig åpen. Vi kan snakke om alt, hun kan gi ord til følelsene, er trygg og tør å være nær. Hun er enestående til å ta det helt kuli, til bare være i den nærheten. Jeg har det veldig, veldig bra, rett og slett.

– Er du mindre mann enn før?

– Jeg tror du kan sammenlikne det jeg har av problemer med en kvinne som har mistet brystene. Det går ikke direkte utover sexevnen, men virker inn på hvordan du føler deg som dame. Så ja, mannen, i betydningen en mann med seksuelle evner, er nok vesentlig redusert. Men personen er nok der som før, sier Lars Bjerke, tenker seg om og smiler:

– Og kanskje enda mer intenst også. Jeg må jo leve ut bonusårene mine.