De som får kreftformer som få overlever håper bare på én ting: Beskjeden om at de får leve videre.
ANNE LISE RYEL
Generalsekretær i Kreftforeningen
I 2014 fikk 736 nordmenn kreft i bukspyttkjertelen. Én av dem het Anne Kristin Sydnes. Da legen ga henne diagnosen, visste hun ingenting om det lille organet som ligger gjemt under magesekken. Enda mindre om kreftformen og prognosene. Beskjeden hun fikk var nådeløs: Det er lite vi kan gjøre for deg. Du vil få god, lindrende behandling.
Anne Kristin og familien forsøkte fortvilet å finne behandling eller kliniske studier som kunne redde henne. Men jo mer de lærte, desto mindre ble håpet: Under én av ti overlever bukspyttkjertelkreft. Det forskes lite på kreftformen. Sjansen for å overleve er minimal.
Kreftbehandlingen har gjennomgått en enorm utvikling de siste tiårene. 7 av 10 overlever sin kreftsykdom. Men bak statistikken skjuler det seg store forskjeller. Bukspyttkjertelkreft er bare én av mange kreftformer som har lav overlevelse. Lungekreft, hjernekreft og eggstokkreft er andre eksempler.
Årsaken til den høye dødeligheten er kompleks. Ofte er det vanskelig å oppdage disse kreftformene fordi de har diffuse symptomer, og ikke kan kjennes som en kul utenpå kroppen. Når sykdommen oppdages har den ofte rukket å spre seg til vitale organer. Noen av kreftformene er vanskelig å behandle. Dessuten har ikke alle diagnosene like store og etablerte forskningsmiljøer som flere andre kreftformer. Det gjør at de ikke hevder seg i konkurransen om forskningsmidler, og fremskrittene uteblir.
Kreftformer med lav overlevelse skriker etter et større løft. Nå må vi ta grep.
Derfor skal pengene vi samler inn under årets Kreftforeningens innsamlingsaksjon øremerkes kreftformene få personer overlever. Behovet for mer kunnskap er stort. Og det er grunn til å tro at et felles krafttak vil bidra til at flere overlever i fremtiden. Opparbeidelsen av solide forskningsmiljøer er grunnen til at vi i dag kan sende små kameraer gjennom menneskekroppen eller utføre kikhullsoperasjoner i stedet for å åpne opp hele magen. Hele tiden, år etter år, blir vi overrasket over gjennombruddene som gjøres innenfor forskning. Det er slike wow-øyeblikk vi sikter mot. Kanskje vil det utvikles nye metoder for å oppdage kreftformer som bukspyttkjertelkreft tidligere. Vi er utålmodige og fulle av pågangsmot.
For Anne Kristin ble det for sent. Hun døde i mars 2017, litt over to år etter hun fikk diagnosen. Det siste leveåret sitt brukte hun på å starte Pancreas Nettverk Norge, sammen med andre pasienter, pårørende og kreftleger. Et nettverk som jobber for å bedre situasjonen for de som blir berørt av bukspyttkjertelkreft. Innsatsen sier mye om hvem Anne Kristin var som menneske. Hun mobiliserte ikke bare i håp om å overleve selv, men også for de som kommer etter henne. Håpet var at de som må oppleve å få samme diagnose slipper å møte like dystre prognoser.
Derfor håper jeg du vil ta godt imot bøssebærerne våre. De går ikke bare for dem vi har mistet. De går for oss alle sammen, og for at flere skal få oppleve den aller beste følelsen i livet: Beskjeden om at du får leve videre.