Derfor er jeg medlem

Kreftforeningen ønsker å løfte frem de engasjerte medlemmene som gjør det mulig for oss å jobbe for et liv uten kreft. I dag: Medlem 7651318 Elisabeth Vatne-Lund, Oslo.

Medlem 7651318 Elisabeth Vatne-Lund, Oslo

Året er 1967, og Elisabeth er 13 år gammel. Mormor, som hun er mer glad i enn noen annen, er alvorlig syk. Elisabeth vet ikke hva som feiler henne – det har ingen fortalt. Nå har ambulansen kjørt henne hjem til Sinsen i Oslo. Armene hennes har blitt så tynne, de hang og slang da de bar henne inn i leiligheten.

Elisabeth står urolig i døråpningen og ser mormor finne veien til divanen. Hun har vondt. Så usigelig vondt. Ansiktet vrir seg i smerter, og nå må moren til Elisabeth gi henne smertestillende i form av stikkpiller. Og i sitt smertehelvete roper mormor på Jesus – hun som aldri noen gang har trodd på noen Gud.

Et savn som ikke går bort

Da jeg spør Elisabeth om hvorfor hun er medlem i Kreftforeningen, er det denne historien og dette tidsbildet hun gir som svar. At kreftsaken er en hjertesak trenger ingen ytterligere forklaring.

Jeg savner henne så mye. Jeg var hennes første barnebarn og ble liksom hennes. Vi var hos henne nesten hver helg. Hun var gift med en skuespiller, men det var hun som var den morsomme i familien.

Elisabeth Vatne Lund, medlem i Kreftforeningen

På veggen ved siden av oss i stua på Storo i Oslo henger mormoren i form av olje på lerret. Mot en mørkegrønn bakgrunn står hun der i en elegant, svart fotsid kjole med et perlekjede i halsgropen og med blikket festet på oss når vi snakker.

– Det er et godt maleri. De har malt henne slik at blikket hennes følger deg hvor enn du går her inne, slår Elisabeth fast.

Maleri av Elisabeths elskede mormor.

Slippe smerte

Drøyt 40 år senere var alvoret der på nytt. Elisabeths mor hadde fått kreftdiagnosen, og nå spurte legen henne om det var noe hun tenkte på, noe hun var redd for.

– Jeg er redd for smerter, svarte hun.

Elisabeth er ikke i tvil om hvilken scene moren akkurat da tenkte tilbake på med skrekk. Der og da lovet hun moren sin at hun skulle slippe smerter, og slik ble det. Tre måneder senere, to dager før hun døde, spurte Elisabeth moren sin hvordan hun hadde det. «Jeg har det bra», var det korte svaret. Det var det siste hun sa, før hun døde halvannet døgn etter.

Elisabeths mor fikk være hjemme de tre månedene hun levde etter diagnosen. De fikk god hjelp av både Fransiskushjelpen og hjemmetjenesten i bydelen. Elisabeth, søsteren og en nevø byttet på å besøke henne, godt hjulpet av Elisabeths fleksible arbeidsgiver og pleiepenger fra NAV. Kabalen gikk opp, og den siste tiden ble etter forholdene fin.

Vi hadde planlagt alt, til og med funnet ut hva hun skulle ha på seg. Til å være så trist ble det en god opplevelse.

Elisabeth Vatne Lund, medlem i Kreftforeningen

Enorm utvikling

Det er ikke få medisinske revolusjoner som har utspilt seg mellom den første og den andre av de skjellsettende krefterfaringene i Elisabeths liv. Overlevelsen har økt dramatisk, men også måten vi snakker om kreft på har endret seg fundamentalt. Da Elisabeths mormor døde i 1967, visste mormoren knapt selv at det var kreft hun kom til å dø av; på epikrisen som hang i enden av sykehussengen var ikke det vonde ordet på fem bokstaver nevnt. I dag er kreft et naturlig ord i både dagligtalen og samfunnsdebatten.

Spennet mellom de to krefthistoriene til Elisabeth forteller også om en voldsom utvikling innen den delen av kreftmedisinen som ikke handler om å redde liv, men om å gjøre den siste tiden så god og smertefri som mulig. At den palliative medisinen er en viktig gren av kreftbehandlingen, har Elisabeth erfart som pårørende to ganger. Første gang da mormoren døde i store smerter i 1967, andre gang i 2010, da moren fikk god smertelindring og sovnet fredfullt inn.  

Helt frivillig

Framme i 2020 hadde Elisabeth blitt 67 år. Nå ventet pensjonistlivet, men etter et langt yrkesliv, de siste drøye 20 årene i bedriftshelsetjenesten ved Oslo Universitetssykehus, hadde Elisabeth massevis av krefter igjen. Flere år i forveien hadde hun bestemt seg for å begynne å jobbe frivillig i det hun ble pensjonist. Et oppdrag på sykehuset var naturlig, og kreftsaken sto langt framme. Hun fant veien til Vardesenteret, men det var koronastengt.

Kunne hun tenke seg å bidra til Kreftforeningens tilbud Hverdagshjelpen – gi praktisk hjelp til folk i hjemmet?

Nei, så snill er jeg ikke – jeg har nok med å holde mitt eget hjem i orden”, tenkte Elisabeth.

Hva med Kreftforeningens kjøretjeneste da? Kunne det være noe?

På fire hjul for kreftsaken

Kreftforeningens kjøretjeneste innebærer at frivillige gjennom Kreftforeningen stiller seg selv og sin bil til disposisjon og frakter kreftrammede trygt til lege og sykehus.

– Det var midt i blinken. Jeg synes det er moro å kjøre bil, jeg er lommekjent på sykehusene og her på Storo har jeg et veldig sentralt utgangspunkt, forteller Elisabeth.

Flere dager i uka kjører hun pasienter til lege, til undersøkelse, til behandling, til kontroll, til parykkmaker, til NAV – til hva det skulle være. Historiene hun forteller, og kjørekalenderen hun legger foran meg, forteller om en betydelig innsats for at pasienter skal komme trygt og presist fram i en periode som er vanskelig for mange, og ekstra vanskelig i en pandemi.  

Nå for tiden har hun fire faste «kunder».

Det er 30-åringen som skal jevnlig til cellegift, det er den uføretrygdede alenemoren på 46, det er hun som akkurat har fjernet begge brystene, og det er den takknemlige eldre damen på Oppsal som nylig har sagt nei til mer cellegift, og som er nøye med å understreke at hun selv meldte seg inn i Kreftforeningen så snart hun fikk vite at hun var kreftsyk.

Elisabeth er like deler sjåfør og samtalepartner. Yrkeserfaringen gir god ballast.

– Jeg har jobbet med arbeidsmiljø og inkluderende arbeidsliv i alle år. Jeg har alltid forhold meg til folk som står i vanskelige situasjoner. Det kan være tøft å ta del i de skjebnene jeg treffer, men det hjelper at jeg er vant til det. Også er jeg godt kjent – både på sykehusene og i systemene, sier Elisabeth.

Respekt for kreft

Det er etter hvert mange i Elisabeths nærmeste krets som har hatt kreft. Resultatet er ikke frykt, men respekt for sykdommen. Og et vedvarende engasjement for kreftsaken.

– Jeg aner ikke hvor lenge jeg har vært medlem. Husker ikke når jeg meldte meg inn, det må da minst være 20 år siden. Det kan kanskje du finne ut? spør Elisabeth.

Det viser seg at hun har vært forsiktig i anslaget sitt. Elisabeth Vatne Lund har vært registrert som medlem siden 1. januar 1988. I 33 år har hun gitt stemmen sin til kreftsaken, stilt seg bak alt Kreftforeningen ønsker å oppnå.

Hvilke forventninger har hun til oss?


– At dere fortsatt står på og kakker myndighetene i hodet når de ikke helt følger med, for eksempel når det gjelder å sørge for at sykehusene får ta i bruk nye medisiner. Dere må bruke det gode ryktet deres for det det er verdt, sier Elisabeth.

Hun mener Kreftforeningens viktige arbeid kunne vært synliggjort enda bedre.

–  For eksempel hvordan dere bidrar til forskningen som kommer forut for behandlingen man får. At det dere bidrar med i dag kan få betydning om ti år. Også dette med at dere står på overfor myndighetene, at dere passer på. Det er viktig.

Elisabeth har blitt 67 år. Samme alder som mormoren nådde før hun døde av kreft.

–  Det er jo dette med at kreft kan ramme oss alle. Jo eldre man blir, jo mer sannsynlig er det at man får kreft. Skulle det skje meg, vil jeg gjerne ha den beste behandlingen som finnes. Derfor er det naturlig å støtte Kreftforeningen som jobber for at det skal skje. 

Gi oss en sterkere stemme!

At du blir medlem  betyr at vi får mer krefter i møte med politikere, mer kraft i arbeidet for enda bedre og mer rettferdig behandling, og muskler til å lage gode tilbud for kreftrammede og pårørende. Som medlem støtter du kreftforskning samtidig som du gir kreftsaken en sterkere stemme. Ditt bidrag er livsviktig for at flere skal overleve, få best mulig behandling og leve gode liv både med og etter kreft.

Bli medlem

360 kr.
Velg betalingsmetode
Personlig informasjon

Total sum: 360 kr.

Var dette nyttig?