Vi fikk fire eksperter til å reflektere rundt spørsmålet. Les hva Finn Skårderud, Hedvig Montgomery, Peder Kjøs og Venke F. Johansen skriver.
Åpenhet er best i trygge rom
Du må selv finne det rommet du opplever trygt nok, for å åpne opp. Først da virker åpenheten.
Sinnene våre har et visst slektskap med fallskjermer. De virker best når de er åpne. Vi er absolutt i ferd med å åpne opp, og mange som led i stillhet, sier nå ifra. Den gode åpenheten handler om motet til å overskride sin egen skamfølelse. Det er viktig for en selv. Men som rollemodell er det er også viktig for andre. Våger én, våger flere.
Vi er ensomme, skrev den kloke og sure filosofen Schopenhauer, men mindre ensomme når vi er fellow sufferers. God åpenhet er et forhold mellom avsender og mottaker, og helst tilbake. Om man er åpen om det vanskeligste, kan det være avgjørende å få en respons. Mange er glade for sin åpenhet nettopp på grunn av de gode responsene de får. For meg som behandler er åpenheten ikke bare et mål, men selve metoden. Samtidig tar jeg meg i å advare en del personer mot former for åpenhet. Åpenhet er risiko. Man kan trenge gode nerver for å snakke om sine dårlige nerver.
Åpenhet kan bli truende når den mangler grenser. I stedet for å bygge ned skammen kan det bli mer skam.
Hensynsløs ærlighet kan også ramme andre. Åpenheten trenger rammer, en hensikt – og gode former – slik at den ikke bare blir en utagering. Nye sosiale medier byr i slike sammenhenger på det beste og det verste. At vi er skjermet bak skjermer, kan senke skamterskler, men også fremme skamløshet. Krav om absolutt åpenhet kan bli en form for intimitetens tyranni. Åpenhet kan også utarte til en kommersiell vare. Et portrettintervju eller en platelansering skal helst komme med et tilbakelagt sammenbrudd. Den personlige smerten blir pervertert til mediekapital.
Åpenheten er en av samtidskulturens store fremskritt. Men som det meste: Det handler om å finne balansen. Man skal velge sine ord, grenser, personer, rom og medier med omhu. Vi mister lett kontrollen over våre egne budskap. Da kan vi miste seg selv. Åpenhet fungerer best i trygge rom. Terapi er ment å være et slikt trygt rom. Du må selv finne det rommet du opplever trygt nok for å åpne opp. Først da virker åpenheten.
– Finn Skårderud
Vær åpen med barna dine
Den eneste feilen du kan gjøre som kreftsyk forelder, er å tenke at du skal skåne barnet ditt ved ikke å snakke om sykdommen.
og forfatter
Når noe viktig og personlig deles, betyr det mye hvem som får informasjonen først. Skal din beste venn flytte og glemmer å fortelle det til deg, føler du deg mindre nær som venn. Når din sønn er klar for å stå frem som homofil, er det godt å få høre det direkte av ham – ikke gjennom sosiale medier eller venners venner, lenge etter alle andre.
Nære relasjoner, som foreldre og barn, tette venner eller søsken, er de aller viktigste for oss. Vi har et sterkt behov for disse nærmeste, nettopp fordi de ikke er utskiftbare. De må derfor ivaretas når noe deles. Det betyr at det er av avgjørende betydning at disse nærmeste hører for eksempel om en oppvekst med selvskading før den publiseres for en større offentlighet. Hvis ikke risikerer vi at de som faktisk er nærmest, ikke føler seg nærmest. Det kan skape unødig avstand nettopp til dem vi ellers kunne fått støtte fra.
Slik er det for barn også. Når du har fått en alvorlig sykdom som kreft, må du fortelle det til barna dine først. Hvis du forteller det til venner og kolleger før barna dine, vil de føle at de ikke er så viktige for deg. Det kan være tøft å måtte fortelle om sykdommen til barnet ditt når du selv ikke vet hvordan du skal forholde deg til den. Men du må gjøre det likevel.
Det handler ikke om å lage en tre timers lang forelesning som er uangripelig, og som gjør at ingen blir lei seg. Det er klart at noen blir lei seg, men lei seg er ikke farlig. Det er helt ok. Det er bare én feil du kan gjøre som kreftsyk forelder, og det er å tro at du kan skåne barnet ditt ved å ikke snakke om sykdommen. Barn tåler utrolig mye, så lenge det er sant og fortalt på en måte de kan forstå.
Dersom du ikke inkluderer barnet, vil det føle at du ikke bryr deg om det. Og dersom du blir sykere, vil det komme helt brått og uforberedt på barnet. Ved å snakke sammen helt fra starten gir du barnet en sjanse til å klare seg bra – enten det går bra eller dårlig med deg.
– Hedvig Montgomery
Åpenhet kan være verdt sin pris
Vi trenger andres erfaringer for å forstå verden og livet.
Moren min døde av kreft nå i høst. Hennes sykdomsforløp og død ligner historier jeg har hørt om andre. At andre har snakket om kreft, behandling og alle slags reaksjoner, har gjort det lettere for meg å orientere meg i denne situasjonen. Min fortolkning av hendelsene og mine egne reaksjoner inngår i en felles fortelling om å miste noen.
Ja, sånn har jeg hørt at det kan være, har jeg tenkt noen ganger. Andre ganger har jeg tenkt at nei, dette har jeg ikke hørt om, her er det noe særegent. Jeg er glad for alt jeg har hørt, både det jeg kjenner meg igjen i og kan bruke som
holdepunkter, og det som utvider forståelsen min av at andres erfaring kan være annerledes enn min.
Vi trenger andres erfaringer for å forstå verden og livet, og vi trenger at våre egne erfaringer blir tatt imot og forstått av noen. For de fleste av oss holder det å dele historien vår med de nærmeste. Det er deres forståelse og anerkjennelse vi trenger. Men så trenger vi også å høre mer enn bare det våre nærmeste kan fortelle. Når noen deler historiene sine offentlig, kan de som føler seg annerledes, merkelige eller ensomme, få se at det finnes andre som er som dem. De som synes de har sett og forstått alt i hele verden, kan på sin side få utvidet perspektivet sitt.
Flere av deltakerne i NRK-seriene «Jeg Mot Meg» og «Hos Peder» sier at det har vært godt å dele offentlig og få respons fra helt ukjente. De føler seg sett og hørt. De har nådd fram med noe de ville at andre skulle vite. Og like viktig er det at andre har hatt nytte av åpenheten deres. Deltakerne og jeg får fortsatt tilbakemeldinger fra mange som er glade for å kunne kjenne seg igjen, at det endelig er noen på TV eller podkast som ligner dem. De føler seg ikke så alene lenger.
Selvfølgelig koster det også noe å dele historien sin offentlig. Man kan føle seg naken og gjennomsiktig. Man kan føle at alle mener og synes et eller annet om ens eget private liv. Noen møter uforstand, avvisning eller til og med fiendtlighet. Selv om historien din kan ha verdi for andre, har du ingen plikt til å dele. Du eier og forvalter historien din selv.
– Peder Kjøs
Den problematiske åpenheten
De som rammes av kreft, blir som regel rådet til å være åpne om sykdommen. Men åpenheten kan også ha problematiske sider.
Det tas for gitt at åpenhet er en god mestringsstrategi for den enkelte, og at den bidrar til økte kunnskaper og mindre fordommer i befolkningen. Da jeg i min doktoravhandling Når det intime blir offentlig intervjuet 28 kvinner som alle hadde hatt brystkreft, fortalte de fleste om mange positive erfaringer med åpenhet. Gjennom den fikk de oppmuntring og støtte, gitt at samtalepartneren var en god lytter de kunne stole på.
Men mange bar også på mindre positive erfaringer. Selv om det var relativt få episoder, fikk de stor betydning.
Noen fortalte om hvordan de fikk intime spørsmål, for eksempel om å vise protesen til kolleger på jobb, ta av seg parykken når de var i selskap, eller bli spurt høylytt på butikken om de hadde tatt hele brystet.
Kvinnene hadde også fått reaksjoner som gjorde dem redde eller nedtrykte. En av dem hadde fortalt en bekjent om egen sykdom, hvorpå vedkommende hadde sagt at hun nylig hadde vært i begravelsen til en venninne som døde av brystkreft.
Mange av kvinnene fortalte om hvor fort nyheten om sykdommen deres ble spredt. Det var ikke et poeng for dem å holde den skjult, men de opplevde å miste kontrollen i en ellers kaotisk situasjon.
Bølgen av omsorg og henvendelser nyheten skapte, opplevdes stort sett som positiv for de fleste. Men enkelte ganger føltes det som om andre spurte mer av nysgjerrighet enn av empati, eller at omsorgen ble påtrengende. Av frykt for å virke uhøflig var det vanskelig for kvinnene å sette grenser.
Slike historier bør få oss alle til å reflektere over vår væremåte. Spør vi av empati? Er vi gode lyttere? Snakker vi i trygge omgivelser? Er vi vare for den andres private grenser? Bidrar vi til optimisme?
Hvis svaret er ja på disse spørsmålene, kan det å ha noen fortrolige å snakke med bidra til mer mestring og mindre avmakt.
– Venke F. Johansen