Hjem til jul

Desember 2019: Førjulstiden er preget av cellegift og sykehusbesøk. I løpet av noen måneder har formen til Bjørn Einar Romøren gått fra å være langt over snittet, til at han er sengeliggende 22 timer i døgnet. Tobarnsfaren får komme hjem til jul, men julen er ikke slik han kjenner den. Mens ungene lager lyd i første etasje og maten putrer på komfyren, ligger idrettshelten utslitt i sengen ovenpå.

«Hvor er pappa?», spør eldstemann. «Han er ikke hjemme», svarer mamma Martine noe motvillig mens tårene presser på. Det er galt å lyve, men akkurat nå kjennes det riktig. Bjørn Einars krefter er nemlig borte.

Våren 2019

Livet går på skinner for Bjørn Einar og kona Martine. De har vært gift i ni år, bygget drømmeboligen i Bærum, blitt foreldre til vesle Fred og har en ny Romøren på vei.

Bjørn Einar er kjent for de aller fleste og har med ski på beina vunnet utallige medaljer. I 2005 fløy han 239 meter gjennom lufta og satte verdensrekord som ble stående i hele seks år. Deretter landet han drømmejobben som markedssjef for hopperne, mens Martine har gjort suksess som interiørgründer.

Kvelden med «gutta»

Det er lørdag kveld og Bjørn Einar har kompiser på besøk. Han er i ferd med å skjære opp pizzaen da telefonen ringer. Det er fastlegen hans.

Jeg husker at jeg reagerte på tidspunktet. Det var lørdag, og klokken hadde passert ni.

Bjørn Einar

Deretter går det slag i slag. I løpet av få dager blir det påvist en ni centimeter lang svulst på hoftekammen. Diagnosen er Ewings sarkom, en sjelden kreftform med fem til ti nye tilfeller per år i Norge.

Bjørn Einar velger en direkte tone med legen: «Er det alvorlig?». Svaret kommer kontant: «Ja, det er det. Jeg håper vi tar feil, men det gjør vi sjelden».

Tøff behandling

Egentlig står de på farten til Italia med Martines familie, som de har gledet seg til lenge. For Bjørn Einars del går turen til fastlegen og deretter Radiumhospitalet. Det blir tatt prøver, og den påfølgende mandagen er første dose med cellegift på vei inn i kroppen.

40 uker, 13 kurer. Kvalme, slapphet og feber. Snart forsvinner det blonde, rufsete håret. Det blir nærmest skytteltrafikk mellom Radiumhospitalet og Bærum sykehus.

Cellegift fikk jeg på Radiumhospitalet. Da jeg kom hjem igjen, ble jeg ofte såpass syk at jeg måtte inn på akutten.

Bjørn Einar

I alt det vanskelige finner han og kona trøst i Fred på halvannet år, og at det er ei lita jente på vei.

– Vi forsøkte å tenke på Fiona som skulle komme, og bruke det til noe positivt. Ville hun ligne på Fred, og hvordan ville det bli å få en jente?

Samtidig var det vanskelig å unngå de vonde tankene.

– Tenk å etterlate en konemor i den suppa med to barn, hus og lån til pipa? Det var nok det verste.

Nytt liv

Fødeavdelingen på Ullevål gjør klar to senger. En der Martine skal føde – og en seng ved siden av, til Bjørn Einar.

– Mens Martine gikk frem og tilbake over gulvet for å få fødselen i gang, lå jeg med boblejakke på og kalde kluter for å få ned feberen. Egentlig skulle jeg ha vært i etasjen under, men de fantastiske sykepleierne og legene la til rette slik at jeg fikk være med.

Fiona melder endelig sin ankomst, og hun er helt perfekt!

Det var et stort øyeblikk. Jeg greide faktisk å skifte den første bleien, noe som var en seier i seg selv. Formen tidligere på dagen hadde nemlig ikke vært noe å skryte av.

Bjørn Einar

Bjørn Einar blir rørt av å tenke på hvor godt de ble tatt vare på.

– Er pollensesongen i gang allerede? spør han humoristisk mens øynene blir blanke.

Tårene kommer raskere nå enn før.

– Det gjør inntrykk å tenke på alle de flotte folka som har stilt opp for oss. Sykepleiere og leger, familie og venner, kolleger og arbeidsgiver, hopperne og hoppfamilien. De har vært enestående alle som en.

Julen i år

Kreft tar ikke hensyn til om det er jul, påske, eller en vanlig onsdag. Det fikk Bjørn Einar og familien erfare sist desember. I år blir det annerledes.

– Det er utrolig mye som har skjedd i løpet av de siste tolv månedene. Jeg har blitt strålebehandlet 36 ganger, vært i pappaperm og sakte, men sikkert forsøkt å komme tilbake til hektene.

Bjørn Einar er lettet over at han nå er kreftfri. Han gleder seg over pepperkakebaking med barna og til å ta dem med i skiløypa.

Jeg er så heldig at jeg får ta del i julefeiringen i år. Det er ikke alle som kan det. Heldigvis bidrar forskningen til fremskritt som kan redde liv. På den måten kan flere komme hjem til jul.

Bjørn Einar