Ordet kreft har for meg alltid vært noe veldig fjernt og noe jeg har distansert meg fra. Så fikk jeg føflekkreft.
Jeg ser på meg selv som en relativt sunn, ung mann. Jeg trener regelmessig, og tar vare på kroppen min. Å få en alvorlig sykdom var helt utenkelig.
Etter at min oppmerksomme og bekymrede mor gjentatte ganger hadde påpekt at jeg burde gå til hudlegen for å sjekke nesen, tok jeg turen. Huden hadde forandret seg, og min mor mente at det ikke så helt bra ut. Det var legen raskt enig i, og skar ut små hudprøver fra ansiktet for å sende til analyse. Hun forklarte at sannsynligheten var liten for at det var noe alvorlig, og sa jeg burde ta det helt rolig. Det gjorde jeg, og tenkte at dette selvfølgelig kom til å gå helt fint.
Føflekken du ikke har lagt merke til
Legen ringte meg noen dager senere. Det viste seg at det var hudkreft i ansiktet. «Dette er ikke noe du dør av», sa hun. Jeg fikk forklart at det måtte fjernes, men at denne type hudkreft, som visstnok heter basalcellekreft, ikke kan spres med blod til lymfer eller andre organer, og derfor har en utmerket prognose.
Jeg dro tilbake til legen for å starte behandlingen av hudkreften i ansiktet. Hun insisterte på å sjekke resten av kroppen siden jeg først var der. Det var da hun oppdaget en føflekk som ikke så bra ut. Midt på magen. Akkurat i kanten til badeshortsen, der jeg ofte har en tendens til å bli solbrent. Hun skar den bort, og den ble sendt til analyse. «Vi ringer deg bare hvis det er alvorlig, og sannsynligheten for det er liten», sa hun før jeg dro derifra.
Når du får telefonen du ikke vil ta
Telefonen ringte en torsdag kveld, når jeg var på fest. Jeg hadde den på lydløs, og måtte slå opp det ubesvarte nummeret på 1881. «Faen», husker jeg jeg sa til en av kompisene mine i det jeg så hvor anropet kom fra. Jeg fortrengte det ubesvarte anropet resten av kvelden.
Neste morgen ringte det igjen, og realiteten innhentet meg. «Beklager, men det viser seg at føflekken er ondartet. Du har kreft som må behandles, og vi har allerede henvist deg til Radiumhospitalet», var beskjeden. Verden raste sammen, og dagene med usikkerhet, før jeg ble innkalt til sykehuset, var uutholdelige. Jeg var 38 år, og det gikk opp for meg for første gang i livet; «jeg er faktisk ikke udødelig jeg heller».
Beskytt deg mot sola, og sjekk deg!
«Malignt melanom», eller føflekkreft på godt norsk, har gode prognoser dersom det oppdages tidlig. Heldigvis viste det seg at min føflekk ikke stakk så dypt, så de opererte bort et stykke på magen på størrelse med et Visa-kort. Deretter bar det til jevnlige kontroller, og jeg fikk beskjed om å kjenne etter kuler i lymfene, i armhuler og i lysken. Jeg gikk ett år og levde med tanken om at de kom til å dukke opp. Helt til siste kontrollen, hvor kreftlegen kunne fortelle at: «nå er du friskmeldt, og sannsynligheten for at det sprer seg er minimal». Jeg fikk beskjed om å være ekstremt forsiktig med sola, og beskytte huden.
Opp mot 90 prosent av hudkreft har visstnok sammenheng med UV-stråler. Jeg elsker å reise, og har vært verden rundt. Sola har vært en av mine beste venner. Den første utepilsen i solveggen, en nydelig strand med sola som steiker, eller å være hele dagen uten i sola på en musikkfestival i et eksotisk land. Jeg har lyst hår, lys hud, og lett for å bli solbrent, – selv om jeg alltid har smurt meg. Nå er jeg derimot veldig forsiktig, og skyr sola når den er på sitt sterkeste, bruker solhatt og den høyeste solfaktoren. Tro meg; ingen brunfarge eller utepils er verdt å få kreft for. Dersom min historie og mine råd kan hjelpe til at flere unngår føflekkreft, er jeg glad for å kunne dele: «Beskytt deg mot sola, og sjekk føflekkene dine»!
