Anne Nyutstumo (59) vil ikke at folk skal synes synd på henne. I denne bloggen deler hun sine tanker om kreftsykdommen og det å skulle dø .
– Jeg har levd et rikt liv og har ikke mye å klage på
Anne Nyutstumo
JEG SYNES vi er blitt litt hysteriske. Er det én ting vi alle vet, så er det jo at vi skal dø. Når det er sagt, så skjønner jeg at folk blir oppskjørta. Jeg synes det er pyton å dø så ung. Før trodde jeg at jeg skulle leve til jeg ble åtti. Men jeg raser ikke mot gudene over at det ikke ble sånn.
Noen må gå før andre. Denne gangen ble det meg.
PROBLEMENE begynte høsten 2012, og på våren fikk jeg påvist prolaps. Sykdommen ble først konstatert ett år senere, i mai 2014: Kreft i endetarmen med spredning til lever, lunger og bekken. Det var altså det man kaller sykdom som skjuler sykdom, og jeg fikk erstatning.
Jeg kan huske at legen så medfølende på meg og sa: «Dette er meget alvorlig, fru Nyutstumo». Før jeg fikk sagt «kake», var jeg igang med stråling og cellegift. For to måneder siden stoppet jeg all kurativ behandling.
UNGENE MINE forsøker å være positive og sier «nei da mamma, du skal leve til du er hundre år». «Jada, det er klart!» svarer jeg da. Jeg er en lys og lett person og klarer å beholde humøret oppi dette. Folk skal ikke synes synd på meg, jeg vil ikke ha noe gråtekor her. Når folk vrenger ansiktene sine i sorg, blir jeg bare trist og skrur samtalen over på noe annet. Er det noe jeg har lært, så er det at det er morsommere å le enn å grine.
JEG HAR levd et rikt liv og har ikke mye å klage på. Jeg var Ragna Rekkverk i Pelle Parafins Bøljeband og hadde noen fantastiske år med Tramteatret. Alt jeg har lært som skuespiller, lærte jeg der. Vi reiste land og strand rundt, gjorde forestillinger og fjernsyn og lå på norsktoppen. Mamma var veldig stolt av meg da jeg kom hjem til Gjøvik og ble gjenkjent på gata. Syk har jeg heller aldri vært – ikke før jeg fikk kreft. Skuespillere kan ikke være syke, vet du, noen fødselspermisjon med de to guttene mine var det ikke snakk om.
JEG INNBILLER meg at jeg ikke er redd for å dø. Bare det ikke gjør vondt. Jeg har vært forsiktig med morfinen til nå. Men morfin er jo virkelig storartet, det må jeg si, heretter skal jeg bare pøse på.
Men det er noe rart som har skjedd med meg i det siste. Jeg er blitt så somlete! Jeg somler med frokost, somler med medisinene, surrer med alt mulig. Heldigvis får jeg besøk av Fransiskushjelpen annenhver dag. De skifter nål på morfinen og gir meg det jeg trenger. De er noen engler.
JEG HAR satt meg noen mål på ting jeg vil oppleve før det er slutt. En liten ferie hadde vært kjekt. Vi trenger ikke dra langt, bare det er en kokk der. Jeg har fortsatt matlyst selv om jeg bare veier 40 kilo. Mannen min, Steinar, lager mat hver dag – det beste jeg får er stekt isgalt med asparges, småpoteter, gulrot og erter. Etter ni-nyhetene tar jeg et glass vin, og den skal være god. Jeg gidder ikke tulle bort den siste tiden på dårlig vin.
Jeg kommer til å savne å se hvordan det går med Steinar og guttene mine, og med den lille niesen min. Jeg har et stort lass av venner og kommer til å savne dem også. Jeg har sagt til Steinar at han må finne seg en ny dame. Han er jo bare 66 år. Flotte mannen. Men han bare blåser i barten av sånt.
JEG TROR ikke på noe liv etter dette, har aldri vært religiøs. I oppveksten ble fatter’n alltid forbanna hvis det ble snakk om tro, så det gjorde vi helst ikke. Jeg forestiller meg døden som noe stille og rolig, mørkt, mykt og deilig. Men jeg liker ikke å tenke for mye. Da vil jeg heller ligge i sofaen, se på lyset og glede meg over dagen og fuglene utenfor. Lukke øynene litt. Kjenne at kroppen hviler.
Jeg sover mye nå. Jeg er så sliten, så sliten. Jeg tror jeg vet hva det betyr.
Anne Nyutstumo døde 21. mai 2017.
Teksten om Anne er hentet fra boken «Døden nær» (Humanist forlag) av June Westerveld, Miriam Lund Knapstad og Martin Slottemo Lyngstad. Her møter vi flere mennesker som snart skal dø.