Jul i Solveien

Oppunder jul i fjor besøkte Kreftforeningen Alexander Fornæss (40) på Radiumhospitalet. Den vonde ryggen han noen uker tidligere hadde tolket som et tegn på at førtiåra hadde startet, viste seg å være langt mer alvorlig

Nå satt han på sengekanten, hårløs, ikledd hvit sykehuskjortel og skottet mot julestjerna som var hengt opp i vinduet.

Desember 2019:

En mørkhåret, skjeggete mann, ikledd blårutet skjorte og et bredt smil, løfter Helene (8) som kommer løpende imot pappaen sin. Henrik på (6) har en tegning han gjerne vil vise fram. Snart finner de to sekkene sine, og sammen rusler vi over lekeplassen, gjennom skogholtet og hjem til huset i Solveien 3. Der står julegrøten og putrer på svak varme. Det hersker bekymringsløs førjulsidyll på Ringerike.

Jul hjemme

I år feirer Alexander Fornæss (41) jul hjemme. Det gjorde han i fjor også, men bare i noen timer på julekvelden. Med sterkt nedsatt immunforsvar var risikoen for feber stor, og rask tilgang på antibiotika livsviktig. Et stykke utpå kvelden var det tid for en siste juleklem før samboer Cecilie kjørte ham «hjem» til Ringerike sykehus.

– Det var det de sa, «pappa må hjem til sykehuset», minnes Alexander.

Etter flere måneder med behandling hadde barna blitt vant med at pappa skulle på sykehuset. De hadde også blitt vant med at pappaen som kom hjem etter én uke med kontinuerlig cellegift, var en annen pappa enn den de kjente fra før. Det var en pappa som brukte mesteparten av tiden på sofaen.– Jeg husker Henrik utbrøt «jeg gleder meg til du orker å løfte meg igjen!», forteller Alexander. – Det var hjerteskjærende.

Tøff behandling

Behandlingsturnusen var én uke på og to uker av.

– Det er døgndrift. Du sitter fast i et drypp 24 timer i døgnet. Søvn ble det lite av, jeg ble vekket til blodprøver hver tredje time. Etterpå var jeg utslitt, men ikke fysisk – det kom først etter noen dager. Da var jeg helt kake. Så var det å begynne å gå i den trappa der, sier Alexander og peker mot de åtte trinnene som skiller kjellerstua fra kjøkkenet.

– Det var viktig med fysisk aktivitet, og jeg fikk beskjed om å gjøre det jeg orket. Det var det jeg orket, å gå opp trappa, hente meg en skål med suppe og gå ned igjen. Behandlingen var tøff, men det verste var likevel å være borte fra familien.

– Jeg har jo små barn som også blir syke innimellom. Da kunne de ikke besøke pappa på sykehuset. Det var noen tøffe kvelder hvor jeg savnet de der hjemme.

Barna først og fremst

At barna har kjent på alvoret det innebærer å ha en pappa som har kreft, skjønte Alexander på ny da Kreftforeningen tok kontakt igjen denne høsten.

– De ble urolige først, men så forklarte jeg at dere ville snakke med meg fordi jeg er blitt frisk. Jeg så lettelsen i øynene på dem da.

Han la heller ikke skjul på det da han satt der i sykesenga for et år siden: I tunge stunder var det barna han tenkte på først. – Det skal ingenting til før jeg tar til tårene, fortalte han da, gjennom en forsiktig latter.

– En vakker solnedgang, så begynner jeg å grine. Eller når jeg hører ungene le. Men når jeg ligger på sofaen og lurer på om jeg får se barna mine vokse opp … det er litt andre tårer som kommer da. Alexander konstaterer at det fortsatt skal lite til før tårene kommer. 

– Jeg tror jeg har blitt sånn. Du vet den sangen «Ein farfar i livet» av Odd Nordstoga? Jeg satt i bilen og kjørte hjem her om dagen og tenkte at kanskje jeg skal bli farfar jeg også. At jeg kanskje skal få lov til å leve så lenge. Da kom tårene, sier Alexander og ler – uten bekymring denne gangen.

Er den samme

Fysisk er Alexander mye av den samme; han løper en mil flere ganger i uka og kjenner det går lettere for hver gang. Mentalt går det litt saktere fremover. Sosiale sammenkomster er krevende, etter noen timer sammen med folk er han gjerne utslitt. Han jobber som programmerer og spillutvikler og priser seg lykkelig over trofaste og tålmodige oppdragsgivere. Planen er å være tilbake i 100 prosent jobb en gang når våren kommer.

Han synes selv han er på vei tilbake til den han var. Noe klokere av å være alvorlig syk vil han derimot ikke påstå at han har blitt. – Jeg har ikke blitt en sånn vis gammel mann av å være dødssyk, føler jeg. Det er jo litt synd, sier han og ler.

Alexander Fornæss er kreftfri og ett av stadig flere levende eksempler på fremskrittet. Akkurat det har han tenkt en del på.– Jeg er tross alt glad jeg fikk dette nå, og ikke for 20 år siden. Og jeg er veldig takknemlig for at jeg bor i Norge.

Jul

To stappmette unger har tatt plass i sofaen sammen med pappa. Det er grøt igjen til mamma når hun kommer hjem fra jobb. Ute har det blitt mørkt. Nå venter lekser, det er fortsatt hverdag.

Men snart er det jul i Solveien. Og pappa skal ingen steder.

Var dette nyttig?